(intervju opprinnelig publisert juni 1983)
Oslo: David Johansen (han fra New York med norsk far fra Arendal, vet du) spilte i Oslo nylig. Og det er bare å beklage at ikke også Trondheim fikk oppleve ham live. For makan til oppløftende konsert skal vi lete lenge etter!
Kledd i et narrlignende kostyme av sjakkbrettrutete bukser i grønt, sort og rødt, samt en mangestripet og fargesterk skjorte virket han befriende uhøytidelig og positiv der han spratt undt på scenen som en Mick Jagger og smilte som en Kim Larsen.
Alt fra ekte norsk strikkegenser og russelue til jungelspyd og pilsflaske inngikk i sceneshowet, og han brukte det med maksimal effekt uten at det på noe tidspunkt gikk ut over musikken. I nærmere to timer kunne vi fryde oss over sydende, humoristisk, velspiit og framfor alt drivende storbyrock av toppkvalitet. Med repertoar hentet såvel fra hans egen katalog som fra 60-talls soul og rhythm & blues-klassikere tilpasset David Johansens stil. Ingen tvil, dette ble en ubetinget suksess!
Før bombene faller
Også da vi snakket med ham i garderoben etter konserten, ble vi møtt av samme overstrømmende vennlighet. David Johansen var i perlehumør.
– Ja, det var virkelig moro å spille i kveld. Og det er det vår rock handler om, å ha moro. At verden er i en så elendig forfatning og at bombene snart vil falle på oss, er noe vi selvsagt må ha i tankene. Men for ikke å miste motet og gi opp helt, er det like viktig at man klarer å glemme problemene for en time og slippe seg løs i stedet. Den funksjonen håper jeg at min musikk kan ha, sier David Johansen.
Han ble først kjent i 70-åra som medlem av New York Dolls, gruppa som sjokkerte mange og som ofte blir regnet som de egentlige grunnleggerne av pønkmusikken og pønkbevegelsen.
-Oh no, det vil jeg ikke ha skylda for! svarer han muntert og kjapt. – Det vi i Dolls gjorde var bare å avmystifisere hele rockstjernemyten. Vi ville vise at rocken tilhørte mannen i gata.
Sofistikert dukke
Ellers er han ikke enig i at han har forandret seg så altfor mye siden den gang New York Dolls herjet som verst.
– Visst hadde vi et dårlig rykte, men husk at jeg bare var én av fem. Litt villere var jeg sikkert, men det hører vel ungdomstiden til? Kanskje man kan si at jeg i dag er en «sofistikertDoll» som har lært seg å bruke energien bedre, undrer han smilende og tilføyer:
– Grunnholdningen er ellers den samme som den alltid har vært. Jeg vil være en rockesanger som utenfor scenen kan leve et normalt liv, og ikke en rockstjerne som hele tida må omgi seg med vakter, managere og hva det nå måtte være.
Om plateplaner forteller han at han ligger i forhandlinger om en ny platekontrakt med et nytt selskap. Hvis det går i orden regner han med en ny LP i handelen før jul. Og hva med et nytt besøk i Norge?
– Vi håper faktisk å kunne komme tilbake til Norge tidlig på høsten før hele landet blir dypfryst, smiler han og sier farvel med det norske ordet han kjenner best, «julekake».
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert juni 1983 i Adresseavisen)
