(Intervju første gang publisert februar 1985)
Oslo: – Jeg kan nå toppen igjen. Jeg har stemmen og kraften som skal til, men dessverre har plateselskapene gitt seg faen på at jeg ikke skal slippe til. Det er prisen jeg må betale for å ha vært «den slemmeste gutten i klassen», gutten som sier sin oppriktige mening selv om den ikke behager de høye herrer. Sjefene i plateselskapene betrakter meg som en 43-årig pønker. Og hvem vil vel ha en pønker som verken er ung eller lett å manipulere?
Eric Burdon virker bitter. Og kanskje er det ikke så vanskelig å forstå ham. For 20 år siden var
han en av Englands fremste og mest populære rhythm and blues-sangere. Sammen med sin
gruppe Animals (og seinere på egen hånd) var han gjenganger på 60-åras hitlister med klassikeren fra 1964, «The House of the Rising Sun», som den aller best kjente. Men etter «Spill The Wine», som Burdon laget sammen med den sorte funk-gruppa War i 1970, har det vært jevnt slutt med listeplasseringer. Og i dag har han altså ikke en gang platekontrakt.
Musikalsk sigøyner
– Det eneste jeg har er et hus Spania hvor jeg nå bor etter nærmere 15 år i USA, en Harley- Davidson motorsykkel og en 13-årig datter i USA. Men i og for seg er ikke det så galt. Jeg hadde neppe vært noe lykkeligere med en masse penger. Til det er jeg litt for mye av en musikalsk sigøyner. Jeg liker å være i bevegelse, uten all mulig jordisk gods som en klamp om foten.
Eric Burdon har nettopp forlatt Chateau Neufs scene i Oslo, og vi kan fremdeles høre klappingen til den mest ivrige fansen, der vi sitter i hans garderobe.
– For mange av dem er jeg vel en slags farsfigur og representant for engelsk rythm & blues, kommenterer Burdon ropene fra salen med. Han fortsetter, med et lite smil: – De vet sikkert ikke at jeg ikke har stått på en scene i England siden 1972, og at platebransjen i mitt gamle hjemland gjør alt det de kan for å drepe interessen for rhythm & blues.
Liker reggae
På scenen spiller Burdon fremdeles mange av sine gamle hits, og diverse andre rhythm & blues-klassikere. At han spiller så mye gammelt hevder han dels skyldes frykt for at bootleggere skal stjele hans nye, upubliserte materiale og dels fordi publikum vil ha de gamle hitene.
– Men selv om jeg tror at det fremdeles er et marked for rhythm & blues, foretrekker jeg i dag å høre reggae. Det er den eneste troverdige politiske musikken som finnes i dag. Pønken hadde noe av den samme opprørstrangen i seg, men den ble jo kjøpt opp og uskadeliggjort i løpet av et par år.
Opprørsk
Eric Burdon liker å være opprørsk, og har alltid vært det. Det går mange historier om hans ville fremferd i Animals r&b-dager, og da den psykedeliske bølgen kom ble Burdon straks en av dens ivrgste talsmenn. I et intervju i 60-årene propaganderte han for LSD-bruk ved å beskrive det som en hellig krig «hvor noen av de som tar LSD opplagt vil tape, men hvor alle de som vinner vil få et mye rikere liv».
– Joda, selvfølgelig brukte jeg stoff. Det hørte liksom med tida, og jeg har dessuten alltid forsøkt å gjøre det jeg tror er riktig. Og det var min tro den gang. I dag er situasjonen imidlertid en helt annen. Så selv om mine ord kanskje stemte med 60-årenes optimistisk søkende samfunn, har akkurat det utsagnet definitivt utspilt sin rolle i de kriserammede 80-årene.
Selvbiografi
Til sommeren kommer det første av tre planlagte bind med Burdons selvbiografi. «I used To Be An Animal Now I’m All right». Den er viet 60-årene og er skrevet av Burdon, med litt hjelp av sin gamle venn fra The Who, Pete Townshend. Burdon forteller videre at han har stor lyst til å vie mer av sitt liv til å skrive, og han avkrefter bestemt alle rykter om en ny Animals gjenforening.
– Forsøket i 1983 med ny Animals-LP («Ark») og turné med originalbesetningen var mot min vilje. De andre presset meg til å bli med. De presset og lokket meg med rosenrøde løfter, for i neste øyeblikk å bedra meg. Hele Animals-gjengen er noen helvetes skurker, sier Burdon krast og spenner øynene i meg. Før han igjen slapper av og unnskyldende smiler og slår ut med armene.
– Nå skjønner du hva jeg sa i begynnelsen. Jeg kan nå toppen igjen, men da trenger jeg hjelp. Jeg trenger en som kan lære meg å skjule den brutale sannheten bak et verbalt diplomati…
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i flere aviser i februar 1985. Denne versjonen er hentet fra Bergens Tidende 22. februar 1985)
