Ikke nødvendigvis mine ord, men venn og gjesteskribent Ole Jacob Hoels sine. For denne gangen trekker Leffe seg helt tilbake og overlater ordet til Ole Jacob, og historien om den gangen han møtte sin store helt. Nesten.
«Ja, kanskje er han pophistoriens største begavelse. Og jeg har møtt ham. Vel. I hvert fall nesten. Jeg kan fortsatt fornemme det mentale knyttneveslaget i magen, og skuffelsen etterpå», forteller Ole Jacob Hoel før han fordyper seg i historien han velvillig har latt LeffesLab gjengi:
«Året var 1993, byen var Nashville, åstedet var Bluebird Café, anledningen var en spesialkonsert med Kevin Welch. Konserten var sikkert veldig fin, men det er ikke den jeg husker. Derimot ser jeg tydelig for meg den L-formede baren bakerst i det intime lokalet, og at jeg selv sto alene ved bardisken nederst i kortenden av L-en.
Jeg husker at det kom en enslig type og stilte seg ved hjørnet av L-en, og dermed i min siktlinje mot scenen. Han snudde seg spørrende mot meg, med det usagte «ødelegger jeg utsikten?» Jeg smilte og ristet på hodet, han snudde seg mot scenen, og det var da knyttneven rammet magen med infernalsk styrke.
Magen tok det først, hodet etterpå. Dette kunne ikke være andre enn min ungdoms store musikalske helt Steve Winwood?
Men hodet trodde fortsatt ikke helt på magen. Mannen foran meg virket veldig anonym, hadde ingen «aura». Kunne dette virkelig være Winwood?
Bluebird Café er et sted der man holder kjeft på konsert. Man lytter. Men jeg smøg meg bort til min gode venn Leif noen meter unna. Er ikke dette Steve Winwood, hvisket jeg inn i øret hans og pekte. Leif kikket i retning min nye venn, og ristet skråsikkert på hodet.
Jeg godtok Leifs dom, ettersom han faktisk hadde møtt Winwood.
Vårt eksemplariske vertskap i Nashville, Jim Sherraden, kom og hentet oss før konserten var ferdig, for å kjøre oss videre til en konsert med Jim Lauderdale på den andre siden av byen. Jeg vinket i hilsen til min fortsatt enslige kamerat i baren, som smilte tilbake.
Etter at nok en konsert var konsumert og vi debrifet med en øl, sa jeg at jeg fortsatt syntes mannen i baren lignet veldig på Steve Winwood.
– Winwood? Jeg trodde du sa Steve Wynn, utbrøt Leif. Hva annet kan en vente av hørselen til en musikkjournalist på tredje tiåret.
– Winwood kan det utmerket godt være, han bor jo her i byen, fordypet han. For å gni det inn.
Dagen etter kunne kompis Sherraden bekrefte magefølelsen. Han hadde snappet det opp på byen, Winwood hadde vært innom Bluebird Café kvelden før. Så nærme var jeg en av mine største helter, og 23 år etter har jeg fortsatt til å gode å være på konsert med ham. Jeg har misset på hver mulighet, senest på Notodden i 2007.»
Av Ole Jacob Hoel
PS! Leffe her:
Sorry, Ole Jacob. Mente ikke noe vondt, den gangen i Nashville. Men er jo ikke så lett å høre forskjell på hvorvidt en snøvlete trønder sier Wynn eller Winwood
Les også: Steve Winwood holder koken (arkivintervju fra 1988)
