(essay opprinnelig publisert 1996)
I 1975 sang Bruce Springsteen «Born To Run», en hymne til ungdommelig rastløshet; spekket med drømmer, lengsler og alt livet kan by på. 21 år seinere kan han konstatere at livets vandring ikke bare skjer langs en rettlinjet motorvei med en forlokkende, gylden regnbue i den fjerne horisont. For mange blir drømmenes «Born To Run» til resignasjonens «Nowhere To Run».
Når Bruce Springsteen torsdag 14. mars står på scenen i Oslo Spektrum, er det med dette som utgangspunkt. Og i sitt ønske om å trenge bak alle romantiske drømmer og inn til den nakne og brutale sannhet som preger millioner av amerikaneres liv, har han for denne gang hoppet av hele rock’n’roll-sirkuset.
Bandet er permittert, og Springsteen reiser rundt alene, med gitaren og munnspillet som eneste selskap. Han har ikledd seg drakten som den samfunnsrefsende og historiefortellende trubaduren og kommentatoren, i Woody Guthries og John Steinbecks ånd – eller for å si det med hans siste album, som «The Ghost of Tom Joad».
I Steinbecks bok «Vredens druer» personifiserte Tom Joad den sosiale urettferdigheten. Alt Tom Joad ønsket var å leve og bygge et verdig liv med familie og venner, men undertrykkelsen og fornedrelsen som preget fattige amerikaneres hverdag, umuliggjorde et liv i harmoni. Konfrontert med denne brutale sosiale virkelighet, hadde Tom Joad valget mellom å fortsette sin vandring med bøyd nakke, eller ta opp kampen på vegne av «den lille mann».
Steinbecks legendariske romanfigur valgte kampen, og det er denne ånden som Springsteen vil holde levende gjennom sine nye musikalske historier fra USAs usminkede 90-tall. Skildringer blottet for direkte politisk agitasjon, men med en nerve og innlevelse som innbyr til refleksjoner.
Trollbinder publikum
Springsteen åpnet sin Europa-turne i Frankfurt 12. februar, og har på sin soloferd gjennom Europa klart å trollbinde publikum med sine enkle sanger.
Da NTBs utsendte fanget Springsteen i Newcastle nylig, forklarte han hele sin turné med å vise til John Steinbeck og «Vredens druer». Han så filmen som 26-åring (samme år som «Born To Run» kom), og ble så grepet at han omdefinerte sine drømmer. Alt han ønsket med sin karriere var å kunne skrive «noen enkle sanger som betyr noe», fortalte Springsteen fra scenen.
Kanskje kan denne visjonen til en viss grad forklare at hans fjerde album «Darkness On The Edge of Town» (1978) var både mørkere og mer voksen-realistisk enn hans tidligere plater. Og selv om han siden den gang er blitt megastjerne og stadionrocker, har hans tekster fortsatt hatt forankring i hverdagsslitet til den «vanlige» amerikaner.
Og når motviljen mot megastjernens rock’n’roll-sirkus er blitt for stor, har han valgt å gå til det andre ytterpunktet. Med nakne, akustisk-orienterte plater som «Nebraska» og nå «The Ghost of Tom Joad», som en kanal hvor han får utløp for helt andre sider ved seg selv enn den som trives i sirkusmanesjen.
Krevende format
Nå har Springsteen altså funnet ut at tida i tillegg er moden for å overføre dette konseptet til konsertscenen. Men det er et krevende format Springsteen har valgt til sin nye turné, for det er ikke lett å holde interessen oppe i to timer med triste sosialrealistiske fortellinger fra «det andre USA». Det krever noe både fra utøver og tilskuere.
Da vi overvar konserten i Newcastle, var det likevel ingen tvil: Springsteen hadde både sangene, historiene og utstrålingen som skal til for å skape den nødvendige intimiteten. Og vekslingen mellom det lavmælt antydende og det konfronterende brutale sørget for de påkrevde nyansene som skal til for å holde spenningen ved like.
Mest nytt, noe gammelt
Materialet var naturlig nok hentet hovedsakelig fra ««Tom Joad»-albumet, men med enkelte små avstikkere bakover i tida til sanger som «Darkness On The Edge Of Town», «Mansion On The Hill», «Bobbie Jean», «Promised Land» og «Born In The U.S.A.». Og måten sistnevnte ble traktert på, med aggressive og pulserende knyttneveslag på den 12-strengede gitaren, sørget for en versjon lysår unna originalen, men i intens nærkontakt med dette «andre USA» som Springsteen nå vil formidle sine tanker og følelser om.
De som kommer til Oslo Spektrum i håp om å få et glimt av stadionrockeren Springsteen, bommer derfor like grasat som Ronald Reagan gjorde da han i 1984 prøvde å bruke nettopp «Born In The U.S.A.» i sin valgkamp. De som derimot klarer å sitte rolig og er villige til å åpne seg for dette «andre USA» Springsteen nå vil fortelle om, har all mulig grunn til å se fram til konserten i Oslo Spektrum torsdag.
Av Leif Gjerstad
Les også: Da Leffe droppet Springsteen
(essay opprinnelig publisert i NTB i mars 1996, i forkant av Springsteens Tom Joad-konsert i Oslo)
