(Intervju første gang publisert i september 1985)
Oslo: I går sendte de dusin nye LP «Face Another Day» på det norske markedet. For noen dager siden fikk de tildelt diamantplate for den samme LP’en – 75 000 eksemplarer bare i forhåndssalg. Deres single «Cheerio» har for lengst blitt en stor hit med et salgstall på over 10 000.
Med andre ord: The Monroes, Lage Fosheim og Eivind Rølles, er tilbake igjen og ser med sin nye plate ut til å kunne gjenta sukses sen fra 1983 og «Sunday People».
Mer moden
– Joda, det er jo hyggelig det, kommentarer Eivind smilende. Men innholdsmessig er det ganske stor forskjell på våre to LPer. Vi har opplevd en hel del siden vi skrev «Sunday People»-materialet for tre år siden, og det er alltid våre egne opplevelser som gjenspeiles i det vi gjør. «Face Another Dty» er derfor en mer moden LP.
– Etter turneen i fjor dro vi til Mexico for å koble av og skrive nye låter, fortsetter Lage om det videre arbeidet med den nye LPen. – Deretter gikk turen tilbake til England for å øve inn materialet med forskjellige musikere. Vi ville at de skulle kjenne musikken så godt at vi fikk en bandsituasjon i studio. Ikke bare Lage Fosheim, Eivind Rølles og noen leide musikere.
Forventningspress
I «bandet», med en grunnstamme på 10—12 mann, finner vi foruten engelske musikere også Marius Müller og Lars Kilevold, mens Bob Sergeant fikk produsentjobben. Til tross for den formidable suksessen med «Sunday People»-LPen, hevder de at de ikke har følt noe forventnings press under arbeidet med «Face Another Day».
– Suksessen med «Sunday People» har utelukkende vært av positiv art. På det økonomiske plan ga plata oss nok penger til at vi kunne ta oss god tid til å jobbe skikkelig med «Face Another Day». På det personlige plan viste fremgangen oss at vi kunne gjøre ting og lykkes på våre egne premisser.
– Både Eivind og jeg hadde den rette bakgrunnen for å klare oss helskinnet igjennom den «personlighetstesten» som et plutselig gjennombrudd innebærer, forklarer Lage. – Vi var hverken pur unge eller uerfarne. Med Broadway News fikk vi oppleve å spille for ni personer, vi har lempet utstyr og «fryst ræva av oss » på endeløse, vinterkalde norske veier i en buss med defekt varmeapparat. Vi har vært med på så mye at vi vet at det ikke er noen gitt å være i de indre gemakker. Vi vet at man er ute på et blindspor hvis man måler sin egen kreativitet i salgstall.
– Dessuten, fortsetter Eivind, har vi aldri prøvd å analysere «Sunday People»-suksessen. Vi har bare tenkt fremover og bevisst ventet med denne LPen til vi hadde noe nytt å si. Og siden vi ikke har noe spesielt image, er det heller ikke så farlig å være «borte» såpass lenge som vi har vært. Musikk lever lenger enn image.
Utlandet
Å snakke med Monroes uten å komme inn på utenlands-lanseringen er bortimot umulig. Ikke minst nå etter a-ha’s fremgang i USA, samtidig som noen har omtalt Monroes og utlandet som en fiasko.
– Vi fortalte om kontrakten med EMI, men det var pressen som gjorde oss til verdensstjerner, ler Lage uanfektet. Vi vet at det er beinhardt og at det er mye som må klaffe for å slå internasjonalt. Men vi vet også at EMI har plukket ut fem singler fra «Face Another Day», og jeg tror nok at en eller annen av disse finner veien inn i hvert fall på Englands Top 100.
Ellers uttrykker begge stor glede over den fremgang norske artister det siste året har opplevd i utlandet, a-ha i USA, Dollie i Frankrike og Bobbysocks i Melodi Grand Prix.
– Alt dette bidrar til en slags bevisstgjøring i Norge. Det viser at det går an også for norske musikere å markere seg i utlandet, sier de to Monroes-guttene som også har andre jern i ilden. Lage har fått tilbud om å lage musikk til en ny norsk film, samtidig som han arbeider med en musical, hvor også søsteren Minken spiller en sentral rolle. Og Eivind er fremdeles opptatt med kunst- og antikvi tetsstudier i London.
– For den personlige utviklingen er det viktig å ha noe annet enn bare musikk å fylle livet med, sier Eivind og får helhjertet støtte av sin gamle og nåværende arbeidskollega Lage:
– Det er gøy å være pop, men ikke hele tida!
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i flere aviser i september 1985. Denne versjonen er hentet fra Adresseavisen 4. september 1985)
