I sine dagbokromaner «Vardagar» har Ulf Lundell svingt øksa over mange forfattere og musikere. Det er ikke mye han mener holder mål. Men Sam Fender liker han!
Jeg har «bare» lest de seks, sju første av Lundells «Vardagar»-bøker. De var både fornøyelige og interessante å lese, men etter hvert som jeg innså at dagbokprosjektet hans ikke ser ut til å ha noen ende, hoppet jeg av. Jeg kan jo ikke gjerne bruke hele resten av mitt liv til å lese om hans hverdagsliv på Österlen!
Nylig kom «Vardagar 12», og selv om jeg altså ikke er oppdatert på Uffes sympatier og antipatier i de siste fem, seks bindene, tar jeg nærmest for gitt at han fortsatt er kritisk overfor det meste nye som blir gutt ut av musikk og litteratur.
Gjennombrudd
Og da blir det jo litt morsomt å observere at én av de få som han for noen år siden snakket pent om, nå synes å få sitt gjennombrudd. For allerede etter debuten «Hypersonic Missiles» i 2019 så lovpriste Lundell den unge briten. Det ble nesten slik at hver gang Lundell skulle trekke fram noe han likte, så falt valget på Sam Fender. Med det underliggende spørsmålet hvorfor så få brydde seg om Fender?
Her kan det jo være greit å innvende at det faktisk var mange som brydde seg. Hans debutalbum gikk tross alt til topps i hjemlandet, slik også oppfølgeren «Seventeen Going Under» gjorde to år etter. De solgte også bra i mange andre land.
Men her i Skandinavia var Lundells observasjon ikke så feilaktig. Her er Sam Fender forblitt et heller ukjent navn fram til nå. For med tredjealbumet «People Watching» som kom nylig synes ting endelig å løsne. Tittelkuttet er allerede blitt en stor singelhit, «alle» medier synes enige om at «People Wathcing»-albumet er en stor plate og platekjøperne virker altså å følge opp. 2025 er i ferd med å bli Sam Fenders store år.
Et år som også inkluderer en omfattende arenaturné, med start i Paris tirsdag 4. mars og foreløpig stopp i Belfast 28. august. Og derimellom selvsagt tre konserter hjemme på Newcastles fotballstadion St. James Park. Alle tre like selvsagt utsolgt.
Slektskap
At Lundell liker Fender er i og for seg ikke så oppsiktsvekkende, siden Fender så åpenbart er inspirert av en annen av Lundells store helter, Bruce Springsteen. 30-åringen skriver om det Storbritannia han kjenner, fra sitt ståsted i arbeiderklassen i det nordøstlige hjørnet av England. Som Springsteen (og Lundell) framstår hans tekster gjerne som små noveller, og selv om historiene er støpt i en realistisk form, har de også et litt ungdommelig romantisk preg a la tidlig Springsteen.
Slektskapet med Springsteen & Co-tradisjonen er hørbart på alle Fenders album, men det som kanskje gjør «People Watching» ekstra vellykket er at han nå har fått med seg den evige entusiasten Adam Granduciel som produsent. War on Drugs-sjefen har forstørret lydbildet og gitt det et litt ekstra energisk uttrykk, samtidig som han trekker musikken litt i retning War on Drugs egne psykedeliske stemninger.
War on Drugs
Faktisk så pass at da jeg aller første gang hørte låten «People Watching» gikk tankene til War on Drugs. Jeg hørte riktignok at det ikke var Granduciels stemme, men jeg klarte ikke å plassere vokalen hos Sam Fender, så da ble det lydbildet som fikk bli rettesnor. Og det luktet det War on Drugs av.
Men så lenge det er Sam Fenders sterke melodier og reflekterte tekster som ligger i bunn, framstår Granduciels innflytelse bare positivt. Fenders identitet kommer sterkt nok fram på «People Watching»-albumet, samtidig som produksjonen har gitt helheten et ekstra løft. Noe som kan forklare at flere nå er i ferd med å få opp øynene for Sam Fender. People are listening!
Av Leif Gjerstad
Se video: