I Norge er Joel Alme havnet i skyggen av mer profilerte svensker som Thåström, Winnerbäck og Sundström. Nå er det på tide å ta Alme inn i varmen, og la gjerne hans nye album «Gullmar Gospel» være isbryteren. Plata fortjener din oppmerksomhet!
Anmeldelse: Joel Alme «Gullmar gospel» (Razzia Records)
Joel Alme er ingen ny artist. Det er i år 18 år siden 46-åringen platedebuterte og «Gullmar Gospel» er hans sjuende langspiller. Eller kanskje vi kunne si fjerde, siden hans karriere tok en ny kurs da han etter tre engelske utgivelser i 2015 konverterte til svensk med «Flyktligan».
Som i så mange tilfeller vi kjenner også fra andre artister var det som om Alme ved å synge på sitt eget morsmål fant hjem. Hans nære uttrykk framsto som enda nærere og mer genuint.
En nokså trasig oppvekst i Göteborg preget gjerne tekstene, men selv om tematikken kunne dreie seg om misbruk, dysfunksjonelle familierelasjoner og kriminalitet, ble Almes varme medmenneskelighet og solidaritet med «taperne» en garantist for at det ble mer empati enn elendighet i hans musikk.
Det store gjennombruddet
Etter en gradvis vekst for hver utgivelse, kom det store gjennombruddet i hjemlandet med albumet «Sköt er själva så sköter jag inte mitt» i 2022. Det var ikke nok med at jeg elsket albumet og brukte superlativer i min anmeldelse av den som «et av årets beste», jammen om ikke de svenske kritikerne også var enige!
De roste plata, der tekstene er en slags selvbiografisk vandring gjennom et døgn, for sine samtidsskildringer av livet ute i marginalen. Joel Alme sang for og om de som hadde ramlet utenfor, men han gjorde det med en poetisk varme og medmenneskelig forståelse som holdt alle politiske klisjeer på trygg avstand.
Og da det svenske musikkåret 2022 skulle oppsummeres, ble Joel Alme og hans album selvsagt belønnet med en Grammis i kategorien singer/songwriter.
Gullmarsplan
Nå er han tilbake med nytt album, og gledelig nok innfrir «Gullmar Gospel» forventningene som ««Sköt er själva så sköter jag inte mitt» skapte.
Tittelen henspiller på det travle knutepunktet Gullmarsplan, rett sør for Söder. Det ligger bare et kvarters gange fra min egen leilighet i Stockholm og et sted jeg naturlig «havner på» når jeg skal reise kollektivt i byen. Men ikke la det med «Gospel» forlede deg til å tro at det er et trivelig sted å besøke eller at det kan funke som turistmål. Gullmarsplan er heller et nokså kaldt og goldt knutepunkt hvor trikk, tre t-banelinjer og et stort antall busslinjer stråler sammen. Det er et sted hvor 65.000 mennesker daglig haster forbi, på vei til eller fra noe.
Der alle er like
Det er dette Joel Alme ønsker å prise på «Gullmar Gospel». Etter at han for 18 år siden flyttet til Stockholm har han hele tiden bodd litt sør for sentrum, med nettopp Gullmarsplan bare tre t-banestasjoner unna som inngangsporten til «innerstan».
Og i en by preget av segregering og gentrifisering peker han på at det trafikale knutepunktet er et av få steder der «alle» fortsatt møtes. Der det ikke gjøres forskjell på ung og gammel, fattig og rik, kontorist og alkoholist. Eller som han selv uttrykker det: «Det är mycket man kan säga om skiten i stan, men ingen är bättre än någon annan här på Gullmarsplan“.
Det preger tittelkuttet som åpner plata, og det setter tonen for resten av albumet. Her skildrer Alme ulike menneskeskjebner som passerer revy, samtidig som han kan stoppe opp og reflektere over sine egne barns barndom i det sentrale kuttet «Peters park».
Om lekeplassen der barna lekte side om side, men hvor idyllen brytes etter hvert som barna vokser opp. Noen har havnet utenfor – og sitter fast i misbruk og/eller gjengkriminalitet.
Akustisk og fyldig
Det musikalske uttrykket bygger videre på det forgjengeren foredlet, med akustiske klanger i et «Astral Weeks»-inspirert landskap. Der strykere, fløyter og innimellom også xylofoner bygger opp om det vakre og såre som kjennetegner Joel Almes uttrykksfulle stemme, mens produsent Mattias Glavå på utsøkt vis balanserer mellom det stilrene og det litt skurrende.
Om det akustiske lydbildet lukter «Astral Weeks» er det mulig også å finne andre 60- og 70-tallsreferanser i Joel Almes musikk. Arrangementet i «Till H när det behövs» sender tankene til tidlig 60-talls uskyldspop, men der de skjebnesmettede strykerne gir et mørke som kunne kledd Roy Orbison, mens «Alla helgona special» sender tankene til The Jacksons/Michael Jackson.
På dette punktet kan Alme likne litt på Håkan Hellström, men mens sistnevnte gjerne flesker til og energisk gir full fart, trekker Alme seg mer tilbake og lar referansene fungere mer som subtile stemningsskapere. De rammer inn sårheten i musikken og løfter fram Joel Almes særegne og lett identifiserbare uttrykk. Almes musikk likestiller skjønnhet og skjørhet, slik han så nydelig formidler i avsluttende «Du sa inget»
«Ingen bryr sig vem man var eller vem man har blitt/Alla har nog med sitt», synger Joel Alme i tittelkuttet. «Gullmar Gospel» viser i hvert fall at Joel Alme bryr seg om de usynlige, om de som havner utenfor. Det skal vi være glade og takknemlige for!
Av Leif Gjerstad
Les også: Hva med Joel Alme?
Hør Joel Alme «Gullmar gospel»