Det var Beatles, Stones og Dylan som formet meg, men det var Del Shannon og Dion som først viste meg popens vidunderlige verden. Denne uka fyller Dion 75, mens det er 25 år siden Del Shannon døde.
Det var ikke helt lett for en guttunge på bare ti år å huske hvem av dem som var hvem. Begge var jo gamle (over 20), begge var fra USA og begge toppet hitlistene med hver sin låt i 1961. Og det er der problemet ligger. Del Shannon sang seg til topps med «Runaway» mens Dion toppet med «Runaround Sue». Eller var det Runaway Sue og Runaround eller? Ikke så lett å huske når man så vidt har begynt med engelsk på skolen og enda ikke har lært forskjellen på runaway og runaround!
Men altså, det var Del Shannon som fikk sin første listetopper med «Runaway», og han gjorde det noen få måneder før Dion klarte det samme med «Runaround Sue». Og sammen var de noe av det ypperste det unge USA kunne tilby av unge popsangere med både energi, særpreg og drama i stemmene og musikken.
Det eneste problemet de hadde var vel i grunn at de tilhørte en æra som sang på siste vers, og som snart skulle bli overkjørt av de «langhåra piggtrådbandene», som norske aviser den gangen yndet å omtale 60-talls beat og rock som. Både Del Shannons og Dions storhetsperiode i det ultimate rampelyset ble derfor kortere enn de vel kunne håpet på. I perioden 1961-1964 hadde de henholdsvis syv og åtte Top 10-hits (i USA og/eller Storbritannia). Men så var det slutt. De falt for generasjonsøksa.
Ikke glemt
Det var sikkert litt urettferdig, for mens de fleste av deres samtidige har gått helt i glemmeboka, nyter Del Shannon og Dion respekt den dag i dag. Og foruten de allerede nevnte har også sanger som «Little Town Flirt» og «Keep Searchin» (Del) samt «The Wanderer» og «Ruby Baby» (Dion) funnet sin naturlige plass i «the great american songbook».
Så får det ikke hjelpe at Dions siste store hit («Abraham, Martin and John») kom i 1968, mens Del Shannon fikk en mindre (nesten Top30) med Tom Petty-produserte «Sea of Love» i 1981. Det de lagde i første halvdel av 1960-tallet var uansett så bra og viktig at de fortjente plassen som to av min barndoms store helter.
Jeg gratulerer derfor Dion med 75-årsdagen tirsdag 3. februar og hedrer samtidig 25-årsminnet av Del Shannons død, søndag 8. februar.
Del og Dion
Og her, noen korte linjer om Del og Dion:
Del Shannon (født 30. desember 1934, som Charles Weedon Westover) vokste opp i Michigan, før han ved inngangen til 1960-tallet fikk kontrakt som komponist og plateartist og i samme slengen flyttet til New York og byttet navn fra Westover til Shannon.
Da storhetsperioden som plateartist var over, jobbet Del Shannon mer som produsent, men slet utover 1970-tallet med alkoholisme og depresjoner. Han kom seg litt på beina, og både Dave Edmunds, Tom Petty og Jeff Lynne jobbet med (=produserte) ham, for å gi hans karriere et nytt løft.
Tom Petty produserte også Shannons siste album «Drop Down And Get Me» (1982), og da Roy Orbison døde før jul 1988 fortalte ryktene at Tom Petty og Jeff Lynne ville at Del Shannon skulle ta Orbisons plass i Traveling Wilburys. Men slik gikk det ikke. I stedet tok Del Shannon 8. februar 1990 sitt eget liv hjemme i Santa Clarita i California.
Dion (født 18. juli 1939, som Dion Francis DiMucci) vokste opp i Bronx, New York og platedebuterte i 1957. Året etter hadde han dannet sin egen vokalgruppe The Belmonts, og sammen med dem fikk han også sitt gjennombrudd. Dion var også stor nok til å få være med på turné med Buddy Holly og Ritchie Valens vinteren 1959, men ikke rik nok til å ønske å bytte buss- med flybillett fra en konsert i Iowa til neste stopp i Minnesota. Dermed unngikk han også døden, da flyet kræsjet og alle ombord ble drept.
Også Dion slet med helsa da hitstrømmen avtok, og gikk en periode på heroin. Da han ble frisk igjen, forlot han popen for en mer moden singer/songwriter-stil. Stilskiftet falt i tid sammen med at han ble nyfrelst kristen, og 1980-tallets utgivelser var fortrinnsvis religiøse plater.
I 1989 gjorde han et verdslig comeback med plata «Yo Frankie», produsert av Dave Edmunds og med venner som Lou Reed, Paul Simon og k.d. Lang blant de medvirkende. Han har også jobbet litt sammen med Bruce Springsteen, som har trukket fram Dion som en av sine store ungdomshelter. Dion er fortsatt aktiv, men bruker mesteparten av sin tid på sosialt arbeid, fortrinnsvis for (tidligere) narkomane.
