(Intervju første gang publisert i februar 1988)
Oslo: – Vi er det eneste gjenlevende bandet fra den britiske synthbølgen tidlig i 80-årene, og den enkleste forklaringen på det må være at vi hadde mest å fare med. Vi har hatt bra sanger og vi har kunnet utvikle oss i vårt eget tempo, uten utidig innblanding fra plateselskap eller managere.
Sier Dave Gahan, vokalist i Depeche Mode. Gruppa har eksistert i åtte år, gitt ut syv LPer og vært gjengangere på hitlistene. Men er likevel ikke i tvil om at de har framtida foran seg.
– Snittalderen vår er ikke høyere enn 26-27, og vi bobler stadig over av nye ideer samtidig som vi har erfaring å falle tilbake på, uttaler Alan Wilder som ikke frykter for at Depeche Mode skal bli fastlåst i «synth-bagen».
– Da vi startet var det som en vanlig elektrisk og gitardominert gruppe. Vi gikk over til synther fordi vi følte at den moderne teknologien var best egnet til å ut trykke de følelsene vi ville ha fram. Og selv om vi fremdeles baserer oss på moderne teknologi, benytter vi oss også av «vanlige» gitarer, bass og trommer på våre plater. Vi er ikke bundet til det ene eller andre. Vi vil til ethvert tidspunkt bruke de instrumentene og det arrangementet som egner seg best til akkurat den låten.
Gårsdagens konsert i Drammenshallen inngår i en omfattende verdensturné som har pågått siden oktober og vil vare fram til sommeren. Og naturlig nok spiller gruppa mye fra sin siste LP «Music For The Masses», som vanlig komponert av Martin Gore.
– Jeg skriver ikke nye låter mens jeg turnerer, men jeg får mange gode oppslag til ideer. Ellers er jeg nok av den typen som jobber best under press, når vi har booket studio og alle forventer at jeg skal stille opp med et knippe nye sanger, sier Martin Gore som ikke prøver å skjule at hans tekster ofte er svært personlige.
– Den som leser mine tekster godt nok, får et godt innblikk i mitt liv og indre vesen. Noen ganger kan det opplagt være tøft å utlevere seg slik, men jeg tåler det nok, avslutter han smilende.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i flere aviser i februar 1988. Denne versjonen er hentet fra Adresseavisen 24.02.1988)
