Roskilde: Den tidligere lederen av Talking Heads har med årene fått et «intelligent rock»-stempel. På Roskilde fredag sørget han for at hjerne og hjerte spilte på samme lag.
På klokkeslaget midnatt åpenbarer David Byrne seg. Han sitter ved et bord, mutters alene på den store, helt nakne scenen. I hånden holder han en menneskehjerne, og med sitt grå hår likner han mest av alt en av disse gale professorene som fra tid til annen har beriket populærkulturen.
Og Byrne gir straks sitt bidrag med den nye låten «Here» fra årets album «American Utopia», der han nettopp synger om hjernens muligheter. Mens musikerne en etter en kommer inn på scenen gjennom det stålgrå sølvskimrende bakteppet lagd av tynne metalltråder. Kraftig nok til at ikke vinden skal få det til å blafre, tynt nok til at mennesker fritt kan bevege seg fram og tilbake gjennom det.
Storslått minimalisme
Omgitt av totalt elleve musikere kan Byrne forlate sin stol og innta sin plass i en gjennomkoreografert forestilling som utvider rammene for hva en konsert kan være. Det er stilrent og minimalistisk på en måte som får det til å framstå som storslagent. Der et nøkkelelement i det nye showet er at alle skal kunne bevege seg helt fritt innenfor de koreograferte rammene.
Scenen er derfor ribbet for instrumenter, mikrofoner, ledninger og alt annet som vanligvis opptar gulvplass, slik at trommisens slagverkbatteri er blitt fordelt på 5-6 musikere. Alle med sin del av helheten hengende i bånd rundt nakken, som en sjokoladeselger på kino. Eller i Byrnes tilfelle kanskje mer passende som brasilianske karnivalsmusikere i en rytmisk barfotsprosesjon over scenen.
Polyrytmisk marsj
Gjennom hele sin karriere har David Byrne vært opptatt av funky rytmikk, samtidig som han har vist en forkjærlighet for det stilrene. Men så elegant som han på denne turneen har klart å få disse to delene til å smelte sammen kan vi ikke huske å ha opplevd tidligere.
For på den helt tomme scenen rammet inn av det helt rene lysegrå metallteppet, beveger de uniformert gråkledde musikerne seg i stadig skiftende mønster rundt scenen. Formet som en stjerne, i en sirkel eller for den saks skyld i rette kommandolinjer, beveger de seg barfots fram og tilbake i synkron smådansende marsjtakt, mens Roskildes største telt Arena fylles med polyrytmer i kjent melodiøs Talking Heads/David Byrne-stil.
Sømløs miks
Kjent også i den forstand at de gamle og nye sangene var arrangert slik at de gled nærmest sømløst over i hverandre, enten vi snakker om «Here», «I Dance Like This» og «Every Day Is a Miracle» fra årets «American Utopia»-utgivelse eller gamle Talking Heads-perler som «I Zimbra», «Once In A Lifetime» og selvsagt «Burning Down The House». Sistnevnte kom mot slutten av konserten og fikk teltduken til å løfte under den ovatoriske jubelen som denne konserten for hjerne og hjerte frambragte.
Av Leif Gjerstad
Les også: Jerry Harrison: På egne bein (arkivintervju fra 1988)
Les også: Da Leffe var så feig at han ikke turte gå på CBGB
