Det kom mange gode album i 1976, men hvilket som var det beste skal være usagt. Til gjengjeld var det aldri noen tvil om hvilken av de gode som var årets første.
Bare i løpet av den første måneden i 1976 kom godbiter som Ronnie Lane’s Slim Chance «One for the Road» (15. januar) og David Bowie «Station to Station» (23. januar). Men først ut var Bob Dylan som slapp sin langspiller «Desire» 5. januar 1976.
Kontrast til forgjengeren
Albumet kom bare et snaut år etter Dylans skilsmisseepos «Blood on the Tracks», men framstår i kreativ forstand nokså annerledes. Mens «Blood on the Tracks» var like intim som den var personlig, var «Desire» langt løsere i snippen. Og selv om sistekuttet «Sara» er en sår kjærlighetserklæring til kona (til stede i studio under innspillingen!) som året etter ba om skilsmisse, var innholdet ellers på plata mer preget av historiefortelleren og samfunnskommentatoren.
Som i de to låtene «Joey» og «Hurricane», som begge skapte kontroverser. Den første med beskyldninger om at Bob Dylans tekst romantiserte gangsterkongen Joey Gallo, den andre som kampanjesang for å frigi den morddømte bokseren Rubin «Hurricane» Carter. Dylan var blant de mange som mente at Carter var uskyldig og at dommen mot ham var rasistisk motivert. En konklusjon også retten endte med, da en anke i 1985 resulterte i at han etter 19 år i fengsel ble frikjent og løslatt.
Prøvde mange musikere
Vi lar «Hurricane» ligge der, og vender tilbake til «Desire». Mange av låtene ble skrevet i tett samarbeid med Jacques Levy, og innspillingen fant sted sommeren 1975, i en pause i Dylans nye turnéprosjekt Rolling Thunder Revue.
Mulig dette kan forklare den litt løse rammen rundt innspillingen, som ifølge mange av de deltakende musikerne framsto som heller kaotisk. Mye skyldtes Bob Dylans uttalte lyst til å spille med mange og prøve ut nye musikere. Første innspillingsdag i studio skal det ha vært rundt to dusin musikere i studio, hvorav fem gitarister. En av dem var Eric Clapton, som ga Dylan rådet om å bruke færre musikere, før han selv tok sin gitar og forlot New York-studioet.
Enda en anekdote som kan beskrive det litt tilfeldige med «Desire» var da Dylan i bil i New York fikk øye på en ung, vakker dame med fiolkasse som krysset gata. Han stoppet, hoppet ut av bilen og begynte å snakke med den ukjente dama. Neste dag var Scarlet Rivera på plass i hans øvingslokale, og derfra gikk ferden videre til studio og endelig en plass i hans Rolling Thunder Revue-band.
Mange kokker, mye søl
Akkurat det vil nok mange mene var et lykketreff, men ellers hadde nok kritikken fra Clapton substans. Det ble mye rør og rot i studio den første dagen, og det kom svært lite ut av alt man prøvde på. Det samme gjentok seg på neste seanse, to uker seinere. Men da tok heldigvis Dylan og produsent Don deVito grep, og da det gikk mot slutten av juli sommeren 1975 var det store musikerkollektivet nedskalert til et litt mer håndterbart bandformat.
Og mens nesten ingenting fra de to første øktene ble spart, fant sju av de ni låtene på albumet sin endelige form på de to siste dagene i studio (30. og 31. juli).
Fant form og format
De fleste av musikerne fra de siste øktene ble også med videre i Rolling Thunder Revue-bandet, mens Emmylou Harris (som blant annet synger duett med Dylan i Desire-klassikeren «One More Cup of Coffee») dessverre måtte takke nei. Hun var fullt opptatt med å etablere sin egen solokarriere.
(Her kan vi tilføye at Emmylou Harris opprinnelig var med på «Hurricane», men frykt for at outing av tvilsomme vitner i teksten kunne resultere i injuriesøksmål førte til at den ble nyinnspilt på høsten med litt endret tekst i en litt annen drakt)
God respons
Da «Desire» ble gitt ut i januar 1976 var responsen øyeblikkelig god. Kritikerne hyllet den, fansen elsket den og platekjøperne strømmet til butikkene. Det endte med fem uker på Billboards førsteplass på albumlista og millionsalg, mens låter som «Hurricane», «Isis» og «One More Cup of Coffee» alle ble publikumsfavoritter.
Det ble vel i og for seg også «Sara», uten at det hjalp noe særlig for ekteskapet. I 1977 ble Bob og Sara Dylan skilt, og ifølge konsertoversikten på nettsiden setlist.fm har ikke Bob Dylan framført låten «Sara» live siden.
Av Leif Gjerstad
Les også: Satte varige spor (om Bob Dylans «Blood on the Tracks»)
Les også: Flere plater som tåler tidas tann
Se video: Bob Dylan «Hurricane»