Etter foruroligende meldinger og små filmsnutter på sosiale medier de siste dagene som viste en radmager og plaget Todd Snider, kom det dessverre ikke som noen stor overraskelse da plateselskapet og managementet Aimless, Inc. Headquarters i går meldte at han «hadde forlatt denne verden», bare 59 år gammel. Det er ikke mindre trist av den grunn.
Etter gjennombruddet med albumdebuten «Songs For the Daily Planet» i 1994 har han til tider levd svært destruktivt, med store rusproblemer. Det har dessverre hemmet stortalentet fra å utvikle hele sitt potensial til fulle. Han hadde fortjent å være enda større enn han ble.
Overfall og tumulter
2. november kom det meldinger om at han var overfalt og ble ført til et sykehus i Salt Lake City. Ifølge avisa The Tennessean godtok han ikke at han var frisk nok til å bli utskrevet fra sykehuset, og bråket som fulgte endte med at han måtte tilbringe ei natt i arresten. Tolv timer seinere ble resten av turneen han og bandet hans nettopp hadde påbegynt avlyst. Dødsårsaken er ikke klar, men han var innlagt med dobbeltsidig lungebetennelse.
Det er veldig synd om det er dette som blir stående som Todd Sniders ettermæle. Da han debuterte med «Songs For the Daily Planet» i 1994 var det som om 28-åringens egen generasjon hadde fått et nytt talerør, på samme måte som svenske Lars Winnerbäck og Håkan Hellström ble det her i Skandinavia med sine gjennombruddsalbum få år seinere.
Den første anmeldelsen
Albumet «sparket» i gang min karriere som anmelder i Dagbladet for snart 32 år siden. Der skrev jeg at Snider «serverer et tvers igjennom moderne produkt for 90-åra tuftet på de beste elementer fra 70- og 80-tallsmusikken. » Sjangermessig var det et blanding av country, alternativ country, folk, rock, pop og blues. Eller bare americana, som det gjerne heter i dag!
Albumet åpner med Sniders svar på The Whos «My Generation», kalt «My Generation (Part 2)». Ironisk nok ble den største «hiten» «Talkin’ Seattle Blues», et Dylan-inspirert, skjult spor som egentlig ikke skulle vært med på albumet. Den låten som virkelig er blitt stående etter Snider er, foruten «Beer Run» fra 2002, likevel «Alright Guy». Allerede der harselerer han med egne svakheter og egen utilstrekkelighet:
«Now maybe I’m dirty , and maybe I smoke a little dope
It ain’t like I’m going on TV and tearing up pictures of the Pope
I know I get wild, and I know I get drunk
But it ain’t like I got a bunch of bodies in my trunk»
Altså en helt alminnelig «Alright Guy»!
Shaver gikk i forveien
En av musikerne på albumet var kameraten Eddy Shaver, som døde av en overdose nyttårsaften i 2000. Seks år tidligere opptrådte begge på Down On The Farm-festivalen utenfor Halden, Eddy med sin far Billy Joe Shaver – en av Sniders idoler ved siden av artister som Jerry Jeff Walker (han var en mentor, og Snider spilte inn et helt album med sangene hans i 2012), Robert Earl Keen , Kris Kristofferson og John Prine. Sistnevnte så potensialet i Snider og ga ut fire av albumene hans på sitt eget plateselskap Oh Boy Records tidlig på 2000-tallet. Akkurat som Snider er de låtskrivere som forteller historier gjennom sangene sine. Det fikk vi som var så heldige å høre Snider solo på Kamelonen under Bergenfest i 2006 oppleve i fullt monn. Det var alltid mye humor og satire i og mellom sangene, ikke minst live.
Spilte inn på nytt
De siste åra spilte Snider inn mange av de gamle sangene sine på nytt, ofte fulgt av morsomme historier rundt hvordan de ble til. Som vanlig fleiper han her med sin egen frikete livsførsel.
17. oktober kom det som altså skulle bli hans siste abum ut. «High, Lonesome and Then Some» er et forvirrende og ganske ufokusert album og en forsmak på hva som dessverre kom til å skje. I åpningslåten «The Human Condition» synger en åpenbart plaget artist om at han måtte riste av seg dopavhengigheten for ikke å miste de nærmeste rundt seg, de som er glad i ham. Det klarte han åpenbart ikke, og med dette som bakteppe er albumet enda vondere å lytte til i dag. Hans død var derfor på mange måter en varslet katastrofe. Men glem disse historiene og lytt heller til sangene hans, med vekt på de to første albumene, hans «storyteller» album – i særdeleshet «Near Truths and Hotel Rooms Live» (2003) – og «East Nashville Skyline» (2004). Sjekk også ut hans selvbiografi «I Never Met A Story I Didn’t Like» fra 2014.
Av Øyvind Rønning
Les også: Sniders snodige univers (intervju fra 1995)