(Øyvind anbefaler – mars 2024, del 1)
Platerushet fortsetter i mars, og det blir for lenge å vente til slutten av måneden. Derfor kan du her lese om nye utgivelser fra de to siste fredagene – fra den snart norgesaktuelle svensken Jesper Lindell, norske Violet Road, Reidar Larsen og The Northern Belle, amerikanske The Hanging Stars – pluss en nyutgivelse fra norske Peyton Place 30 år etter.
JESPER LINDELL: «Before The Sun»
Jesper, fra Brunnsvik utenfor Ludvika, er den nye stjerna i nabolandet. Første gang jeg hørte ham slo det meg umiddelbart at dette er «The Band anno 2022», og det var ikke bare fordi han sang duett med Levon Helms datter Amy. Album nummer to het «Twilights», og jeg var solgt. Han fulgte opp med det nydelige minialbumet «Windows Vol. 1» i fjor. Vi må vente på volum to, for 1. mars kom langspilleren «Before The Sun». Den er like god.
Det er en utpreget jevnhet i låtmaterialet til Jesper og bandet, som mikser countrysoul og jordnær rock. Denne gang har han latt resten av gjengen bidra mer til å utvikle sluttresultatet, og det virker som et lurt grep. De gir oss fortsatt lyden av West Saugerties og Woodstock, New York. Legger du til en liten smak av Van Morrison, uten hans «grumpyness», har du oppskriften på en fin stund foran stereoen. Til og med trekkspillet er med, riktignok uten Garth Hudson, og blåserne i Brunnsvik Horns gir en ekstra dimensjon til låtene.
«Every song I sing seems to be the same / And every day I spend is like the last» synger Jesper i «Never Gonna Last». Det første er ikke sant, men det siste kan jeg forstå. «Before The Sun» ble spilt inn under pandemien, mens Jesper ventet på en nyretransplantasjon. Faren stilte opp, og dermed kunne Jesper fortsette det som ligger an til å bli en flott karriere. Samtidig har han og bandet turnert med Magnus Carlsson (fra Weeping Willows), som de backet på hans nyeste album. Noen små ting til: Amerikanske Kassi Valazza gjør en nydelig duett med Jesper på «A Strange Goodbye», Jesper & Co. gjør en strålende versjon av Thin Lizzys «Honesty Is No Excuse», Robbie Robertsons gitar spøker i bakgrunnen her og der. Ja, og så gjør de snart fem konserter i Norge: Bergen (Lille Ole Bull 16.4), Notodden (Bok & Blueshuset 17.4), Trondheim (Moskus 18.4), Ringebu (Arnemoen gård 19.4) og Oslo (Røverstaden 20.4). Be there or be square!
VIOLET ROAD: «Back On Level One»
Tromsø-bandet Violet Road har reist langt for å spille inn sitt åttende studioalbum. Hos stjerneprodusent Joel Hamilton i Studio G i Brooklyn, New York, som også produserte 2018-albumet «Lines Across Light», kan de spille inn på «gamlemåten» med analogt utstyr og en gjeng «som står i ring og spiller det remmer og tøy holder», som de skriver i presseskrivet. Etter ti dager der kan de nå fortelle at de er «Back On Level One» med det jeg vil kalle fengende og tidløs popmusikk som egentlig ikke har noen adresse. Dette er musikk fra Tromsø via New York til verden!
Folk-pop-bandet Violet Road ble startet i 2007 av brødrene Håkon, Hogne, Herman og Halvard Rundberg fra Kåfjord og Kjetil Holmstad-Solberg fra Andøya. Herman sluttet i 2017 og ble erstattet av Espen Høgmo. Bandet demonstrerer stort låtskriverhåndverk og holder et imponerende høyt nivå hele veien (kanskje med unntak her for litt gammelmodige og sidrompa «Dancing With The Lights Out»). I helga ble det også klart at Violet Road legger ut på en lang sommer- og høstturné med start 22. juni.
REIDAR LARSEN: «10 sanger»
Norges Mr. Blues har ristet av seg sykdom og snekret ti nye låter med god hjelp av en ny og en gammel tekstskriver. Den nye er Øystein Sunde, som har skrevet ordene på «Lorden av store vyer» og tekst og musikk på «Fysste buss te byen».
De øvrige låtene har med ett unntak fått tekst av Ingvar Hovland, fast leverandør til blant andre Vamp og Elle Melle. Han leverte også noen låter til Reidars to album etter at han la om fra engelsk til Stavanger-dialekt for 15 år siden. Unntaket her er Randy Newmans «Down In New Orleans», opprinnelig tittellåten til filmen «Prinsessen og frosken» som er blitt til «Nere i New Orleans» med norsk tekst av Harald Mæle.
Musikken er som vanlig en blanding av blues, cajun, gospel og jazz, med New Orleans som en slags fellesnevner. Det fine gitararbeidet står Arne Skage for, mens «Hjemmelaget» ellers består av Roald Brekke (bass) og Atle Helland Strøm (trommer). En lang rekke gjester bistår på blant annet piano, hammond, blåseinstrumenter, torader, vaskebrett og munnspill. Jeg synes tittelen på en av låtene er ganske dekkende. Dette er «Halvgammale blues», men i frisk og energisk utgave. Den er et høydepunkt her sammen med også neddempede og lune «Langsomme øyeblikk» og «Vis vaktene hjem». Det siste er bare en drøm akkurat nå, men la oss håpe at det slår til snart: «At krigen e øve, det måtte jo skje / Så vis vaktene hjem, la di gå».
THE NORTHERN BELLE: «Bats In The Attic»
Flaggermus på loftet? Albumtittelen henspiller på at låtskriver, gitarist og vokalist Stine Andreassen kom over 379 brev som hadde ligget på loftet i over 30 år. Brevene fra bestefaren til bestemoren er noe av det som har inspirert henne til å skrive låtene på bandets femte album. Bestefaren reiste til sjøs, så cover og bandbilder har et maritimt preg. Andre ting som har opptatt henne er en ganske fersk morsrolle og tapet av en nær venn.
The Northern Belle er spydspisser i det norske nordicana-miljøet, med fire album bak seg før de i dag presenterer et album som er noe mer dempa og «ettertenksomt». Mye er sentrert rundt Stines flotte stemme, men de hadde ikke vært The Northern Belle uten Bjørnar Ekse Brandseth (gitarer, pedal steel), Johanne Flottorp (hardangerfele/kor), Trym Gjermundbo (trommer), Ole-André Sjøgren (gitarer/kor) og Marie Tveiten (gitarer/kor). Snorre Kiil Saga (Karpe) spiller bass og Solveig Wang (Fieh) tangenter. Marcus Forsgren har produsert sammen med bandet. Albumet er vellyd hele veien men jeg synes fortsatt opptempolåtene er best og mest spennende. Dem kunne det vært noen flere av, som på albumfavoritten «We Wither, We Bloom» (2020), og det er derfor naturlig å trekke fram særlig «Merchant Navy Hotel», «Fresh Dew Drippin’» og «Hell & Back» her. Beste låttittel (og ballade): «Even Dylan Can’t Make This Right».
THE HANGING STARS: «On A Golden Shore»
Det må innrømmes at dette London-baserte bandet med svensk frontmann var ukjent for meg, men jeg trengte ikke mange sekundene på å finne ut at jeg har gått glipp av noe. «On A Golden Shore» er nemlig bandets femte album. Det er et funn for oss som setter pris på band som Wilco, Son Volt og Jayhawks. Bare det at det er deres andre på platelskapet Loose Records er et kvalitetstegn. Jack White er fan!
Richard Olson fra Lund er låtskriver og vokalist i gruppa, og han har med «On A Golden Shore» skapt noe av det mest behagelige jeg har hørt av musikk i år. Gruppa hiver kosmisk country, americana og psych-folk opp i gryta og rører skikkelig rundt. Rundt bordet sitter band som Crosby, Stills & Nash, Grateful Dead og Teenage Fanclub og nikker. Her er flotte harmonier («Happiness Is A Bird» og «I Need A Good Day» er høydepunkter) og mye fin steel-gitar fra gjest Joe Harvey-Whyte. Det er halvakustisk og bare litt småbråkete. Til og med ei panfløyte og andre fløyter hentes opp av skuffen, og blåsere bidrar litt mariachi-aktig på «Heart In a Box». Du får rett og slett lyst til å gi gutta en god klem og takke for de gode vibbene.
PEYTON PLACE: «Peyton Place»
Duoen Peyton Place varte ikke lenge, men det er desto større grunn til å minne om dem. Roy Kristian Lønhøiden (gitar/vokal) og Kristin Solli (gitar/vokal) ga i 1994 ut sitt sjøltitulerte og eneste album, med Geir Sundstøl (gitar), Finn Tore Tokle (bass), Per Eriksen (trommer), Paal Gøran Olsen (orgel), Lotta Johanson (fele) og produsent Knut Bøhn i «støttegruppa». Nå er albumet endelig tilgjengelig digitalt. Lønhøiden og Solli byttet på låtskriveriet og vokalen, med en noe overraskende versjon av strålende «She Floated Away» av Grant Hart fra Minneapolis-punkerne Hüsker Dü som en litt «bråkete» avslutning. Merkelig nok er det den og åpningen «Speeding», begge med Solli på vokal, jeg husker best fra den gang. Steinar Albrigtsens «Alone Too Long» kom i 1990, men da Peyton Place kom i 1994 var det fortsatt ikke veldig mange norske countryutgivelser. For Lønhøiden var det starten på en lang karriere, mens Kristin Solli har vært mer synlig for elevene på OsloMet som førsteamanuensis og som medforfatter av boka «Fra cowboy til nordicana: 70 år med countrymusikk i Norge» (2023). God retrolytt!
Av Øyvind Rønning
Les flere «Øyvind anbefaler» her!
