(reportasjen opprinnelig publisert i Journalisten mai 2007)

Alt for Guri!

Helsingfors (Journalisten): Guri Schanke ble slått ut i semifinalen, men er langt fra utslått når norske artister og pressefolk samles på den norske ambassaden dagen etter. Sjampis og vin sildrer ned i tørste struper, mens gullkorn noteres og blitzer flasher. Det er en vanlig dag på jobben. Vi er på Melodi Grand Prix.

– I morra satser jeg på ambassaden og gratis børst, sa Dagblad-journalist Anders Grønneberg da det ble klart at finaledrømmen til Guri Schanke lå i grus.

Det var natt til fredag 11. mai og den norske deltakeren i årets Melodi Grand Prix hadde nettopp blitt slått ut i semifinalen. Usikkerheten preget de norske journalistene. Hva nå?

For noen ble det tidligere hjemreise, for de fleste litt roligere arbeidsdager. Og for mange kom ambassadens invitasjon til MGP-mottakelse dagen etter som en kjærkommen hjelp. Med Dusty Cowshit og Guri-show var morgendagens innslag i avis, på nett, radio eller tv sikret, og festen kunne fortsette som før.

Dekket finalene siden 1980

– Melodi Grand Prix er den eneste jobben hvor det er fest fra morgen til kveld. Du kan ikke ta dette seriøst, du må ta det for det det er, smiler fotograf Vidar Ruud.

Bøyd over sin laptop i den norske ambassadørens bibliotek studerer han hvilke bilder han skal sende over, mens hans kollega fra Avisenes Nyhetsbyrå, Geir Hopen Nødset, skrur sammen teksten fra festen som fortsatt pågår i naborommene.

Vidar er veteran i Melodi Grand Prix-sammenheng og har dekket nesten samtlige internasjonale finaler siden 1991. Det blekner likevel sammenliknet med VGs Kurt Bakkemoen. Han var på sin første finale i 1980, og har siden den gang bare misset to eller tre.

– Dette er en uke som lever sitt eget liv. Det er den største musikkbegivenheten av dem alle og viktig å dekke for våre lesere, sier Kurt og forklarer hva det er som er så spesielt med MGP.

– Det skjer mye, og du får besøkt mange steder du ellers ikke ville ha kommet til. Så er det jo interessant med noe som får så mye oppmerksomhet i noen få dager, for så å være glemt bare få dager seinere. Men musikken liker jeg ikke. Den passer best på dårlige nachspiel, bemerker Kurt, som likevel ikke har hatt noe problem med å motivere seg for enda et år i MGP-manesjen.

– Du må bare legge bort deg selv, være proff og finne det som er interessant for dine lesere. Men dette blir faktisk min siste finale, jeg gir meg etter årets show. Nok er nok og alt har sin ende, fastslår Kurt i det Jostein Pedersen, NRKs tidligere MGP-general og nåværende VG-blogger, kommer bort og kameratslig legger armen på min skulder.

– Nei, så hyggelig å se Gjerstad her. Tenk at du etter alle disse årene som musikkjournalist endelig har sunket så dypt at du er på Melodi Grand Prix.

50 norske pressefolk

Men jeg er slett ikke alene om å ha sunket så dypt. I Helsingfors var jeg i godt selskap med om lag 2600 andre journalister, hvorav nærmere 50 norske. En del av disse er riktignok mer MGP-fans enn journalister, og drapert i flagg og sminket i sitt hjemlands farger okkuperer de saccosekkene i pressesenterets vandrehall. Der, foran storskjermen, jubler de for egne og andre nasjoners bidrag, i en solid internasjonal forbrødring. Ikke bare på semifinalen og finalen, men også på de mange forprøvene og de to generalprøvene.

For de fleste journalistene handler det likevel mer om å løpe mellom avtaler rundt om i byen – eller å forskanse seg ved sine pc-er i den gedigne pressesalen, med 500 arbeidsplasser. Alle med samme oppgave: Å finne noe interessant å sende hjem.

– Alt det norske er greit. Så gjelder det å finne folk som forteller en historie eller som er sinna eller på andre måter vekker oppmerksomhet, sier Kurt Bakkemoen.

Han mener terskelen for å få på noe i avisa er like høy her som ellers.

– Du må selge inn stoffet hele tida, og det skjer at jeg får avslag. Men i år har jeg fått på alt.

Aftenposten slapp trusepeset

Mens Bakkemoen var på plass i Helsingfors allerede en uke før finalen, ankommer mange utover uka. Slik som Journalisten, som på flyet fikk følge av en sinna Guri Schanke uten truse. Eller rettere sagt: en dobbeltside i VG som fastslo at Guri Schanke slett ikke var truseløs. Derimot var hun både sinna og lei seg for oppslagene som i noen timer verserte blant annet på Se og Hørs nettsider.

– Vi fikk tips om denne saken, Oslo tente på den, og da gjør man det beste ut av det. Jeg skjønner bare ikke at de andre ikke hengte seg på dette, sier Kurt.

Mens kollega Arve Henriksen fra Aftenposten fastslår at Guri-trusa ikke er noe for tanta.

– Jeg er veldig glad jeg slapp trusepeset hjemmefra.

Ingen adgang for Scanpix

Men det er ikke bare Guri Schanke som var sinna etter trusesaken. Også P4s Marte Kaasa Arntsen, som sendte to timer direkte fra Helsingfors hver dag, var opprørt.

– Jeg har aldri vært så trusesint i hele mitt liv. Vi hadde en intervjuavtale med henne til gårsdagens program, men hun ble så lei seg at hele avtalen gikk i vasken.

Klokka nærmer seg ti torsdag kveld, og det store seminfinaleslaget skal starte. Og med Knut Falch fra Scanpix, som skal fotopoole fra sendingen for alle norske medier denne kvelden, i fotograven. Eller?

– Det er helt håpløst. Jeg har reist med de kongelige og opplevd det meste, men her er jeg helt satt ut, sier Knut.

Han slapp nemlig ikke inn i Hartwall Areena, hvor showet tv-sendes fra. I stedet må han nøye seg med en plass i en saccosekk, omgitt av georgianske og ukrainske og hvadetnåvarforno’ fans.

– Det gjelder å kunne slappe av, selv om det bobler i magen og du ikke vet om du får gjort jobben din eller ei, sier Knut.

Og stikker hånden ned i trøstebollen med sjokolade som en omsorgsfull sjel går rundt med.

Guri-tid

I mellomtida nærmer det seg Guri-tid, og det norske pressekorpset følger spent med når Guri Schanke framfører «Ven a bailar conmigo». Rett etter forsvinner ANBs Geir Hopen Nødset med mobilen i hånden. Som eneste norske journalist har han fått avtale om en kjapp telefonkommentar fra Guri Schanke rett etter opptredenen, under forutsetning av at han deler med sine kolleger. Og da han er tilbake med artistens «jeg er fornøyd»-kommentar, så henger de andre straks over ham.

– Det er helt greit med poolordninger. Det er bedre at én ringer og får en ok kommentar, enn at femten ringer om akkurat det samme, resonnerer Anders Grønneberg.

– Vi har et veldig greit og kollegialt forhold, og vi går godt sammen, kommenterer Kurt Bakkemoen over ryggen til Hopen Nødset.

Men bak Bakkemoens rygg, noen få minutter seinere, blir bildet mer nyansert.

– Kurt er en kjernekar, men det gjelder ikke alle hans VG-kolleger. De kjemper mer om eksklusivitet, og som norsk pooljournalist har jeg opplevd at en VG-journalist ba meg snike inn et spørsmål til artisten eksklusivt for VG! Det er for dumt, sier Geir Hopen Nødset, mens Anders Grønneberg sammenfatter:

– For VG er dette sykt alvor. For oss er dette sykt moro.

Mindre jobbing uten Guri

At Guri Schanke er fornøyd er greit nok, men hva med de europeiske tv-seerne? Det er jo de som skal stemme, og de norske journalistene er oppriktig opptatt av Guris skjebne – som også er deres egen. For hva hvis hun ryker og Norge ikke er med i finalen lørdag?

– Telefonene hjemmefra blir færre uten Guri, sier Arve Henriksen.

– Da reiser vi nok hjem og fokuserer på Gullruten i stedet, sier Morten Bendiksen og Martin Blekkerud fra Her og Nå.

– Det blir vel et kveldsfly hjem for oss også, sier Thomas Olsen fra TV 2 Nettavisen.

– Vi blir, men det blir garantert mye mindre stoff herfra. Da blir det meste av sendinga fra Oslo, sier Marte Kaasa Arntsen.

– For oss blir det det samme. Vi skriver for de norske GP-fansene, og de vil ha stoff enten Norge er med eller ei, sier Geir Evensen og Jan Henrik Mo i nrk.no.

– Vi drar til Mummidalen og lager reisereportasje i stedet, foreslår Vidar Ruud.

Mens Anders Grønneberg ser mer praktisk på det.

– Uten Guri blir det mindre jobbing, og mer festing. Vi er jo litt tørste også!

Kamp om bildene

Det går som Anders håper (?); Guri ryker. Særlig tid til gravøl blir det likevel ikke den natta. Til stor irritasjon stiller hun nemlig ikke i pressesenteret rett etter sending, men drar i stedet tilbake til hotellet. Og dermed må det norske pressekorpset kaste seg på en av Eurovision Song Contest-bussene som går i skytteltrafikk mellom pressesenteret og Helsingfors sentrum.

– Det er for dårlig at hun ikke stiller her. Når vi er på hotellet, har jo Dagbladets deadline til papiravisa gått for lenge siden, klager Anders Grønneberg.

– Og VGs for flere dager siden, supplerer Kurt Bakkemoen.

De aller fleste pressefolkene tar likevel turen ned til SAS Radisson Royal, hvor Guri Schanke bor. Klokka er jo uansett ikke mer enn to om natta. På vei inn til hotellet kaprer P4-Marte årets MGP-kommentator Per Sundnes, stikker mikrofonen opp under nesa hans og spør hvordan det føles?

Han bedyrer at han har det bra, men fullt så bra får ikke Journalistens fotograf det når Guri Schanke endelig ankommer. Fotografene reagerer spontant, og med en fin hoftetakling sender en atskillig større mannlig fotograf vår egen Birgit rett opp i en stor blomsterpotte, i sin kamp for en god fotovinkel. En mindre å kjempe mot…

«Hvordan føles det?» «Er du skuffet?» «Hvordan var pulsen?» «Hva betyr det for karrieren?» «Hva syns din mann Øyvind?» Spørsmålene hagler over Guri, mens blitzene lyser opp hotellfoajeen. Guri forsikrer smilende at hun har fått masse bra tilbakemeldinger, mens NRKs delegasjonsleder Stian Malme forteller at alle er kjempefornøyde og at «dette var en stor boost for Guris karriere».

Per styrer showet

Etter ti minutter loses Guri inn i heisen, trøtt og sliten etter en lang dags ferd mot natt. «Var dette alt?» spør Anders Grønneberg misfornøyd, mens Her og Nås utsendte tviholder på en stor bukett roser som var ment for Guri.

– Det passet ikke nå, men det går sikkert greit litt seinere, sier Morten Bendiksen.

Neste dag er Her og Nå på vei tilbake til Oslo, mens Guri stiller opp på en «dagen derpå»-pressekonferanse. Med Per Sundnes på sin ene side og Stian Malme på den andre.

Kanskje preger nattjobbinga pressen, for det går litt treigt før VGTV endelig griper ordet og spør hva hun skal gjøre i dag? Men det går litt treigt for Guri også, for mens hun forbereder svaret kommer Per henne i forkjøpet. Han forteller både hva hun skal gjøre nå og om annet han syns pressen bør få vite. Og tv-entertaineren er så flink til å holde ordet at verken Guri eller pressen slipper til. Ikke før Geir Hopen Nødset får kjempet inn et spørsmål om hva det neste prosjektet til Guri blir?

– Big Brother, svarer Per.

Men det var feil, og Guri korrigerer ham ved å si at rett svar er «Showgirls».

Oppmuntret av svaret spør en journalist om hun har fått noen reaksjoner etter gårsdagens semifinale fra annet hold enn Norge? Men det syns kanskje Stian Malme ble vel komplisert? I hvert fall griper han kjapt ordet og forteller at alle er kjempefornøyde med Guris innsats og at dette var en boost for Guris karriere. Og så er den store pressekonferansen slutt.

Mann- og konejobb

Det gjorde ikke lokalavisen Altaposten eller homsenettstedet gaysir.no noe, for selv om begge hadde to akkrediterte hver, var ingen til stede på pressekonferansen.

– Jeg har ikke sending før mandag, og da er dette altfor gammelt, kommenterer Alf Harald Martinsen.

Han leder Altapostens radiosatsing Radio Alta, og bruker den store MGP-interessen i hjembyen som forklaring på at lokalavisen har meldt på to til Helsingfors.

– Vi har hatt den første norske delfinalen i Melodi Grand Prix de to siste årene, og aldri hatt så stor boom på nettet som mandagen etter delfinalen, forklarer Alf Harald Martinsen.

Og innrømmer at dette kanskje ikke er eneste grunnen til at Altaposten har to akkrediterte medarbeidere, det samme som Aftenposten og Dagbladet til sammen.

– Kona er veldig interessert i Melodi Grand Prix, så vi hadde tenkt å ta turen hit til Helsingfors uansett. Og da fant vi ut at vi like gjerne kan gjøre en jobb når vi først er her. Kona er med som fotograf.

Homovennlig arrangement

Et annet par som har havnet i Helsingfors grunnet MGP-interessen er Cathrine Indrøy og Astrid Gillespie, som dekker finalen for gaysir.no.

– Resten av året er jeg opptatt av helt andre ting, men to uker i året er det Grand Prix som gjelder, sier Cathrine Indrøy.

At gaysir.no ønsker noe herfra, forklarer hun med at Melodi Grand Prix er et homovennlig arrangement. Og at blandingen av show, glitter og glamour appellerer spesielt til menn mellom 25 og 40 år.

– Men det handler også om politikk. Melodi Grand Prix er et arrangement som forener land som ellers ikke har så mye felles. Og miljøet er veldig tolerant, sier Indrøy.

Trusa til Guri Schanke er ikke gaysir.no-jentene så opptatt av.

– Alle andre dekker Guri, så da kan vi gjøre noe helt annet. Vi leverer noe hver dag, men det handler mer om stemningsrapporter fra Melodi Grand Prix enn om nyheter.

Streiken var et høydepunkt

Etter rødvinståka i den norske ambassaden (som en norsk avis beskrev mottakelsen med) tidlig fredag kveld, senker roen seg over den norske delegasjonen. Nå gjenstår bare forberedelser til morgendagens finale, og uten Guri Schanke blir det jo mindre å forberede.

Vidar Ruud fra ANB snakker stadig om turen til Mummidalen, helt inn i de seine nattestimene. Men da lørdagen opprinner så altfor tidlig, har han likevel droppet planene. Det blir med noen rolige timer på en fortauscafé i Helsingfors sentrum, mens han mimrer om sine opplevelser som Melodi Grand Prix-fotograf.

– Det har vært mye moro, men høydepunktet var Melodi Grand Prix i Istanbul, i 2004. Da ble det journaliststreik mens vi var der, så vi kunne ikke jobbe. I stedet leide vi båt, kjøpte vin og storkoste oss. Tenk deg det, fem dager i Istanbul uten å gjøre noe!

Beograd 2008

I Helsingfors ble det bare noen å-gjøre-ikke-noe-timer, før Ruud og alle de andre igjen er på plass i pressesenteret lørdag kveld. Journalistene skriver etter hvert som sendingen foregår, og idet Serbias Marija Serifovic blir utropt som vinner, kan du allerede lese alt om sendingen og vinnermelodien på norske nettsider.

På pressekonferansen like etter klatrer fotografene over hverandre, mens journalistene uttrykker sin glede og takker for t-skjorta de fikk av Marija tidligere i uka – og lurer på hvor festen etterpå blir. Marija takker Gud og mamma, men holder festen hemmelig.

Klokka er blitt godt over to natt til søndag, og Kurt Bakkemoen pakker ned sin laptop for aller siste gang i Melodi Grand Prix-sammenheng. For ham er Grand Prix-festen definitivt over.

– Vemodig? Nei. Det føles bare deilig, fastslår Bakkemoen på vei ut av manesjen.

For andre er det bare 51 uker til sirkuset åpner og laptopen kan pakkes opp igjen, i Beograd denne gang.

Av Leif Gjerstad og Birgit Dannenberg (foto)

 

(Red. anm.: Gjør oppmerksom på at VG-journalist Kurt Bakkemoen sluttet i avisen i 2014. Han døde vinteren 2015)

 

(reportasjen opprinnelig publisert i Journalisten mai 2007)