Hun fikk sin første lille hit med «Dumb Blonde» i 1967. De fem tiårene siden har vist at Dolly Parton er alt annet enn en dum blondine. Tirsdag 19. januar fyller countrydronningen 75 år.
For et par uker siden dukket hun opp som gjestesanger på Barry Gibbs countryplate, og før jul fikk hun mye kudos da det ble kjent at hun hadde bladd opp en million dollar til støtte for forskning på og framstilling av koronavaksinen Moderna. To hendelser som i og for seg passer godt inn i en beskrivelse av hennes liv, der hun gjennom mer enn et halvt århundre har vært i fokus som countryartist, mens hun litt mer i det skjulte har brukt status og penger på mer sosiale formål.
Pupper, øyenvipper og det blonde håret
Som artist har Dolly Rebecca Parton uansett vært godt synlig helt siden det store gjennombruddet med «Joshua» i 1971. Litt for synlig, vil mange kanskje mene med tanke på de digre puppene, de lange øyenvippene og det voldsomme håret. Utseendemessig kan hun likne en klisjé på en barmfager blondine, og i mange år skapte det også problemer for henne med å nå fram til folk utenfor countrymiljøet. Hun var bare for Dolly – eller rettere sagt Doris, begrepet Norge den gangen brukte om noe som var for vulgært, simpelt og plumpt.
Men, fattigjenta fra Locust Bridge i Appalachene øst i Tennessee hadde ikke bare en gullstrupe som lokalmiljøet hjemme kunne glede seg over. Hun hadde også bein i nesa, en godt utviklet forretningssans og skyhøye ambisjoner, som kombinert med humor, befriende selvironi og elskelighet har sikret henne mange beundrere, venner og støttespillere opp gjennom årene.
Fra fattigdom til Nashville
I ettertid kan stjernestatusen derfor synes naturlig, men det var selvsagt ikke gitt hvordan det skulle gå, den gangen hun som 18-åring kjøpte bussbillett fra Locust Bridge til Nashville, dagen etter skoleslutt.
Riktignok fikk hun allerede som barn erfaringer med lokalradio og tv hjemme i Appalachene, og hun var ikke mer enn 13 år da hun platedebuterte med singelen «Puppy Love». I den store sammenhengen gikk dette likevel nokså ubemerket forbi, slik at hun var helt ukjent da hun i 1964 kom til Nashville. I første omgang for å prøve seg som låtskriver, men allerede året etter fikk hun platekontrakt og vinteren 1967 fikk hun sin første lille countryhit med tidligere nevnt «Dumb blonde».
En mannsstyrt bransje
«Dumb» var hun definitivt ikke, men det står likevel nokså klart at ungjenta i begynnelsen av 20-årene hadde liten innflytelse på egen karriere. Musikkbransjen var en «man’s man’s man’s world», der ordet feminisme og kjønnsbalanse var ukjente begreper.
Som «alle» andre unge kvinner måtte også Dolly Parton innordne seg sine mannlige sjefer, og for Parton ble det i flere år låtskriveren og artisten Porter Wagoner. Han hadde eget tv-show og så potensialet i Dolly Parton, og i flere år rundt 1970 jobbet de tett sammen både som låtskrivere og som artistduo. Det var også i denne perioden som Dolly Parton – med hjelp og støtte fra Wagoner – fikk sitt store gjennombrudd som soloartist med singler som «Joshua» og framfor alt «Jolene» i 1973.
Stort sett funket samarbeidet dem imellom godt, både på det personlige og profesjonelle plan. Men etter noen år som profesjonelt par (Parton var allerede da gift med Carl Thomas Dean, som hun fortsatt holder sammen med) følte hun likevel at han styrte for mye og at fokuset på duoen sto litt i veien for hennes egen framdrift.
På egne bein
Bruddet tvang seg fram, men for ikke å såre ham for mye skrev og presenterte hun en helt ny låt for Wagoner som kunne forklare dilemmaet hun sto midt oppi. Det ble «I Will Always Love You», med det megetsigende åpningsverset «If I should stay I would only be in your way/And so I’ll go, but I know/I’ll think of you each step of the way».
Wagoner skjønte tegninga og Parton fikk friheten hun søkte. Hun fikk i tillegg en ny listetopper på countrylistene med nettopp «I Will Always Love You», som Elvis Presley likte så godt at hans management sendte en forespørsel om å la Presley få spille den inn. Men Dolly Parton sa nei. Hun kunne ikke akseptere betingelsen som Presleys manager Colonel Tom Parker stilte: at Presley skulle bli oppført som medkomponist og dermed få halvparten av royaltyinntektene sangen måtte generere.
Sa nei til Elvis
De aller fleste unge artister ville nok gledelig svelget en slik kamel for å få navnet sitt på en Presley-plate, og Dolly Parton har da også innrømmet at det smertet henne å si nei.
– Jeg ble så ufattelig glad da forespørselen kom, og jeg ville blitt uendelig stolt om han hadde spilt den inn. Men det føltes bare helt feil å gi fra meg rettighetene til sangen på en slik måte. Jeg måtte si nei, dessverre, har Dolly Parton uttalt om den episoden i et intervju med det amerikanske bladet Country Music.
Skjønt, i dag bør hun kanskje heller si «heldigvis!» Nesten to tiår seinere gikk den nye store stjernen Whitney Houston i studio med «I Will Always Love You», og det ble en megahit og klassiker som har sikret pensjonen til Dolly Parton herfra til evigheten.
Megastjerne
Men helt avhengig av akkurat de royaltyinntektene ville neppe Dolly Parton vært uansett. «I Will Love You» var den tredje singelen på rappen som hun gikk til topps med, og i 1977 fikk hun sitt første millionselgende album, «Here You Come Again». Og selv om Partons karriere siden den gang naturlig nok har gått litt i bølger, har hun aldri vært helt ute av fokus.
På 1980-tallet breddet hun også sin karriere til tv-skjermen og filmlerretet, med spillefilmen «9 to 5» (sammen med Jane Fonda og Lily Tomlin) som den mest framgangsrike. Og selvsagt fikk hun også en stor singelhit med tittelkuttet til filmen. Samtidig bidro samarbeidet med Emmylou Harris og Linda Ronstad på albumet «Trio» i 1987 til en revitalisering av hennes karriere som countryartist, etter noen år med mer fokus på mainstream pop.
Også de siste par tiårene har Dolly Parton holdt fanen høyt både med nye plater, tv-show og turneer, samtidig som «9 to 5» i 2008 fikk nytt liv som musikal. Uten å ønske å nedvurdere denne fasen av hennes karriere, kan det likevel være av vel så stor interesse å bruke noen linjer til å se på hvordan hun har forvaltet sin store formue.
På formuetoppen
For Dolly Parton er blitt big business så det monner. Når du har hatt 25 listetopper (flere enn noen andre kvinnelige artister) og i tillegg har hatt minst en stor hit hvert eneste tiår siden 1960-tallet (som eneste artist) må det nødvendigvis bli litt penger. Men showbiz har nok eksempler på store stjerner som har sølt bort enorme summer. Det har definitivt ikke Dolly Parton. Det amerikanske bladet Forbes anslo i 2018 hennes formue til å være omlag fem milliarder kroner.
Gjennom det egne selskapet Dolly Hollywood har hun investert i radiostasjoner, filmselskap, kleskolleksjon og annet. Her i blant ikke minst opplevelsesparken Dollywood, som med over tre millioner besøkende årlig (unntatt i koronaåret 2020) er blitt en av USAs største turistattraksjoner.
Og det til tross for at Parton valgte å etablere fornøyelsesparken i Pigeon Forge, like ved der hun vokste opp i Appalachene, på grensen til nasjonalparken Great Smoky Mountains. Helt klart langt utenfor allfarvei, men åpenbart ikke for langt unna for Dolly-fansen. Og definitivt til stor glede for det ellers fattige lokalsamfunnet som er sikret både mange arbeidsplasser og store skatteinntekter fra virksomheten i Dollywood.
Filantropen Parton
Og akkurat dette, å støtte sitt gamle lokalsamfunn har vært svært viktig for Dolly Parton. Hun har slik sett aldri forlatt sine røtter, og sin oppvekst har hun omtalt som ekstremt fattig på penger (familien med tolv barn levde i mange år i en liten hytte med kun ett værelse), men rik på kjærlighet og toleranse. Og hun har formidlet varme oppvekstfølelser i sanger som «My Tennessee Mountain Home» og «Coat of Many Colours», begge fra tidlig 1970-tall.
Hennes omsorg for de mindre bemidlede er også kommet til uttrykk gjennom hennes Imagination Library. Inspirert av sin far som aldri fikk lære å lese eller skrive, men som ifølge Dolly var en usedvanlig smart person, startet hun allerede i 1985 en veldedig stiftelse som de siste 25 årene har distribuert bøker gratis til førskolebarn i USA og noen andre land. Hun ville at andre barn skulle få den muligheten hennes far aldri fikk, og per i dag skal hennes Imagination Library visstnok ha distribuert rundt 100 millioner bøker.
Dolly Parton hadde åpenbart et poeng da hun i sin første lille hit sang «Just because I’m blonde/Don’t think I’m dumb/Cause this dumb blonde ain’t nobody’s fool».
Gratulerer med dagen, Dolly!
Av Leif Gjerstad
Les også: «Country Music» – langt mer enn bare en musikkommentar
