Stockholm: – «Brutal Youth» er ikke en middelaldrende manns tilbakeblikk på sin egen ungdomstid. Min oppvekst var ikke brutal, men fin, og det ville uansett vært galt å oppsummere en hel plate med to ord. «Brutal Youth» er bare en tittel som klinger godt og forhåpentligvis vekker nysgjerrighet hos folk, sier Deaclan McManus, bedre kjent som Elvis Costello, til NTB.
Den snart 40-årige engelske artisten er på snartur i Stockholm og kommer ned i hotellresepsjonen litt morgengretten. Han ble ikke vekket da han skulle vært vekket, og de femten kuldegradene som fotografene vil ha ham ut i, er ikke helt i hans smak. Utålmodig lar han seg kjapt fotografere, før han sier at nok er nok, og raskt trekker innendørs igjen. Men vel installert på rommet med en varm cappucino tør han snart opp, og er både sjarmerende pratsom og vennlig.
Gjenforening
«Brutal Youth» slippes 7. mars og er Costellos fjortende egne album (ikke medregnet samleplater) siden debuten «My Aim Is True» i 1977. Samtidig representerer den nye CDen gjenforening med hans gamle band The Attractions.
– Jeg prøvde å samle gruppa til min forrige plate, «Mighty Like A Rose», men den gangen strandet gjenforeningen på pengekrangel, og det var kanskje vel så bra. Plater som skapes på grunnlag av penger blir sjelden bra, kommenterer Costello som bedyrer at «Brutal Youth» vokste fram på et helt annet grunnlag.
– Det var mens jeg holdt på med «The Juliet Letters»-CDen sammen med kammerorkesteret Brodsky Quartet, at prosessen startet. Før «Juliet Letters» var jeg så desillusjonert at jeg tenkte på å trekke meg tilbake. Både musikkbransjen og publikum syntes så trangsynte at jeg mistet troen på musikk som kommunikasjonsmiddel. Men jeg lærte så mye av Brodksy Quartet og fikk så mange positive opplevelser under turneen med dem, at jeg plutselig boblet over av nytent pågangsmot og energi.
Ny energi
Det nye pågangsmotet resulterte i at Costello skrev mange nye sanger, og oppsøkte det lille London-studioet hvor han spilte inn «My Aim Is True».
– Jeg hadde med meg Pete Thomas fra Attractions, men planla å spille inn alt selv. Etterhvert som låtene trillet ut, innså jeg imidlertid at jeg trengte musikere som spilte bedre enn jeg selv. Og plutselig – og utilsiktet – var Attractions pluss Nick Lowe samlet igjen, smiler Costello fornøyd.
Uoppfordret hevder han at den gamle Costello & Attractions-plata som «Brutal Youth» minner mest om er «Trust» som kom i 1981.
– Likheten er ikke slående, men sangene har noe av den samme feelingen og musikalske spennet. «Brutal Youth» er direkte og spontan, uten å tippe over i det skjødesløse. Kjemien fungerte dessuten så godt at vi i mai legger ut på en ny turne. Vi starter i Vancouver og forsetter med seks uker i USA før Europa står for tur. Men hvor og når vi spiller her, vet jeg ingenting om foreløpig.
Sarkasmens mester
Siden debuten har Costello markert seg som en av rockens mest originale artister, med aggressive rockelåter og sarkastiske tekster som kjennetegn.
– Jeg prøver ikke bevisst å være sarkastisk, det har bare noe med meg og stemmen min å gjøre. Jeg skriver også kjærlighetssanger, men de blir gjerne mer realistiske enn den sukkersøte popvarianten. På «Brutal Youth» synger jeg både om et middelaldrende par som krangler, og en ung gutt som hudfletter jenta si for hennes falske fasade. Men i begge tilfellene er det kjærligheten til den andre som ligger bak de verbale utfallene. Det er jo slik livet er!
Selv om Costello er best kjent som angstbitersk rocker, har han foruten kammermusikk også vært innom såvel country som soul.
– Faren min var musiker, og måtte lære mye rart. Også mora mi jobbet med musikk, slik at jeg vokste opp med alt fra popsvisker til jazz og klassisk. Og dette har jeg tatt med meg videre. Hva jeg hører helst på varierer med hvor jeg befinner meg i livet. I fjor – og dette sier jeg ikke fordi du er norsk – var det Grieg jeg spilte mest. Den eneste type musikk jeg misliker, er den jeg opplever som kalkulert og lat, erklærer Costello.
Musikalsk instinkt
– Noen vil kanskje hevde at jeg er litt pervers som har hoppet slik fram og tilbake, men jeg gjør ikke annet enn å følge mine musikalske instinkter. For meg er det eneste måten å gjøre det på. Kanskje kunne jeg solgt noen millioner mer ved å strukturere karrieren bedre, men hvor ville gleden av musikken da bli av, spør Costello som bor i Dublin, sammen med kona Cait O’Riordan.
– Men dessverre får jeg ikke alltid like god tid til å være der. Når jeg jobber, og det gjør jeg mesteparten av tida, er det mest praktisk å være i London, så jeg har en liten leilighet der også.
I London har han også en 19-årig sønn, Matthew, som spiller bass i et funkband. Ifølge Elvis er avkommet en meget dyktig bassist, men navnet på bandet vil han ikke ut med.
– Matthew har lagt ned veto mot det. Han vil stå på egne bein, og da er det en fordel at færrest mulig vet hvem faren er, smiler Costello til avskjed.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB, 16. februar 1994)
Les også: Den sarkastiske romantikeren (arkivintervju fra 1989)
Les også: I rosenes leir (arkivintervju fra 1991)
