Ronnie Lane ble tidlig diagnostistert med MS og døde av den fryktede sykdommen i juni 1997. Hadde han fått leve ville den lille, store Small Faces-bassisten kunnet feire sin 75-årsdag 1. april 2021.
Han døde 4. juni 1997 i småbyen Trinidad i Colorado, der han bodde de siste årene av sitt liv. Men det startet i England, hvor han ble født og vokste opp i Plaistow, i den østlige delen av London. Her traff han Kenney Jones, som han 16 år gammel startet sitt første band med, The Outcasts.
Det er likevel først noen år seinere, i 1965 at det begynner å bli alvor. Da blir Lane kjent med Steve Marriott og derfra var ikke veien til The Small Faces lang. Og derfra var veien videre til toppen av pop-pyramiden heller ikke lang. The Small Faces var et av Englands beste og mest framgangsrike band i siste halvpart av 1960-tallet, og de fleste av hitene deres ble skrevet av nettopp Lane og Marriott.
Les også: Small Faces. Store sanger
Les også: Steve Marriott: Ville ha alt, mistet det meste
Fra Small Faces til Faces
Da Marriott hoppet av i 1969, regrupperte Lane, Ian McLagan og Kenney Jones seg. Small Faces ble til The Faces, og de tre fikk selskap av de to nye trynene Rod Stewart og Ronnie Wood. Som livegruppe fikk de suksess nærmest umiddelbart, ikke minst grunnet bandets karismatiske frontfigur, Rod Stewart. Som plategruppe måtte de imidlertid vente til tredjealbumet «A Nod Is as Good as a Wink… to a Blind Horse» i 1971 med det store gjennombruddet.
Men det kom for seint for bandet. Halvåret før hadde nemlig Rod Stewart gitt ut sin første listetopper med klassikeralbumet «Every Picture Tells A Story», og det var åpenbart at han nå var større enn bandet. Stewart rakk også med enda et soloalbum (og listetopper), «Never a Dull Moment» (1972) før Faces rakk å gi ut sitt fjerdealbum «Ooh La La».
Tar sjansen med Slim Chance
Det ble bandets største suksess, men Lane var så frustrert over Stewarts manglende engasjement at han kort tid etter utgivelsen i 1973 forlot The Faces. Uten Lane som drivkraft tok det ikke altfor lang tid før også The Faces gikk over i historien.
Samtidig som Lane forlot The Faces, forandret han musikalsk kurs. Han flyttet til Wales, og i nye landlige omgivelser formet han sitt nye band Ronnie Lane’s Slim Chance, en uhøytidelig og løssluppen gjeng med base i engelsk rock, folk og country. Det rurale preget sjarmerte mange på debuten «Anymore for Anymore», uten at platekjøperne syntes så altfor interesserte.
Lane trivdes uansett så bra i sin nye rolle at han like godt utviklet konseptet videre, slik at bandet live ble organisert som et omreisende sirkus, med telt og det hele. Varmen og sjarmen i dette opplegget er tydelig hørbart på «One for the Road» (1976), men økonomisk ble turneen en katastrofe.
Møter motgang
Det var også på denne tida at livet ble mer problematisk for Ronnie Lane. En ting var det karrieremessige: at The Small Faces i sin tid hadde skrevet på en slavekontrakt som gjorde at de ikke fikk royalties av sine store hits, og at Lane i tillegg «skyldte» Small Faces siste plateselskap et album. For å oppfylle kontrakten ga han ut «Rough Mix» sammen med Pete Townshend i 1977, men bra kritikker hjalp lite når plateselskapet ikke gadd markedsføre plata. De visste jo at soloartisten Ronnie Lane hadde kontrakt annetsteds, og at «Rough Mix» derfor ville bli det eneste de fikk fra ham.
Men det som nok var enda verre for Ronnie Lane var beskjeden om at han var diagnostisert med MS, og allerede ved inngangen til 1980-tallet hemmet sykdommen han betraktelig. Det er også grunnen til at albumet han spilte inn med Eric Clapton i 1979, «See Me», ble hans siste ordentlige soloutgivelse.
Etter det var det dessverre sykdommen som krevde størst plass i hans liv, og problemene fikk også en økonomisk dimensjon. Behandlingen var kostbar, og Lane hadde verken forsikring eller midler (sløst vekk mye, ble svindlet for enda mer) til å betale. Da kan det være godt å ha gode musikervenner, og i 1983 ble det arrangert noen veldedighetskonserter til inntekt for Lane, med Eric Clapton, Jimmy Page, Jeff Beck, Bill Wyman, Ronnie Wood, Steve Winwood og Joe Cocker som noen av de mer kjente.
Flytter til Austin
Kort tid etter, i 1984, flyttet Lane fra England til Texas, hvor han etter et lite mellomspill i Houston slo seg ned i Austin. Varmen i den amerikanske sørstaten passet helsa hans mye bedre enn det våte klimaet hjemme i England. I Austin startet han også en ny utgave av Slim Chance, som var aktive på byens musikkscene i den grad helsa til Lane tillot.
Men etterhvert ble helsa så dårlig at han først ble bundet til rullestol og deretter for svak for å orke mange konserter, for ikke å si turneer. Hans aller siste konsert fant derfor sted i 1992, med Ronnie Wood og Ian McLagan på scenen. Uten verken nye plater eller konserter forverret økonomien seg naturlig nok ytterligere, men nok en gang fikk han hjelp. Venner som Jimmy Page, Rod Stewart og Ronnie Wood dekket helseutgiftene hans resten av livet.
I og med at han nå var for dårlig for å kunne jobbe aktivt, valgte han også å forlate musikkbyen Austin. Hans nye (og siste) hjem ble i småbyen Trinidad i fjellene i Colorado, dit han flyttet i 1994 med kona. Og der levde han et rolig og tilbaketrukket liv fram til kroppen ikke orket mer. Våren 1997 pådro han seg lungebetennelse, og det ble mer enn hans allerede så svekkede tilstand klarte. 5. juni 1997 forlot han denne verden, som en meget respektert musiker som kanskje ikke helt fikk den oppmerksomheten han fortjente.
Av Leif Gjerstad
PS! Etter sin død fikk Lane oppkalt en gate etter seg selv i Plaistow. Og den heter? Selvsagt Ronnie Lane
Se også: BBC-dokumentar om Ronnie Lane:
