Stockholm: I mange tiår var den mediale interessen for Marina Abramovic heller liten. Det snudde da hun i 2010 uttrykksløst stirret og stirret i time etter time på MoMa i New York. 750.000 mennesker tok del i hennes performance, og nå står folk i kø for å se hennes utstilling «The Cleaner ».
Den 70-årige kvinnen fra tidligere Jugoslavia har hatt som manifest at «kunsten er en del av livet og tilhører alle». Det gjenspeiler seg også i den store retrospektive utstillingen «The Cleaner» med Marina Abramovic som ble først vist på Moderna Museet i Stockholm sist vinter. Derfra gikk ferden videre til Louisiana utenfor København, før «The Cleaner» nå er kommet til Høvikodden, hvor den vil vises fram til 11. mars.
Performancekunst og menneskekropper
Marina Abramovic har vært innom både bildekunst, fotografi, installasjonskunst før hun på 1970-tallet for alvor tok skrittet over og inn i performancekunsten. Men uavhengig av uttrykksform har det gjerne gått en rød tråd gjennom hennes kunst: den fysiske konfrontasjonen mellom legemer og menneskets søken etter indre ro. Samspillet mellom fysisk smerte og psykisk frykt og menneskets kamp for å overvinne dette.
Det har gitt seg utslag som menneskekropper som løper inn i vegger, mot hverandre eller for den saks skyld sitter helt i ro og uttrykksløst stirrer et annet menneske inn i øynene. Det er en maktkamp som varer helt inntil den ene partens indre uro tvinger blikket ned og erkjennelsen av tap blir synliggjort.
Det var dette performancestykket, «The Artist Is Present», som Marina Abramovic trakk MoMa-publikummet inn i og som i 2010 katapultiserte henne inn blant kunstens store superstjerner. Rundt 750.000 (dvs meg + 749.999 andre) besøkte utstillingen, og etter flere tiårs virke fattet også den store allmennheten utenfor de indre kunstkretsene endelig interesse for den egenrådige serbiske performacekunstneren.
Hvor går grensen?
For på kunstscenen har hun vært et sentralt og omdiskutert navn helt siden hun i 1973 satte opp verket «Rhythm 0», hvor hun provokativt brukte både publikum og egen kropp i sin kunst. Med en rekke gjenstander, fra fjær, lebestift og maling via pisk, kjetting og lenker til kniver, øks og pistol som bindeledd mellom publikum og kunstneren, mellom de ulike menneskesinnene. Hvilke gjenstander ville publikum bruke på kunstneren, og hvordan? Og hva sier det om møtet mellom mennesker?
Den gangen verket ble uroppført tok det så dramatiske vendinger med vold som stikkord at publikum måtte gripe inn og beskytte Marina Abramovic mot fysiske overgrep. På Moderna Museet er «The artist not present», slik at videoprojisering på en vegg bak bordet best det kan får prøve å gjenskape verkets opprinnelige intensjon.
Etnisk rensing
Et annet av hennes best kjente og mest provokative verk er «Balkan Baroque», som hun ble tildelt den gjeve gulløveprisen for ved Veneziabiennalen i 1997. Der satt Abramovic på en haug med knokler og bein og prøvde fortvilet å skrubbe dem rene for kjøtt mens hun sang vuggeviser fra Serbia og kadaverlukta spredte seg i rommet. En så tydelig kommentar til Balkan-krigen og dens etniske rensing at hjemlandet, som hadde utpekt henne som Serbias deltaker ved biennalen, snudde ryggen til henne i raseri.
Verket, i en litt modifisert utgave, er også blant de 120 som presenteres på Moderna Museet, hvor en skuespiller skrubber et skjelett med leire i en forgjeves kamp for å gjenfinne renheten og uskylden. Med en videofilm rett rundt hjørnet for skjeletthaugen hvor Marina Abramovic forteller om en sadistisk, men dødelig effektiv råttefangermetode som brukes på Balkan. To separate hendelser som flettes sammen til en megetsigende kommentar.
Publikum som del av kunstverket
Et av trekkene ved Abramovics performancekunst har, foruten bruk av egen kropp, med årene i alt større grad blitt å trekke tilskuerne inn i verket. Slik som i tidligere nevnte «The Artist Is Present» eller den grovkornete videoen hvor Abramovic og hennes tidligere partner Ulay står nakne mot hverandre, i den trange døråpningen mellom to rom. For å komme fra det ene til det andre værelset må folk trenge seg mellom de to nakne menneskekroppene, snudd mot enten Abramovic eller Ulay. Men hvem snur de seg mot, og er det forskjell på hvordan menn og kvinner reagerer?
I «The Cleaner»-utstillingen rydder Marina Abramovic i det forgagne, men spørsmålene hun stiller og inviterer publikum til å reflektere over vil nok henge igjen i veggene også etter at utstillingen er plukket ned.
Av Leif Gjerstad
