I snart ett år har Elvis Costello tatt noen avstikkere fra hva det nå måtte være han kan stikke av fra. Mandag 27. februar er det Oslo og Sentrum Scene som får besøk av Elvis Costello Detour, og deretter venter både Bergen og Stavanger før han forlater Norge.
Konseptet er at han denne gangen reiser helt alene og spiller seg gjennom katalogen sin. Visstnok med store endringer fra kveld i kveld, som jo ikke er så rart med tanke på at 62-åringen etter hvert har fått en gedigen katalog å hente fra.
Om en måned er det faktisk 40 år siden vi første gang fikk høre Declan MacManus, da han i slutten av mars 1977 ga ut singelen «Less Than Zero», en litt sinna og angstbitersk låt om fascismens stygge ansikt som viste seg i 1970-tallets England. I likhet med neste singel (den langt mykere og såre) «Alison» gled den ubemerket forbi hitlistene, men i de «riktige» kretsene var den smånerdete dataprogrammereren blitt lagt merke til. Og da debutalbumet «My Aim Is True» ble sluppet i juli samme år kunne hypen fortelle om en fyr som så ut som Buddy Holly men spilte pønk.
Arrogant og sarkastisk
Med hensyn til det siste, var det selvsagt langt unna sannheten, for musikalsk var Costello allerede den gangen mer raffinert og nyansert enn datidas nokså formalistiske pønk. Men han var herlig ungdommelig arrogant, og snerret sarkastisk mot det aller meste på en måte man ellers assosierte med den oppkjeftige pønkgenerasjonen. Og selv da han sang ballader gjorde han det med en verbal snert og giftighet som var sjelden vare.
Dessuten, på et tidspunkt hvor proggband fremdeles insisterte på at introene skulle vare et par minutter og låtene oppimot ti, hadde ikke Elvis Costello tid til den slags. Plata ble spilt inn i løpet av et døgn, og de tolv låtene på «My Aim Is True» ble unnagjort på snaue 33 minutter. Likevel fikk han sagt mer enn de aller fleste på den korte tida. Eller «Elvis er fortsatt konge» som plateselskapet Stiff litt uheldig markedsførte ham som, bare en måned før den andre Elvis, han med etternavn Presley, døde hjemme i Memphis.
Årets modell
Som artist på kule Stiff (med slogan «if it ain’t stiff, it ain’t worh a fuck») fløt Costello på en medgangsbølge som tok albumet inn på de britiske salgslistene og ga oss en ny konge-Elvis på nyveivtronen – sjangeren som ble etablert straks man innså at pønkrammen ble altfor trang for mange unge artister med litt av den samme attituden, men med et annet musikalsk uttrykk enn pønken sto for.
Allerede året etter kom Costello med oppfølgeren «This Year’s Model», som også introduserte bandet The Attractions som hans følgesvenner. Og selv om «My Aim Is True» hadde vært en glimrende debut, kledde gutta i The Attractions ham bedre enn musikerne i Clover på førsteskiva hadde gjort. (Clover dukket for øvrig seinere opp som Huey Lewis backingband The News).
Med The Attractions fikk han noen som kunne forstå hans sinne og fargelegge hans giftpiler med en kraft det var umulig å overse. Og med låter som «This Year’s Girl», «Pump It Up», «(I Don’t Want To Go To) Chelsea» og «Radio, Radio» ble albumet ikke bare en bejublet 1978-klassiker, det inntok også internasjonale salgslister.
(Saken fortsetter under videoen!)
På overtid
Herunder også Norge, hvor den var innom VG-lista i fem uker og som best klarte 15. plass, rett før Elvis Costellos aller første konsert i Norge, sommeren 1978. En tilstelning som for øvrig lenge lå an til å bli «bare enda en konsert», men som (bokstavelig talt) på overtid skrev seg inn som en begivenhet.
Storsalen i Chateau Neuf var ikke full da Costello startet og i arrogant stil pløyde seg gjennom et sett som så vidt jeg kan huske ikke kan ha vart særlig mer enn 45 minutter. Da han og The Attractions gikk av scenen var responsen mer høflig enn ekstatisk, og da lysene kom på etter et par minutter beveget publikum seg ut av storsalen i Chateau Neuf og ned trappene. Kvelden var over.
Tenkte vi alle. Men før etternølerne blant oss hadde rukket å forlate salen, stormer plutselig Costello og bandet inn på scenen igjen. Og drar i gang en høyenergisk ekstravdeling som hadde alt den ordinære konserten manglet – og som neppe var særlig kortere heller. Synd bare for de som allerede hadde rukket å forlate Chateau Neuf da han gikk på igjen.
Elvis leverer
Det var første gang jeg så Elvis Costello, men siden er det blitt mange seanser med briten som alltid synes å levere på scenen. De siste par tiårene dessuten i større grad enn man kan si om plateartisten Costello, som nok har måttet betale litt for sin voldsomme nysgjerrighet og utforskertrang.
Siden debuten for 40 år siden har han stilmessig kastet seg over ABBA-popestetikk, soul, country, jazz og klassisk og helt sikkert noe annet som vi har glemt i farten. Uten å ta noe fra ham som artist, er det likevel det første tiåret som har besørget lydsporet mange forbinder med Elvis Costello. Fra nyveivklassikeren «This Year’s Model» og ABBA-inspirerte «Armed Forces» (med nordirsk-politiske «Oliver’s Army» som et høydepunkt) via soulperlen «Get Happy» og countryplata «Almost Blue» til mesterverket «King of America» et snaut tiår etter debuten.
Vi får selvsagt heller ikke glemme 1983-plata «Punch The Clock». Ikke nødvendigvis fordi den er en av hans aller beste, men fordi den inneholder hans harmdirrende «Shipbuilding», en av de sterkeste sangene som ble skrevet om Falkland-krigen. (Og som Robert Wyatt fikk en liten hit med).
Mange samarbeid
«King of America» (1986) markerte muligens slutten på Elvis Costellos største storhetsperiode som plateartist. Med strek under muligens fordi Costello også siden har lagd noen virkelig gode plater, men ikke med like stor regelmessighet og treffsikkerhet som han skjemte bort oss med det første tiåret.
Dessuten har han de to siste tiårene i større grad enn de fleste andre involvert seg i samarbeidsplater med diverse storheter som Paul McCartney, Brodsky Quartet, Bill Frisell, Burt Bacharach og Allen Toissant, bare for å nevne noen. Plater som nok innimellom oppleves som mer nødvendig for Costellos utforskertrang enn for hans publikum.
La oss til slutt også tilføye at denne musikalske nysgjerrigheten har bidratt til å gjøre ham til en artist det uansett alltid er spennende å følge, samtidig som det har gitt oss programserien «Spectable: Elvis Costello with…», hvor han med musikalsk fokus intervjuer noen musikerkolleger og i tillegg spiller litt sammen med dem. Noe av det aller beste musikk-tv vi har sett i moderne tid.
Helt alene
Når han til uka kommer til Norge har han verken med venner eller band, men klarer seg ifølge forhåndsrapporter svært bra på egen hånd. En kikk på setlistene hans fra Detour-konserter det siste året bekrefter at det er nokså store variasjoner fra kveld til kveld, og ifølge nettsiden setlist.fm skal han ha hatt nærmere 200 ulike låter på repertoaret på de 59 Detour-konsertene!
Av disse skal rundt 80 låter bare ha vært framført en eneste gang, mens vi i den andre enden finner «Watching The Detectives», «Alison», «(What’s So Funny About) Peace, Love and Understanding» og «Accidents Will Happen». Disse fire har han spilt minst 50 ganger på denne turnéen, og er vel derfor noe vi kan forvente at han spiller også i Norge.
Av Leif Gjerstad
Les også: Elvis Costello: I rosenes leir (arkivintervju fra 1991)
Les også:Den sarkastiske romantikeren (arkivintervju fra 1989)
