(intervju opprinnelig publisert 1991)
– Mine plater selger kanskje ikke i millionopplag, men jeg har ingen grunn til å klage. Jeg kjenner altfor mange gode musikere som lever på sultegrensen, og så lenge jeg kan leve av musikken min – og samtidig blir respektert for det jeg gjør, så føler jeg meg priviligert.
Da den new zealandsk/australske gruppa Crowded House spilte i Oslo i 1991, hadde de med seg Richard Thompson som «oppvarmer». Sjelden har vel ordet oppvarmer passet dårligere enn i dette tilfellet.
Rockefeller var fylt med usedvanlig mange musikere og musikkbransjefolk, og mange av disse kom vel så mye på grunn av Richard Thompson som på grunn av Crowded House.
Den 42-årige engelske gitarist/komponisten kan i dag se tilbake på rundt 25 år i musikkbransjen, og for et drøyt halvår siden kom hans sjuende soloalbum «Rumor And Sigh». Og som tittelen antyder er det ikke bare lystige toner å finne i rillene?
Melankolsk
– Nei, men det er heller ingen grinemusikk. Den europeiske musikkhistorien i vårt århundre preges av melankolske og litt triste stemninger, og det er i denne tradisjonen jeg hører naturlig hjemme, sier Richard Thompson og fortsetter:
– Som komponist og tekstforfatter tar jeg utgangspunkt i hva jeg ser, hører og observerer i mine omgivelser. Vår samtid synes nokså forvirret, med mennesker som går frustrerte gjennom livet, men som holder seg oppe ved å leve på drømmer. Og dette skriver jeg om på en måte som du gjerne kan få omtale som skjulte, politiske kommentarer. For jeg tror fremdeles på at musikken kan forandre verden, selv om det sikkert er lettere å få til for artister som er litt bedre kjent enn meg, ler Richard Thompson.
Han retter litt på skyggelua før han fortsetter med å berømme sin nåværende produsent og samarbeidspartner Mitchell Froom.
– Han er meget dyktig til å tolke mine intensjoner. «Rumor And Sigh» er vår tredje plate sammen, og jeg føler at vi har fått utrettet mer på denne enn på våre to tidligere samarbeidsplater.
Forbilde
Både «Rumor And Sigh» og forgjengeren «Amnesia» har uansett fått glimrende omtaler, slik det meste Richard Thompson har gjort i sin lange karriere. Så selv om ikke den sympatiske engelskmannen akkurat har satt sitt stempel på hitlistene, har han definitivt klart å prege musikkutviklingen.
Richard Thompson gjorde seg først bemerket i 1960-årene som grunnlegger og leder av Fairport Convention, den engelske folkrockgruppa som ble det store forbildet i europeiske folkrock-kretser for drøye 20 år siden.
– Musikalsk var vi kanskje ikke noe særlig å skryte av, men som musikalske pådrivere hadde vi en viktig funksjon. Vi var de første som på plate skapte en ny forbindelse mellom gammel engelsk folkmusikk og moderne rock, minnes Richard Thompson. Han forlot Fairport Convention vinteren 1971 etter fem LPer.
Fruktbart ekteskap
Etter avskjeden med Fairport, fulgte noen meget fruktbare år sammen med hans daværende kone Linda. Såvel deres første («I Want To See The Bright Lights» i 1974) som siste («Shoot Out The Lights» i 1982) plate sammen er blitt funnet verdige en plass i Rollling Stones’ liste over «rockens 100 beste LPer».
– Vi hadde noen musikalsk fine år sammen, kommenterer Richard som etter sigende hadde et nokså anstrengt forhold til Linda etter skilsmissen i 1982. Og som sammen med Linda konverterte til islam midt i 70-årene.
– Når du finner en tro, er det bare naturlig at den påvirker alt du gjør. Så selv om folk flest kanskje ikke kan høre det i min musikk, ligger det og lurer under overflaten. Omvendelsen til islam fikk meg til å stoppe opp og stille spørsmålstegn ved mye jeg hadde gjort. Og jeg tror de fleste som jobber i denne gale bransjen, kunne ha trengt et fast holdepunkt i tilværelsen, sier Richard Thompson som etter bruddet med Linda har jobbet som soloartist.
– Alene står du mye friere til å gjøre akkurat hva du føler for på et gitt tidspunkt. Og når savnet etter nære samarbeidskamerater melder seg, går jeg inn i tidsbegrensede prosjekter sammen med musikervenner. Jeg foretrekker det framfor å starte en gruppe på permanent basis, sier Richard Thompson før han i ensom majestet baner seg fram mot scenen.
(intervju opprinnelig publisert i NTB oktober 1991)
