(intervju opprinnelig publisert 1987)
Montreux: – Opprinnelig hadde vi ingen planer om en dobbelt-LP. De kom bare etter hvert som arbeidet med den nye LPen skred fram. Stemningen i studio var så positiv at låtene kom som glitrende perler på en snor, og dermed førte til at vårt nye produkt «Kiss Me, Kiss Me, Kiss Me» endte med fire platesider.
Sier Robert Smith, musikalsk leder og talsmann for The Cure. Tordag 22. oktober spiller han sammen med resten av The Cure for rundt 6000 tilskuere i Drammenshallen. Det er første gang denne fremste eksponenten for engelsk 80-talls «depp-rock» spiller i Norge, og konserten har vært imøtesett med store forventninger, slik billettsalget også viser. Ikke minst fordi The Cure med sin siste LP. den doble «Kiss Me. Kiss Me, Kiss Me», nok en gang fikk stort sett meget positiv mottakelse fra kritikere og publikum da den kom på forsommeren.
En som ikke helt uventet deler publikums entusiasme for «Kiss Me, Kiss Me, Kiss Me», er selvsagt Robert Smith. Ja, uten å blunke under sitt velvokste og kullsorte, strittende hår, fastslår den bleke og sortkledde engelskmannen, når vi treffer ham i Montreux, at det er The Cures beste LP siden «Pornography» i 1982. Og han forklarer hvorfor.
– Den nye LPen dekker et langt større musikalsk og følelsesmessig spekter enn noen av våre tidligere LPer. Stilarter som vi tidligere kanskje har flørtet og eksperimentert litt med, har vi endelig klart å bruke og blande med hverandre på en skikkelig og vellykket måte. Og sist, men ikke minst: «Kiss Me, Kiss Me, Kiss Me» er blitt stemningsmessig lysere, i tråd med vårt bevisste ønske om å lage en mer underholdende LP. For det å underholde har som kjent ikke alltid vært hensikten med våre utgivelser.
Møkka lei
– Denne uvante fokuseringen på livets litt lysere sider kan\vanskelig tolkes som noe annet enn et slags oppgjør med tidligere status som «depressive rockere»?
– Om ikke et oppgjør, så i hvert fall et uttrykk for at jeg er møkka lei av å reduseres til et følelsesmessig endimensjonalt menneske, til en slags dommedags-profet. Til sine tider har dette imaget sammen med belastningen av å være frontmann og av å måtte ta ansvaret for alle viktige avgjørelser blitt så tungt å bære at jeg har ønsket å bryte med hele The Cure. Når gleden ved å spille i et band forsvinner helt, er det på tide å finne seg noe annet å gjøre, uttaler Robert Smith som altså gjenfant gleden. Og dermed ble på sin plass i The Cure som leder.
– Ja. Det er neppe noen vits i å late som om The Cure er en demokratisk gruppe, for det har vi aldri vært. I og med at jeg er hovedansvarlig for det meste av gruppens materiale og dessuten synger, blir jeg den naturlige frontmannen som også har det siste ordet. Men i praksis tror jeg ikke dette utgjør noe særlig problem. Vi er svært sjelden uenige i større saker uansett, påstår Robert Smith som ellers har hatt en del problem i USA det siste året.
Araberfiendtlige?
Da gruppens samle-LP «Standig On A Beach – The Singles» ble utgitt, skapte åpningskuttet «Killing An Arab» (Cures snart ti år gamle debutsingel) sterke reaksjoner i amerikansk-arabiske kretser for sin «oppfordring» til å drepe arabere.
– Det er lite av det jeg har gjort opp gjennom tidene som jeg angrer på, men her trampet jeg tydeligvis midt i et minefelt. Tittelen er hentet fra forfatteren Albert Camus, og har selvsagt overhodet ingenting med anti-arabiske holdninger å gjøre. De som har kritisert oss for å oppmuntre til drap på arabere har misforstått helt, men for å unngå slike misforståelser i fremtiden har vi forsynt LPen med klistremerker som formidler vår avsky for enhver form for rasisme.
Og forhåpentlig har vår støttekonsert for hjemløse amerikansk-arabiske barn tidligere i sommer satt en endelig sluttstrek for denne saken, sukker Robert Smith som for noen år siden sjokkerte deler av rockverdenen med beinhardt å holde fast på at han kom til å dø – om nødvendig for egen hånd – før fylte 25. I dag er han 27 …
– Alle må da skjønne at det var et utsagn preget av ungdommelig naivitet og morbid romantisme. I dag innser jeg at grensen ikke går ved 25, men ved 30. Etter det fins det ingen kur som hjelper mot åndelig senilitet, avslutter Robert Smith. Positivt smilende og avvæpnende selvironisk.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert oktober 1987 i flere aviser. Denne versjonen er hentet fra Bergens Tidende)
