Dag Erik Leversby er anerkjent som maler og innkjøpt av alt som teller. I disse dager stiller han ut i Trafo Kunsthall i Asker. Fordi han er en meget nær venn er jeg så inhabil at jeg tenkte la være å skrive om utstillingen. Men når anmelder Tommy Olsson i Klassekampen konkluderer med at «Dette er – forsiktig sagt – veldig veldig kult og veldig, veldig godt», så deler jeg anmeldelsen her og lar den stå som en oppfordring til en liten tur til Asker!
Tommy Olssons anmeldelse av Dag Erik Leversby i Klassekampen onsdag 27. januar. (saken kun på papir, kan derfor ikke lenkes til)
NÅR DU TRODDE DET VAR OVER
Dag Erik Leversbys frigjøring fra sin egen historie er fundamentalt inspirerende.
«Clumsy Stringency», Dag Erik Leversby, Trafo kunsthall, Asker
Står til 7. februar.
Dag Erik Leversby har jeg skrevet om før, i en fjern fortid. Men verkene i utstillingen «Clumsy Stringency» er annerledes både for meg og alle andre. Og helt åpenbart ekstremt annerledes for Leversby, som her har kastet all sin tidligere opparbeidete modus og metode ut av vinduet og forutsetningsløst gått løs på en serie malerier.
Dette er arbeider som på den ene siden kunne vært spyttet ut av en adrenalinsprengt førsteårsstudent på noen og tjue, men som på den andre siden er alt for smarte og kalkulerte for at det førsteinntrykket helt skal stemme.
Og på den tredje siden ender dette opp som en form for euforisk maleri som bare kan være produsert som effekt av nettopp det å kaste alt man trodde man visste og kunne til siden. Som om det hadde vært et tyranniske regime man måtte frigjøre seg fra. Og slike regimer utvikler seg jo ofte for en malerover tid. Det er fort gjort å gjenta den samme forbannede manøveren i tiår etter tiår, utelukkende fordi det funket første gang.
Det er vel grunn til å tro at det er noe i den duren som har foregått her – Leversby har tross alt hatt et øyeblikkelig gjenkjennelig kunstnerskap frem til nå.
Dette er noe radikalt annet og på et plutselig rasende nivå, der kunstnerens fordemninger har krakelert helt og holdent, og en total fandenivoldskhet har fått ta fullstendig over.
Hvis jeg lukker øynene, kan jeg se prosessen for meg. Jeg ser den foregå i en viss hastighet, og med kunstneren brølende «Jeg gjør hva faen jeg vil!» mens han kaster malingen rundt seg.
Effekten innenfor den hvite kuben er, så klart, at sånne som meg subber rundt og humrer i pilsen – for denne frigjøringen og løsrivelsen fra sin egen historie er fundamentalt inspirerende og får meg atter en gang til å pønske på min egen, lenge planlagte flukt til Cape Town og en karriere innenfor esoterisk støymusikk. Alternativt å gå i kloster i Nepal. (Det er mitt liv, ok?)
Dette er altså – forsiktig sagt veldig, veldig kult, og veldig, veldig godt. Det virkelig interessante blir likevel hvor kunstnerskapet går videre herfra – fremover, bakover, eller helt til siden?
Vi får se. Det er jobben min å følge med på slikt, men det ser ut til å bli gøy. Sånn årntli gøy, liksom – vi driver jo ikke og tuller her.
Av Tommy Olsson, Klassekampen
Ps! For den som måtte lure: Trafo Kunsthall ligger rett ved Asker jernbanestasjon!
