Jeg har aldri vært noen ordentlig samler. Likevel har jeg klart å samle på meg en hel del opp gjennom årene. Men jeg har også kvittet meg med en hel del – som jeg har angret på i ettertid. Da legger jeg skylda på Stan Ridgway.
Noen venner har fra tid til annen betraktet meg som musikknerd. Men det er bare fordi de ikke har truffet mine skikkelige nerdevenner. De som samler på alle utgivelser fra en etikett, som må ha alle fargenyansene en plate er utgitt i og så videre og så videre. De oppsøker alle mulige platemesser hvor de henger over platebunkene i mørke lokaler og sikler etter godbiter som måtte dukke opp.
Sånn har jeg aldri vært. Jeg hadde på det meste godt over 10.000 LPer og CDer, men jeg tviler på at jeg hadde en eneste artist helt komplett – ikke en gang de jeg digget mest. Dessuten viser historien at de gangene jeg er blitt fortalt at jeg har hatt en eller annen virkelig godbit med samleverdi i hyllene mine, så har jeg like etter glemt hvilke det var.
Fra LP til CD
Det forhindrer selvsagt ikke at jeg innimellom har angret på avgjørelser om å kvitte meg med saker og ting. Som da CDen kom og jeg hadde en storstilt og brutal utrensking blant LPene i platehyllene. Og de som forsvant først ut var gjerne klassikere og personlige favoritter, siden de også var noen av de første gamle jeg gjenanskaffet på CD.
Heldigvis tok det slutt en dag jeg satt på gulvet med Neil Youngs «After the Goldrush», Lou Reeds «Transformer» og Patti Smiths «Horses» foran meg. Alle hadde jeg nettopp fått på CD, og nå skulle LPene ut! Men da jeg satt med LPene på fanget skjønte jeg hvor feil dette ble. Tre LPer som hadde vært så sentrale i mitt liv! Det fikk være grenser for hvor mye jeg skulle kvitte meg med!
For seint å angre
De ble derfor satt inn i platehyllene igjen, men da var skaden allerede skjedd. Jeg hadde for lengst kvittet meg med langt flere personlige favoritter enn jeg i dag liker å tenke på. Etter det ble jeg litt mer nøktern i min utrensking. Fortsatt forsvant bunke etter bunke ut av huset, men nå bare sånne plater jeg visste jeg ikke ville ta med meg til en øde øy.
At jeg kvittet meg med så mange plater var delvis forårsaket av min daværende samboer. Hun ga klar beskjed om at hun var lei av å bo i et platelager og krevde at for hver ny plate som kom inn, måtte en annen ut. Snill som jeg var, fulgte jeg hennes anvisninger. Uten at det kanskje hjalp så altfor mye. I hvert fall flyttet hun uansett ut noen år seinere, men det er en helt annen historie.
Et liv i kjelleren
Mens platene fylte opp leiligheten, ble den ganske romslige kjelleren fire trapper ned brukt som ekstralager. Der sto alle platene (og det ble noen tusen) som jeg likevel ikke fikk plass til oppe, og framfor alt: Der lå hele årganger med blader som Rolling Stone, NME, Melody Maker, Billboard og diverse andre undergrunnsblader og tidsskrifter lagret.
De fikk være i fred for min samboer, men møtte likevel sin skjebne da jeg mot slutten av 1980-tallet snakket med Stan Ridgway. Vi kom inn på dette med å samle på seg saker og ting, og han fortalte om en overfull garasje han hadde hatt med alt mulig rart. Han hadde nemlig hatt en liten Espen Askeladd i seg og tatt vare på alt mulig, i den tro at han en dag kunne få bruk for det.
Men da årene gikk og han innså at han aldri hadde fått bruk for alt det som var stablet i garasjen, like lite som han faktisk husket hva han hadde der, tok han avgjørelsen. Han tømte hele garasjen. Kastet noe, ga bort noe – og følte seg mye rikere etterpå.
Inspirert av Ridgway
Det inspirerte meg til å ta et liknende grep. Både med hensyn til platene oppe i leiligheten og til platene og bladene i kjelleren. Mange av bladene hadde jeg jo hatt i 10-20 år, og ikke sett i en eneste gang etter at de havnet i kjeller’n. Det var på tide å lufte dem!
Jeg bestemte meg derfor for å sette inn en annonse i Nye Takter, hvor bladene (i mange tilfeller komplette årganger) ble gitt vekk gratis mot henting. Men den annonsen kom aldri på trykk! Den kom aldri lenger enn til Nye Takter-kollega og min gode venn Asbjørn Bakke. Han ringte og sa at han ville ha bladene, og kort tid etter kom han og hentet dem med bil.
I gode hender
Det har han siden sagt seg veldig fornøyd med. Han har brukt bladene til research både til historiske artikler og til bøker han har skrevet og gitt ut. Og da kan det være at jeg innimellom tenker at jeg jo også kunne fått god bruk for dem i mitt arbeid. Men tanken varer bare et sekund før jeg innser at de vel bare hadde blitt liggende der i kjeller’n. Fortsatt like ulest, 30 år etter. Så det beste for meg og dem var nok at de fant et nytt hjem hvor de kommer mer til sin rett!
Men Stan: Jeg tilgir deg aldri for at du lurte meg til å kvitte meg med tidlige LP-plater med Grateful Dead, Jackson Browne, Byrds, Crosby, Stills & Nash og andre. Det blir ikke helt det samme på CD eller (enda verre) Spotify/Tidal!
Av Leif Gjerstad
Les også: Synger cinematiske noveller (arkivintervju fra 1989)
