Aller første gang jeg var i USA var sommeren 1976. Noen dager i New York sto selvsagt på programmet, og kjente rockklubber som Max’s Kansas City, Bottom Line og CBGB skulle besøkes! Alt gikk etter planen, med unntak for CBGB. Dit kom jeg aldri. Jeg feiget ut.
Jeg har siden fått støtteerklæringer a la «skulle bare mangle» og «det var helt sikkert lurt». Men jeg gremmes likevel litt over at jeg ikke skulle våge meg inn i det nedslitte junkiestrøket rundt Bowery, hvor CBGB lå. Det var jo på det tidspunktet klubben skrev seg inn i historien, med konserter av artister og band som Ramones, Patti Smith, Television, Blondie, Talking Heads og mange andre som i årene som kom skulle prege rocken (og meg).
Psycho killer
Men altså, dagen jeg gjorde mitt ærlige forsøk på å gå spissrotgang mellom utslåtte narkovrak i gatene rundt CBGB, mens urinstanken slo mot meg fra en nedrivningstomt, kom jeg helt fram til døra. Som selv om det var tidlig kveld og snart mørkt lyste mot meg med beskjeden «Closed tonite». Med nok en beskjed under om at det var åpent neste dag, så det var jo greit. Dermed visste jeg jo hvor jeg skulle kvelden etter!
Men denne kvelden? Jeg bestemte meg for The Bottom Line, en annen av 70-årenes sentrale rockklubber i New York, og siden den lå i Greenwich Village var det gåavstand. Turen dit gikk greit, men det viste seg å være hele to timer før noe skjedde der. Med ryggen lent mot murveggen ble jeg stående og snakke med den hyggelige dørvakta om hva jeg kunne finne på å gjøre i mellomtida, før The Bottom Line åpnet?.
Mens vi står der og snakker, kommer det to fyrer forbi. Plutselig spretter en av dem fram mot meg, og jeg kjenner noe spisst som stikker inn i magen. Jeg kikker ned. Det er en kniv. Ikke stukket så langt inn at den foreløpig har skadet meg, men langt nok til at jeg kan kjenne bladet tydelig mot magen. Med ryggen mot veggen er alt jeg kan gjøre å prøve å trekke inn magen mest mulig, men kniven slipper jeg ikke unna.
Stikkende psycho-øyne
Når jeg ser opp på ham ser jeg rett inn i to ville psycho-øyne utenfor enhver kontroll. Samtidig merker jeg hvordan han sakte og gradvis stikker kniven litt lenger inn. Det blir intenst ubehagelig, uten sjanse til å unnslippe. Fyren med kniven sier ingenting, men ved min side hører jeg dørvakta rolig messe om og om igjen: «Easy man. Easy man. Take it easy, man». Trolig sier han det til oss begge.
Sekunder lange som minutter tikker langsomt avgårde. Fyren blir stående, stirrer og gliser, hele tida med kniven stukket inn mot magen. Til slutt, etter en evighet, sier kompisen hans utålmodig, «come on, man, let’s go» et par ganger før fyren lystrer, folder inn kniven og snur seg vekk fra meg.
Ble litt skremt
Både dørvakta og jeg puster lettet ut i tro om at faren er over, når han plutselig spretter fram igjen og gjentar hele ritualet. Det blir nok en runde med evigvarende saktetikkende sekunder før kompisen hans overtaler han til å legge vekk kniven og de går. På ordentlig. Det føltes som å være i en rus, da jeg skjønte at det likevel hadde gått bra. Dermed ble det Bottom Line, og tross alt ble det faktisk en hyggelig kveld.
Men når programmet for neste kveld skulle legges var jeg fortsatt så pass preget av kniv-episoden at jeg ikke følte særlig for å bevege meg inn i et så pass usikkert strøk som Bowery den gangen var. Jeg valgte vekk CBGBs, og gikk i stedet på Max’s Kansas City.
Ingen dårlig erstatning det heller, men i ettertid har jeg selvsagt mange ganger ønsket at jeg hadde kommet meg på CBGB akkurat på det tidspunktet klubben var som mest sentral.
Av Leif Gjerstad
Les flere Leffe-saker her!
