(Øyvind anbefaler – februar 2026)
Vi er bare kommet til slutten av februar, men jeg er ganske sikker på at Rival Sons-frontmann Jay Buchanans solodebut «Weapons of Beauty» vil havne på min favorittliste dette året. Bluesmannen Kent Erik Thorvaldsens «Sugg.» er endelig tilgjengelig på strømming. Du kan også lese om 12 andre utgivelser fra blant andre Levi Henriksen & Babylon Badlands, Terje Kinn’s Bluegrass Meltdown, Norma, islandske Ásgeir, Carsie Blanton og andre protestsangere og Erlend Ropstad.
JAY BUCHANAN: «Weapons of Beauty»
Med tanke på Rival Sons’ bråkete historie er det en tilnærmet sjokkopplevelse å sette på frontfigur Jay Buchanans (50) solodebut. Sjøl om de tidvis har «roet» seg litt ned, er «Weapons of Beauty» alt det det Led Zeppelin-inspirerte bluesrockbandet Rival Sons vanligvis ikke er; følsom soul, country og gospel. Buchanan er den nye americana-stjerna!
Igjen står Nashville-produsenten Dave Cobb (51) bak et nytt kvalitetsprodukt, som han har gjort det for blant andre Jason Isbell, Brandi Carlile, Sturgill Simpson, Chris Stapleton og Buchanans Rival Sons. Cobb spiller også akustisk gitar på albumet. Låtene har Buchanan sjøl skrevet, isolert til og fra over en periode på tre måneder i en liten underjordisk bunker i Mojave-ørkenen med noen prærieulver som eneste selskap rundt leirbålet. Det vil si, han har også med en ganske annerledes versjon av «Dance Me To The End of Love», et godt stykke unna originalen til Leonard Cohen.
Buchanan synger med en «stille intensitet». Det er akkurat som om han har ventet på å få ut denne siden av seg sjøl etter åtte album som den kraftfulle stemmen i Rival Sons. Han er jo født til dette også! Ikke noe gærent om Rival Sons, men nå får de vente. Vi vil ha deg akkurat her en god stund til!
KENT ERIK THORVALDSEN: «Sugg.»
Det satt langt inne, men nå har han gitt etter! Kent Erik Thorvaldsen er ute på strømmetjenestene!
Da vokalisten, gitaristen og munnspilleren fra The Jelly Roll Men ga ut sin første soloplate i juli i fjor, var han fast bestemt på at det bare skulle skje fysisk. «itt’no slik strømmetull!». Men det er lov å ombestemme seg, og det er ingen tvil om at det vil bety større sjanser for spredning av Kent Eriks blues på villtotning. Eller gammalt ræl, som han sjøl sier.
Både humor og damer er viktig i tekstene til Kent Erik. Det siste temaet faller ikke alltid i god jord hos særlig kvinnelige lyttere, siden han kan være ganske drøy. Det er klart, det er ikke alle som har sansen for tekstlinjer som denne: «Hu hadde bart som en gammal engelskmann / Ingen ting å tygge med bortsett fra ei hjørnetann / Hadde fettsleikt hår og lufte katemig / Men, vi kara gir litt faen hvis vi kan få et ligg» («Bygd som en badebåll»). Kent Erik gir blaffen. Det er stilen hans, «take it or leave it».
Mens The Jelly Roll Men spiller Chicago-blues i 40- og 50-tallsstil, går Kent Erik enda lenger tilbake til den primitive bluesens virkelige barndom i Mississippi. Som han synger i «Kjøpe meg en hammock»: «Je treng itte å leva et liv i sus og dus / Je treng bare gitar og en LP med Son House på (…) Sånn er det å væra bluesmann i Gjøviks rikeste nabolag».
Bluesen er enkel og rå, ofte med repeterende komp, sunget av Thorvaldsen, spilt på gitar av ham sjøl eller Knut Reiersrud og munnspill (ham sjøl eller produsent og tekniker Arne Fjeld Rasmussen). Og – Spellemann-nominasjon ble det også for albumet, som altså ble gitt ut fysisk i fjor.
LEVI HENRIKSEN & BABYLON BADLANDS: «Sverige»
Forfatter, låtskriver, gitarist og vokalist Levi Henriksen har brukt mange år og album, og bøker for den saks skyld, på å «varme opp» til denne kjærlighetserklæringen til nabolandet. Dette er plata der han og bandet, som har tiårsjubileum i år, har kommet nærmest sitt kunstneriske mantra og sin ambisjon om å «bedrive musikalsk historiefortelling fra grensetraktene», som han skriver i sine utmerkete liner notes fra «et sted tett på riksgrensen i januar 2026»: «Fra Scandicania, der vi gennom ord og toner klarer å si noe vesentlig om at det er en blanding av finsk mismot, norsk arbeidsomhet og svensk løssluppenhet som har gjort oss til de folka vi er.»
Ideen til plata er «stjålet» fra en av hans egne romaner. Som Kongsvinger-gutt, tre og en halv mil fra riksgrensa, har han et naturlig forhold til «det nærmeste EU-landet». Han mener sjøl det startet for alvor da han var rundt 16 og han og kameraten Denis stoppet langs en sjø midtveis mellom Åmotsfors og Arvika, lyttende til Ulf Dagebys «Gnistrande sjõ». Han hadde kanskje en romantisk forestilling om at alt var bedre i Sverige, akkurat som alt var bedre, i hvert fall før, i et Amerika Henriksen for øvrig aldri har besøkt. Musikken er uansett en slags miks av disse to landene «bortenfor» Kongsvinger.
Les også: Med Levi til Sverige
Han vokste opp ved toglinja og har kjørt Sverige på langs med tog for å skrive sangene til sitt sjette album. Han er oppriktig glad i Sverige. Derfor tror jeg på ham når han på sitt lett nonchalante vis synger at ingen ting er bedre enn svensk honning.
Jeg vil ikke påstå at han synger med innlevelse, Henriksen synger og snakkesynger på en slentrende måte som kan sammenliknes med Lucinda Williams, som jeg er overbevist om at han liker godt. Han drar på ordene, og du vet ikke helt om han orker å synge teksten ferdig.
Det kan godt hende at «Sverige» er Henriksens beste album. Det framstår som et slags konseptalbum. Han har lagt sjela si i å formidle sin glede over det meste som er svensk. Her er titler som «Karlstad før det gryr», «Jeg må til Vänern for å få fred», «Sverige» og det avsluttende nøkkelsporet «Honeyboy Hudson og meg. Mjölby, januar», der Trine Sennerud Melbys enslige nøkkelharpe symbolsk nok får «æren» av å runde av albumet. Da har Henriksen snakkesunget seg gjennom en fortelling om Stadshotell-fenomenet og kjente musikere som har betydd mye for ham. I den andre enden finner vi «Salme til en ung mann (som skal opp og fram)», som kan være løst inspirert av Jens Bjørneboes «Ti bud til en ung mann som vil frem i verden».
Kudos også til produsent Lars-Erik Westbye.
TERJE KINN’s BLUEGRASS MELTDOWN: «Terje Kinn’s Bluegrass Meltdown»
Moss er en evighet fra Kentucky, staten der bluegrassen ble født, men en av sjangerens dyktigste ambassadører og utøvere her hjemme er Terje Kinn (banjo/vokal). På plate har han gitt ut bluegrass med blant andre Gone At Last helt tilbake til 1985. Mest sett er han nok som medlem av Øysteins Sundes faste band Meget i sløyd, men han har også gitt ut album som soloartist eller sammen med Knut Hem i duo eller i grupper som Hemisfair og The Bluegrass Playboys og med Terje Kinn & Hot Rod Double og mye annet.
Hem spiller dobro her, mens ståbassen besørges av Erlend Skullestad Hølland og gitarene og noe vokal av Bjørn Haglund. Tore Blestrud, som har produsert sammen med Kinn og Haglund, bidrar på mandolin på tre spor.
Kinn er en utmerket låtskriver også. Sju av elleve spor er skrevet av ham, mens ett er blitt til sammen med Hem. Den mest overraskende coverlåten er «Rocket Man». Amerikanske Hayseed Dixie beviste for mange år siden at pop- og rocklåter kunne få nytt liv som bluegrass. Kinn & Co. gjør heller ingen skam på Elton John og Bernie Taupins åndsverk.
NORMA: «Country Catering»
Halden-bandet lever virkelig opp til tittelen på sitt debutalbum. «Country Catering» er et elleve-retters musikalsk måltid med countryrock inspirert av blant andre amerikanske Poco (1968-2021), som vokste ut av Buffalo Springfield. J.J. Cale er den jeg tenker på når jeg hører spesielt åpningen «Rabbit Feet», men Grateful Dead, Wilco og GospelbeacH oppgis som «retningsgivende» for bandet. Jeg hører en del Eagles-vibber, litt Jayhawks og ganske mye New Riders of the Purple Sage og Gram Parsons og Flying Burrito Brothers også. Gode referanser hele veien.
At Norma leverer på sitt debutalbum er ingen overraskelse. De seks låtene på den sjøltitulerte ep-debuten ga dem både en Spellemann-nominasjon og Fjording-prisen som årets nykommer. Den siste deles ut i gruppas hjemby i april hvert år.
Det er i første rekke myke toner og fin harmonisering som kjennetegner bandets amerikanske sound. Vokalist og gitarist Jørgen Nilsen er mannen bak tekstene, mens hele resten av bandet er oppgitt som medkomponister: Thor Andreas Murtnes-Hatlestad (gitar), Levi Sponvik (bass) og Oskar Rølling (trommer). Produsent Jørgen Følstad Nilsen (Embla and the Karidotters) bidrar på steel-gitar. Det er nesten umulig å velge ut favorittlåter på et usedvanlig jevnt album kvalitetsmessig, men jeg våger meg på å trekke fram nevnte «Rabbit Feet», «In The Breeze», «End Run» og «Might As Well Be Mine» som låter å starte med om du er nysgjerrig og har dårlig tid.
TELEGRAM: «Common Good»
Det har tatt TeleGram drøyt sju år å følge opp albumdebuten «The Right Song». De mikser viser, americana og folkemusikk. Sjøl kaller de det «folkinspirert kammerpop», spilt inn live i stua på en gammel støl i Valdres.
TeleGram skriver egne låter, på engelsk, og alle fire har bidratt på låtskriversiden, med ett unntak hver for seg – med Marius Graff som den største bidragsyteren. Graff (gitarer/mandolin/banjo/vokal), Anne Marit Bergheim (gitar/mandocello/mandolin/trekkspill/vokal), Kaja Fjellberg Pettersen (cello/kor) og Nikolai Storevik (fele) har alle bakgrunn fra flere band og konstellasjoner, fra Seresta (bandet til Lillebjørn Nilsen) og Katzenjammer til Oslo Strings og Strengeplukk. Det er ganske forskjellige referanser, men TeleGram ser ingen grunn til å vike fra det som er deres spesialdistanse – å spille egenkomponert akustisk musikk med vokalharmonier basert på tradisjonen. Mine favoritter på albumet er Pettersen-instrumentalen «Rain» – riktignok med «ordløs» koring av hele bandet, «The View» med Bergheim på vokal og «Where You Go» med Graff på vokal.
ÁSGEIR: «Julia»
Det er ikke veldig mange islandske artister som har gjort seg bemerket her i landet om vi ser bort fra Sugarcubes/Björk, Sigur Rós og Mezzoforte, men Ásgeir har skapt seg et navn både her og i det øvrige utland med sin melankolske pop.
Ásgeir Trausti Ivarsson (33) albumdebuterte på islandsk i 2012, bare 20 år gammel. «Dýrð í dauðaþögn» er det mestselgende debutalbumet på Island, og fins i hvert tiende hjem på øya. Det ble året etter utgitt på engelsk under tittelen «In The Silence», og siden har han ikke sett seg tilbake.
På «Julia» har han for første gang skrevet alle tekster helt på egen hånd. Det er derfor hans mest personlige album. Han har flørtet med elektronika, men musikken på «Julia» er først og fremst behagelig folk-pop. Ásgeir spiller akustisk gitar, banjo, pedal steel og synth. Stemmen hans, ofte i falsett, er innsmigrende og lett å like. Han kan minne om britiske sangere/låtskrivere som Tom McRae og Damien Rice. At albumet har fått navnet «Julia», som han bedyrer er tilfeldig sjøl om han gikk sammen med en Julia på skolen, skyldes nok særlig at han lyttet mye til Leonard Cohen – og spesielt «Suzanne» – mens han jobbet med det.
Ásgeir har besøkt Norge mange ganger, og tirsdag 5. mai stiller han med fullt band på Rockefeller i Oslo som ledd i en omfattende turné med 47 stopp i Europa og USA fra mars til september.
CARSIE BLANTON: «The Red Album Vol. 2»
Bruce Springsteen har fått mye og fortjent oppmerksomhet etter at han 28. januar ga ut singelen «Streets of Minneapolis» som en støtte til byen som to ganger har opplevd at uskyldige sivile er blitt drept av ICE-soldater. Men det fins også en underskog av nye protestsangere i Trump-land som har fått større spredning etter hvert som presidenten herjer med USA og verden.
Carsie Blanton har gitt ut musikk siden 2009. 16. januar ga amerikaneren ut «The Red Album Vol. 2» med låter som «FBI», «Elon Musk» og «Another War». I «Elon Musk» plukkes verdens rikeste mann fra hverandre, og på sistnevnte synger hun: «I can’t wait to send our young and poor / With promises of lower-interest loans / On manufactured homes / Ain’t that worth killing for». I 2024 ga hun ut «Ugly Nasty Commie Bitch», en sang på ett minutt som hun synger for å presentere seg sjøl på konserter! Noen ganger er det en æresbetegnelse.
De er mange etter hvert. Jeg vil nevne to andre:
*Jesse Welles ga allerede i i fjor høst ut «Join Ice», om de som leker politi og jakter lovlige og ulovlige innvandrere. Welles ga ut seks album i fjor, hvorav ett både solo og med band. Mange av sangene er sterkt kritiske til den retningen USA tar, og han er blitt lagt merke til. Welles var tidligere denne måneden nominert til fire Grammy-priser.
*Jordan Smart ga i fjor høst ut «Confessions of a CEO» med knallharde «Who Would Jesus Bomb?». Smart er fra Kentucky, er en ekte trubadur som spiller akustisk gitar og munnspill og synger egne, politiske sanger – også han om ICE («Talkin’ Second Comin’ Blues»). Han ga også ut et album i 2017, «Heart of it All». En Woody Guthrie for 2026, i likhet med Welles.
ERLEND ROPSTAD: «Like sant som alt annet» (ep)
Jeg skrev i forrige spalte om singelen «Stockholm», der Ropstad spiller gitar og synth, mens trommeslager Gunnar Sæter langt på vei styrer tempoet og beatet i sangen. Nå er hele ep-en ute, med en Ropstad som er mer dempet enn på lenge. På spor to er Sæter bare tilstede med forsiktig «visping» på tampen. Tittelen «Noe enkelt» er veldig beskrivende også for de øvrige tre låtene. Ingen flere trommer, stort sett bare akustisk og elektrisk gitar, synth og/eller piano.
Ropstads siste album har vært rocka og veldig elektriske, og sjøl om han også tidligere har gitt ut «enkle» spor har det aldri vært så gjennomført som her. Stemmen dirrer om mulig enda mer enn vanlig.
Lars Winnerbäck er forsiktig til stede i åpningslåten. De har et vennskap som har utviklet seg, fra en kort melding fra svensken etter Ropstad-sangen «Det store blå» (2015) til møter og samtaler. To år tidligere hadde Ropstad festet seg spesielt ved åpningslåten på Winnerbäck-albumet «Hosianna», «Vi åkte aldrig ut till havet». Han skrev et slags svar i form av «Det store blå», som ble plukket opp av Winnerbäck – og oversatt til svensk. Nå er ringen sluttet. Ropstads norske tolkning av «Vi åkte aldrig ut till havet», der Oslo er byttet ut med Stockholm, er femte og siste spor på ep-en, som Ropstad nå turnerer med. Asker kulturhus får besøk i kveld (27.2) og Porsgrunn i morgen. Ytterligere 15 steder står på turnélista, deriblant Stockholm 25. mars.
EBBA FORSBERG: «Amen, amen, amen»
I 2009 kom albumet «Ta min vals: Ebba Forsberg sjunger Leonard Cohen», som i 2017 fikk sin engelske søster i «Take My Waltz: Ebba Forsberg sings Leonard Cohen». I dag kom en slags naturilig oppfølging, albumet «Amen, amen, amen» med ytterligere ni svenske oversettelser av Cohens låter. Mannen bak oversettelsene er Mikael Wiehe, som i en telefonsamtale fortalte Forsberg at han «har en mappe det står hennes navn på». De var ikke ferdige med Cohen!
Lars Winnerbäcks våpendrager Jerker Odelholm, Ola Gustavsson, Claes Björklund, Christer Karlsson og Andreas Dahlbäck, som også har produsert, sørger for at ordene pakkes godt inn i et mørkt komp som kler stemningen i Cohens sanger. Det er en fryd å høre Ebba Forsberg synge. «Du bad om mörker», en ganske annerledes tolkning av «You Want It Darker», har noe Nick Cave-aktig over seg. Men aller best her er «Tusen kyssars djup» («A Thousand Kisses Deep»).
MAGNUS WIIK: «Baby Steps»
Magnus Wiik er opptatt av «å tøye grensene i musikken og være solid planta i tradisjonen». Det klarer han på «Baby Steps», som jeg vil kalle «eksperimentell bluegrass» med et bein i folkemusikken. Det er Wiiks sjuende plate i eget navn. Så seint som i mars i fjor ga han ut «Norwegian Fiddle Tunes Vol. 1». To måneder seinere fulgte «Jakten på Amerika», et prosjekt som forklarer norsk folkemusikk gjennom ord og folkemusikk. Albumet er også gitt ut i en versjon på engelsk, «The Search for America».
«Baby Steps» er åtte originalspor, tre av dem instrumentaler, som føles som en personlig hilsen til lytteren. Tittelsporet er en ni minutter lang intrikat «suite» som bølger fram og tilbake. Dette er ikke musikk for alle, men et interessant innblikk i den kreative prosessen til en innovativ artist som følger sitt eget hode hundre prosent.
Wiik spiller alle instrumenter sjøl: Gitarer, mandolin, banjo, fele, dobro, cello, Rhodes, kontrabass og irsk fløyte ved siden av at han synger. Han står også bak miks, mastering, foto og coverdesign. En skikkelig DIY-artist!
KORT INNPÅ:_
William Hut: «Eternal Pieces»
Poor Rich Ones’ frontmann Willy Marhaug, alias William Hut, hadde ikke gitt ut et album på ti år da «Eternal Pieces« ble sluppet 20. februar. Det betyr ikke at han ikke har sluppet musikk. Siden 2019 har han gitt ut singler og i 2024 ep-en «Eternal Hope», med de første seks låtene som sammen med ytterligere seks utgjør «Eternal Pieces».
Marhaug har skrevet låtene og produsertog spiller alle instrumenter og korer, med Mellotron som en «hovedaktør». Pluss trommemaskiner. Det blir i overkant «mekanisk» og elektronisk for denne lytteren, men stemmen til William er jo av en annen verden og må framheves. Og – det er uansett bare å kaste seg over perler som åpningen «It Was Only Me» og «Stand Up Tall».
Vince Gill: «50 Years From Home» (ep)
Siden oktober i fjor har Vince Gill (68) kuratert en serie ep-er kalt «50 Years From Home», med forskjellige undertitler, for å markere sine 50 år som artist. Den tredje og fjerde kom i januar og denne måneden, kalt henholdsvis «Brown’s Diner Bar» og «Down At The Borderline».
Gill er en av countrymusikkens mest feirede, med over 20 Grammy-priser. Han har det med å havne steder han ikke har planlagt, som da han i 1979 endte opp som vokalist i countryrockbandet Pure Prairie League da han var med en venn på audition. Gill var nysgjerrig på om de husket at han hadde varmet opp for bandet fire år tidligere. 2017 ble han hentet inn som erstatter på gitar og vokal i selveste Eagles etter at Glenn Frey døde.
Han har en av sjangerens mest bejublede tenorstemmer, med en rekke soloalbum bak seg, og er også en meget respektert utøver på gitar, mandolin, banjo og dobro. På disse ep-ene kan du høre en del av låtene han sjøl vil trekke fram blant de mange han har skrevet.
Paul Hansen: «Fri» (singel)
Det har vært ganske stille fra Paul Hansen etter at han i 2014 var ferdig som vokalist i Vamp etter sju år i Haugesund-bandet, men i dag kom singelen «Fri» som første smakebit fra et album som kommer i september.
Hansen forteller at «Fri» er en låt for alle som har stått fast – og kjent øyeblikket der noe endelig løsner. Han har med en fin gjeng med musikere. Torstein Lofthus (trommer) og Madeleine Ossum (stryk) er begge sist sett i «Hver gang vi møtes»-bandet. Henning Hansen spiller bass, Kjetil Steensnæs gitar og Ronny Graff Janssen keyboard, På piano og vokal: Paul Hansen. En lovende smakebit med et stort lydbilde, kledd opp i elektronika og pop – på dialekt.
Av Øyvind Rønning
(Øyvind anbefaler – februar 2026)