«Life is what happens to you while making other plans» hevdet Oscar Wilde. Og det er vel slik jeg ble musikkjournalist. 19. februar er det 40 år siden jeg hadde min aller første sak på trykk i Dagbladet.
Det var da Terje Mosnes på min andre «audition» hos ham i Dagbladet hadde dradd ut to LPer fra hylla og spurt om jeg kjente Kevin Coyne og Steve Hillage. Og da jeg hadde bekreftet det spurte han om jeg kunne anmelde dem. Med beskjed om deadline og lengde, sammen med den klargjørende meldingen «De kommer ikke på trykk, du får ikke betalt».
Men de kom på trykk og jeg fikk betalt. Jeg hadde sju år bak meg på akademikerfabrikken på Blindern, men nå hadde livet andre planer for meg.
Les også: Da Ian Dury fikset jobb til Leffe
Den spede starten
Det var i Dagbladet jeg gjennom fem år tråkket mine journalistiske barnesko og ble kjent med tidligere ukjente begreper som ingress, desk, brødtekst, flak og alle andre merkelige ord som fløy rundt i redaksjonslokalene i Akersgata.
Men på mange måter startet karrieren allerede lenge før. Kanskje i Stockholm, da vi lekte gjemsel (kurragömma) i gata og jeg uten å varsle noen løp hjem da det daglige programmet Pop61 på Sveriges Radio begynte? At det var langt viktigere å høre låter som Del Shannons «Runaway» og Ricky Nelsons «Hello Mary Lou» enn å leke, måtte jo alle skjønne! Så fikk heller kompisene være sure for at de lette etter meg lenge etter at jeg hadde skygget banen.
Eller var det muligens da jeg haiket rundt i Europa med en svær reiseradio som tok opp halve ryggsekken, og et eller annet sted langs landeveien i Frankrike tunet inn til Radio Veronica og i løpet av få minutter fikk først Bill Withers «Lean On Me» og deretter Mott the Hooples «All the Young Dudes». Særlig bedre kan det vel ikke bli! Eller var det kanskje like gjerne da jeg studerte på Blindern, der jeg brukte langt mer tid på aviser og blader i tidsskriftsalen enn på pensum?
Det var nok mange ting som pekte fram mot journalistikken, det var bare jeg som ikke skjønte det.
Les også: Da Ian Hunter reddet Leffe
Les også: Leffe, Vidar og Grateful Dead
Gode tider i Akersgata
Dagbladet ble uansett mitt (fastlans)hjem i nesten fem år, og mesteparten av tida stortrivdes jeg. Kanskje ikke så rart, siden dette var en periode hvor pilene pekte bratt oppover både for pressen og musikkbransjen. Det kan høres rart ut i dag, men i mine år i Akersgata kan jeg ikke huske at økonomien noen gang la begrensninger på aktivitetsnivået. Gode ideer var det alltid plass for. Så får det heller være at man kunne krangle lenge og mye om hva som faktisk var godt stoff.
«Good Times» var det også i musikkbransjen, og plateselskapene var rause med å spandere middager og drikke på oss journalister. Som ved det aller første (?) intervjuet jeg gjorde for Dagbladet, med Manfred Mann. Middag på en restaurant i Strøget i Oslo, med Manfred på min venstre side som irriterende nøye fulgte med på alt jeg noterte på blokka. Det var jo på et tidspunkt hvor jeg fortsatt hadde en pen og lett lesbar håndskrift.
Gratis lunsj
Full oppvartning var nesten mer standarden enn unntak ved intervjuer i første halvdel av 1980-tallet. Som fersk journalist må jeg være ærlig å si at jeg syntes det var stor stas! Ikke minst som det vanket mange middager på Engebret, Blom og andre fjonge restauranter med stjerner som Supertramp, Ultravox, Pretenders, Genesis og hvem det nå måtte være. Ofte etter konserter og uten noen andre forpliktelser enn å holde stjernene med selskap.
Ekstra stort selskap ble det for øvrig da CBS Records inviterte et par kolleger og meg til middag med Carlos Santana på kunstnerrestauranten Blom i 1980. Gitaristen kom, men ikke alene. Han tok med seg hele bandet og crew med damer og det hele, og tok det som en selvfølge at plateselskapets invitasjon gjaldt også dem. For CBS var det kanskje ingen selvfølge å spandere på 15-20 ekstra personer, men ingen turte å opponere mot Carlos.
Tenkte jeg noen gang «kjøpt og betalt»? Nei. Hadde plateselskapene en sleip baktanke om å kjøpe oss? Tja. Mulig jeg er naiv, men jeg tror faktisk ikke det. Jeg tror det mer bare speilet en tidsånd i en vekstbransje og medievirkelighet som i Norge fortsatt hadde noe uskuld over seg.
Et lite miljø
Dessuten var miljøet så pass lite at «alle kjente alle». Riktignok hadde vi på 1980-tallet flere norske musikkaviser, med Nye Takter, Puls, Beat og etter hvert også Rock Furore i spissen. Og riktignok fikk vi nærradiostasjoner da vi nærmet oss midten av tiåret, men sammenliknet med i dag var vi musikkjournalister så pass få at det var lett å få oversikt. Og med mange anledninger til å treffe hverandre. På dagtid gjerne i gangene til plateselskapene, dit flere av oss la ukentlige turer for å sanke plater og høre nytt.
Høre nytt fikk vi også gjøre live på de utallige «showcasene» som plateselskapene inviterte til. Den gangen var jo pressen langt viktigere for artister enn i dag, og det var vanlig at nye, lovende artister ble fløyet inn til Norge for å holde en minikonsert for spesielt inviterte. Ikke sjelden med både mat og drikke, som vi kunne nyte under den drøye halvtime lange minikonserten. Det var sikkert showcasen på Smuget i 1990 som breaket Mariah Carey og gjorde henne til verdensstjerne! Eller?
Verdensstjerner
På denne tida var kontakten med media så viktig at verdensstjernene, nesten uten unntak og størrelse, stilte opp for pressen når de skulle holde konserter i Oslo. De aller største artistene begrenset seg riktignok gjerne til noen få representanter for de største og viktigste mediene, og jeg var i denne perioden så privilegert at jeg var i den lille kretsen som kunne forvente å få om ikke «alt», så i hvert fall det aller meste.
Og en sjelden gang til og med få det alene. Som da jeg i 1989 ble innesperret på et mørkt hotellrom i London med Lou Reed, en nesten timelang seanse da han frøs til is og ga meg hodepine og svetteringer under armene. Men også et intervju jeg ble fornøyd med og som (med tanke på seinere møter) brøt isen med Reed.
Les også: Da Lou Reed frøs til is og ville kaste ut Leffe
På reisefot
Da jeg traff Reed og minglet på Smuget med Carey, hadde jeg for lengst forlatt Dagbladet. Profilen på musikkstoffet var blitt for tabloid og kommers for min smak, og jeg valgte heller frilanstilværelsen.
Der bygget jeg opp et minibyrå med 15 norske samt 4-5 svenske aviser som jeg leverte regelmessig til. Og siden alle avisene befant seg i ulike markeder, kunne jeg levere den samme saken til alle til en pris som var gunstig for avisene samtidig som den sikret meg både god inntekt og stort opplag – noe som igjen sikret meg mange gode tilbud om intervjuer med verdensstjerner.
Tilbudene handlet gjerne om avtaler i utlandet, og sammenliknet med i dag er det nesten utrolig å tenke på hvor mye 1980- og 1990-tallets norske musikkjournalister fra de større mediene reiste. Enten det var for å dekke en turnépremiere eller for å intervjue en verdensstjerne. Og med god økonomi og piler som pekte oppover satt pengene så pass løst at et nei ikke nødvendigvis ble akseptert som et nei.
Som den gangen undertegnede (da i NTB) og Dagbladet i 1991 fikk tilbud om intervju med Eric Clapton i Milano. Det var på forhånd gitt klar beskjed om at det ikke ville bli noen fotografering, men det stoppet ikke Dagbladet fra å sende radarparet Tom Stalsberg og Tom Martinsen. Just in case. Og selvsagt klarte fotograf Martinsen å sikre Dagbladet de bildene man så gjerne ønsket seg.
Les også: Clapton, gutta og fylla
Rock in Rio
En annen illustrasjon på musikkjournalistikkens gode økonomiske kår på 1990-tallet var 14-dagers-festivalen «Rock in Rio», med a-ha som et av de store trekkplastrene. De spilte for 200.000 på Maracana to dager etter hverandre, selvsagt med journalist/fotograf-team fra Aftenposten, Dagbladet og VG foruten frilansmeg og fotograf Sigbjørn Sigbjørnsen ringside. Så store som a-ha var den gangen er det kanskje ikke så merkelig at medieinteressen i Norge rundt Rio-konsertene deres var stor. Men ville norske medier i dag ha midler eller tålmodighet til å bli der i to uker, slik vi var? Jeg tviler.
De første dagene i Rio ble også av utenom-musikalske grunner veldig spesielle. Da vi norske journalister forlot Norge levde Kong Olav V og den første Gulf-krigen hadde ennå ikke startet. Da vi kom på hotellet var kongen død og krigen i gang. Og der skulle vi svømme rundt blant popstjerner og skrive om dem!
Spesielt vriene ble de daglige innslagene jeg skulle levere til Ungdommens Radioavis i NRK. Hvilket toneleie skulle jeg velge? Den dvelende sørgmodige eller den popete lystige? Vi valgte begge. De første dagene måtte jeg lese inn to versjoner, en med sørgmodig mens-Norge-sørger-stemme og en i litt sånn mer «tjoa-hei-så-kult-det-er-i-Rio»-stil. Den femte dagen vendte livet tilbake til det noenlunde normale og jeg kunne nøye meg med en versjon.
Les også: Da Leffe var en New Kid
Digital revolusjon
Det store omslaget for musikkjournalistikken kom da vi nærmet oss millenium. Digitale plattformer som Napster og Pirate Bay gjorde at platesalget stupte, mens avisleserne i alt større grad leste gratis på nettet framfor å betale for papir. Begge bransjene har siden brukt en stor del av dette århundre til å slikke sårene og utvikle en ny forretningsmodell.
Det har fått stor konsekvens også for musikkjournalistikken. Musikken kommer på filer og kommunikasjon skjer på mail, mens turene utenfor redaksjonslokalene er blitt færre og lenger imellom. I tillegg snakker helst artistene direkte med sine fans gjennom sosiale medier, mens reality-kjendiser og påvirkere (for de jålete også omtalt som influencere) er blitt de nye popstjernene.
Les også: Hæ! Kan nasjonens ører virkelig høre?
Det siste ble jeg påmint om på en av Universal Records storslåtte sommerfester. Mens jeg sto i inngangskøen stimlet pressefotografene sammen foran meg, og et øyeblikk trodde jeg at jeg skulle få mine femten minutter i rampelyset. Men jeg oppdaget kjapt at det var en litt striglet – og for meg helt ukjent – ung mann rett bak som var målet for fotografenes oppmerksomhet.
Er jeg blitt så gammel at jeg ikke en gang kjenner igjen dagens popstjerner tenkte jeg, før jeg traff min nære venn og kollega Geir Rakvaag. Det han ikke vet er ikke verdt å vite, så jeg spurte ham diskret om hvem han unge mannen var? Geir myste og måtte innrømme at han ikke hadde peil. Vi måtte spørre ytterligere et par, før vi fikk svaret: han var med i «Paradise Hotel». Hva han het? Har jeg glemt for lengst.
Litt likt likevel?
Og kanskje er det store antallet aktører og trøbbelet med å huske dem mer enn femten minutter et av dagens store problemer. Og kanskje er nettopp det en av grunnene til at musikkjournalister fortsatt har sin funksjon? I en tid hvor alt er tilgjengelig og bare et lite tastetrykk unna på strømmetjenestene, kan det være greit med noen som kan vise deg vei.
Helt i starten av min karriere, mens jeg fortsatt var i Dagbladet, snakket jeg med en bekjent fra et plateselskap. Jeg hadde akkurat anmeldt to plater. En etablert artist som hadde fått slakt og en debutant som ble hausset opp. Ifølge plateselskapets mann kunne jeg slakte den kjente artisten så mye jeg ville uten at de merket noen forskjell. Men hyllet jeg en ukjent artist kunne selskapet ofte registrere litt økt salg. Der hadde jeg makt og innflytelse!
Og selv om verden ellers er en helt annen, så er musikkjournalistens rolle i den forstand ikke så ulik den for 40 år siden. Å vise veien for publikum til musikk som er verdt å høre.
Av Leif Gjerstad
PS! Var det egentlig Oscar Wilde som sa «Life is what happens to you while making other plans»? Jeg har hørt det, men ikke klart å få det verifisert. Derimot er det klart at John Lennon på «Double Fantasy»-kuttet «Beautiful Boy» sang «Life is what happens to you when you’re busy making other plans». Men det er like klart at han hentet den strofen fra et annet sted, slik at han ikke er opphavsmannen her.
