(intervju opprinnelig publisert februar 1989)
Oslo: Mot en skotskrutet bakgrunn henger et tilnærmet hjerteformet jakt-trofé med silkeblått for. Og i midten, et smilende menneskeansikt, halvt hvitt og halvt svart. ElvisCostellos.
— Bildet illustrerer hvordan showbiz ofte fungerer. Skyt sangeren og heng ham på veggen, forteller Declan Patrick MacManus – bedre kjent som Elvis Costello – ivrig om omslaget til sin nye LP, «Spike». Men presiserer samtidig at selv om det er treffende, så er det først og fremst et humoristisk bilde.
Elvis Costello smiler Den 34-årige engelske komponisten, musikeren og produsenten har vært en snartur innom Oslo, hvor vi snakket med ham på tomannshand. Det er en åpen, vennlig og ikke minst snakkesalig brite vi møter, fjernt fra det gamle imaget som gretten og sær, som hans gamle manager ga ham for vel ti år siden.
Den gang Elvis Costello debuterte med LPen «My Aim Is True» i 1977, framsto han som en sint ung mann med sår hulkestemme og bitende sarkastiske tekster om tapt kjærlighet, fremmedgjøring, moteverdenen og ikke minst presse/musikkbransjen. Musikalsk har han siden vært på evig vandring, og gjennom tolv LPer befestet sin posisjon som en av vår tids mest originale og spennende artister. Noe ikke minst hans tekster med smarte, oppfinnsomme og komprimerte ordleker har sørget for.
Splke og hans venner
Denne statusen blir neppe svekket av «Spike», hans første LP på over to år. Som vanlig er det en krevende LP Costello byr på, pakket med sanger som byr på intrikate arrangement, som sveiper innom de fleste stilarter og som renner over av ord. Med seg på LPen har Costello dessuten fått et helt infanteri av kjente og mindre kjente musikere. Slik som T-Bone Burnett, Jim Keltner, Chrissie Hynde, Roger McGuinn og Paul McCartney. Sistnevnte har Costello for øvrig hatt et nært samarbeid med det siste året.
— Han ringte og inviterte meg til huset sitt, og der skrev vi flere sanger sammen. To av dem er med på «Spike», og noen vil dukke opp på Pauls kommende LP. Jeg har faktisk aldri sittet i et rom sammen med en annen musiker og jobbet fram så mange sanger som med Paul, forteller Elvis Costello, som utelukkende har positive ting å si om McCartney.
Et musikalsk puslespill
— Jeg brukte lang tid på å planlegge «Spike». Nesten alle musikerne ble kontaktet god tid i forveien, med nøyaktige instruksjoner om hva hver enkelt skulle gjøre, hvor og når. Selve innspillingen ble som å legge et puslespill hvor du hadde enkeltbitene, men ikke ante hvordan sluttbildet skulle se ut. Spennende!, utbryter Elvis Costello og retter litt på sine Buddy Holly-liknende briller som har fulgt ham i hele hans karriere.
Costello har en visuell framtoning som minner mer om en dataoperatør enn en musiker. Men så var da Costello også en dataprogrammerer før han ble plateartist…
Produktiv
Gjennom hele sin karriere har Elvis Costello markert seg som usedvanlig produktiv. Uten nøling fastslår han at han trives med å splitte sin tid mellom artisten, låtskriveren og produsenten Costello.
— Å gjøre bare en ting ville bli kjedelig. Min hovedregel er at uansett hva jeg gjør, bruker jeg all min energi på det jeg driver med i øyeblikket. Og for øyeblikket er et av mine brennende ønsker å få produsere Whitney Houston. Hun har en nydelig stemme, men er omgitt av folk som trekker henne i gal retning. Hvis jeg bare får sjansen kan jeg redde hennes karriere!
— Dine tekster er ofte breddfulle av informasjon. Føler du noen ganger at rockformatet blir for begrensende, og at det er på tide å prøve seg på bok-formatet?
— Hjemme skriver jeg faktisk noveller, men uten baktanke om at de burde bli publisert. At jeg er musiker gjør meg ikke automatisk til en god forfatter. Det finnes nok av uheldige eksempler på skuespillere som vil prøve seg som popartister og omvendt. Jeg har ingen lyst til å bli en av disse, sier Elvis Costello som derimot stadig har lyst å turnere.
– Jeg skal snart legge ut på en ny turné. Siden det ville være umulig å samle alle musikerne på «Spike» til en turné, så drar jeg alene i stedet. Det er en sympatisk og ærlig måte å presentere min musikk på.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i flere aviser i februar 1989. Denne versjonen er hentet fra Haugesunds Avis)
