Denne uka er det 25 år siden R.E.M. ga ut albumet «Out of Time». Det er også 25 år siden jeg begynte i NTB, og selvsagt har de to hendelsene litt med hverandre å gjøre!
Og for å forklare sammenhengen mellom de to, er det best å begynne med meg selv. Jeg hadde i flere år drevet et eget frilanssyndikat og fartet verden (vel ok da, ikke verden, men i det minste Europa og USA) rundt for å dekke turnépremierer og intervjue hotshots da de slapp noe nytt. Men tidlig i 1991 hadde NTB bestemt seg for å satse på en ny kultur & underholdningstjeneste, og etter et par møter ble vi enige om at jeg skulle melde overgang til Norsk Telegrambyrå.
Jeg gledet meg, for et byrå har større muskler enn en enslig frilanser, samtidig som det etter sju gode år alene var hyggelig igjen å jobbe med kolleger i en redaksjon. Men jeg så også et mulig problem: reisevirksomheten. Som frilanser var det både morsomt og lukrativt å reise ut og intervjue Mick Jagger, Madonna, Bono, Paul McCartney, Pink Floyd eller hvem det nå måtte være. «Alle» ville jo gjerne kjøre et intervju med folk som dem. Men for NTB, som kun brukte abonnementsmodellen, var en slik sammenheng ikke like åpenbar. For dem var en reise først og fremst en utgiftspost.
Til Køben for R.E.M.?
Jeg hadde knapt rukket å begynne i NTB før et plateselskap ringte og lurte på om jeg (dvs NTB) ville intervjue R.E.M.? De var aktuelle med nytt album, og Mike Mills og Michael Stipe skulle ta turen til København for å møte skandinavisk presse.
For meg var svaret på et slikt spørsmål et opplagt «Ja!». Jeg hadde fulgt bandet siden «Chronic Town»-EPen høsten 1982, og hadde i tillegg truffet dem ved flere anledninger, etter at jeg hang litt med dem, første gang de var i Norge høsten 1984. Allerede den gangen hadde jeg satt på trykk en sak med og om bandet, hvor jeg hypet dem som «det neste store» og derfor oppfordret folk til å kjenne sin besøkelsestid!
På de drøye seks årene som hadde gått siden vårt første møte, hadde bandet blitt større og større for hver plate og endelig fått sitt kommersielle gjennombrudd med albumet «Green» i 1988 (jamfør to legendariske konserter på Rockefeller forsommeren 1989).
R.E.M. var bare så bra at alle vi kule forståsegpåere gjerne omtalte dem som «verdens beste band». Det var derfor opplagt at jeg måtte dra til København!
Svaret er nei!… eller?
For NTB var det slett ikke like opplagt. De hadde ingen tradisjon for å reise på slikt, og han som satt på kulturpengesekken, Per Christensen, visste ikke hvem R.E.M. var. Christensen var på alle måter en veldig real og grei kollega som hadde tatt godt i mot meg da jeg kom til NTB, men han var langt bedre på utenrikspolitikk enn rock. Dessuten hadde han budjsettansvar, så det er jo i grunn veldig forståelig at han satte foten ned for et forslag fra en fyr han knapt kjente om et band han ikke kjente.
Men til Pers ære hører at han aldri lot det gå prestisje i nei-svaret. Dermed kunne jeg messe om «verdens beste band» og fore han med mine motargumenter helt til han ikke orket mer mas og snudde. Vi fikk til et slags opplegg som også budsjettmessig forsvarte at jeg dro. Samtidig som Christensen gjorde det klart at dette var et prøveprosjekt, og på ingen måte en aksept for «andre liknende opplegg og reiser».
Traff tidsnerven med Out of Time
Og det er nå R.E.M. kommer inn. Intervjuet med Buck og Stipe var like hyggelig som tidligere møter med dem, greit nok. Men det spesielle var at bare få uker etter gikk albumets førstesingel «Losing My Religion» til topps på hitlistene. Den låten tok R.E.M. fra forståsegpåernes «verdens beste band» opp til superstjernestatus.
Det ble sommerens og årets store hit og R.E.M. var plutselig på alles lepper. Også på Christensens, der han ironisk fleipet at «jaja, bare fordi du hadde jævla flaks denne gangen, så må du ikke tro at det betyr noe!». Og det har han selvsagt rett i. Likevel førte fulltrefferen vi fikk med R.E.M. til at jeg like etter fikk ansvaret for hele musikkdekningen i NTB, og kort tid deretter også for resten av kulturfeltet.
Det ga meg åtte (stort sett) veldig fine år i NTB, og vi fikk i denne perioden også etablert byrået på et felt hvor de tidligere hadde vært svært lite synlige. Det er slett ikke sikkert at det ville artet seg slik dersom R.E.M. hadde floppet. Eller Per Christensen hadde stått på sitt og sagt njet njet njet.
Av Leif Gjerstad
Les også: R.E.M. – I utakt med tida? (arkivintervju fra 1991)
Les også: R.E.M.-bløffen fra Bergen
Les også: De nye amerikanerne (artikkel fra 1986, om de «nye» amerikanske bandene)
Les flere gamle R.E.M.-intervjuer: Fire gutter uten image (1984), Jeopardy i Madrid (1995), Ny R.E.M.-plate neste år (1997), Utvidet turné gir Up-tur? (1999)
