«Clapton Is God» sto det skriblet på en vegg i London, en gang midt i 1960-årene. Det var kanskje noe overdrevet, men en legende er han i hvert fall. Mandag 30. mars fyller gitaristen, låtskriveren og artisten Eric «Slowhand» Clapton 75 år.
Bursdagen kan han feire som en av rockens største gitarhelter gjennom alle tider med et platesalg på over 100 millioner, men kanskje er det bare de siste par tiårene han har levd noenlunde i harmoni med seg selv? For fram til langt utpå 1990-tallet hadde hans liv i stor grad handlet om rusmisbruk og et privatliv preget av brutte forhold og personlig tragedie.
– Prisen for et musikerliv som mitt er ensomhet og sorg. Mitt privatliv har stort sett vært en eneste lang og sammenhengende katastrofe. Trygghet finner jeg bare i musikken, men til gjengjeld elsker jeg det jeg gjør så høyt at jeg har lært meg å akseptere denne tilstanden, uttalte Clapton da jeg intervjuet ham i 1991.
Trodde besteforeldrene var hans foreldre
Eric Patrick Clapton vokste opp hos sine besteforeldre i Ripley, etter at hans unge mor (16 år da han ble født) hadde overlatt ansvaret for ham til sine foreldre. Lenge trodde han at hans mor var hans storesøster, og han kjente aldri sin far. Selv om besteforeldrene ifølge Clapton gjorde sitt beste, har han i ettertid omtalt oppveksten som forvirrende og utrygg.
– Jeg klarte ikke å etablere noen nære forbindelser, og savnet etter menneskelig nærhet utviklet seg etter hvert til indre smerte, fortalte Clapton.
På tidspunktet for vårt møte ante han fortsatt ingenting om sin far, og han skulle forbli uvitende enda noen år før en slektsforsker kunne fortelle Clapton at hans far var en kanadisk musiker, Edward Walter Fryer, som døde i 1985. Fryer hadde mange barn med mange ulike kvinner, men døde helt uvitende om sin engelske sønn.
Siden Eric Clapton ikke kjente farens identitet, kan denne på ingen måte få æren for å ha inspirert Clapton musikalsk. Men kanskje musikken lå i genene, mens livet valgte bluesen for unggutten? I hvert fall har Clapton selv forklart sin tidlige lidenskap for bluesen med sin egen oppvekst.
– Min indre smerte var grunnen til at jeg forelsket meg i bluesen, siden denne musikkstilen handler nettopp om noen som roper ut sin smerte. Denne første forelskelsen er også den eneste jeg aldri har mistet, sa Clapton ved samme anledning.
Yardbirds, Mayall og Cream
Denne første forelskelsen førte ham i tenårene inn i Londons vitale r&b-miljø, med The Yardbirds som første kjente stopp høsten 1963. Men da bandet gikk i en mer popete retning, hoppet Clapton av vinteren 1965 – samme dag som The Yardbirds ga ut singelen som få uker etter skulle bli deres første store hit, «For Your Love».
På det tidspunktet hadde Clapton imidlertid allerede gjort seg så bemerket som gitarist at John Mayall like etter tilbød ham plass i sitt band The Bluesbreakers. Og det var her som Clapton fikk sitt virkelig store gjennombrudd, med albumet «Blues Breakers With Eric Clapton» i 1966.
Også oppholdet med Mayall ble kortvarig. Bare et drøyt år etter hadde han forlatt The Bluesbreakers for å danne sitt første egne band, Cream. Og det var her han gikk fra å være en obskur Gud på London-vegg til å bli (ved siden av Jimi Hendrix) rockens største gitarhelt.
Men selv om Cream ble en megasuksess, var konfliktene innad i trioen nesten like store. Dermed sprakk også dette eventyret etter bare et par år, mens Claptons videre ferd gikk til nok et ‹supergruppe»-prosjekt, Blind Faith. Selvsagt kortlivet det også. Bare få måneder etter platedebuten med albumet «Blind Faith» (1969) og en turné (som også var innom Njårdhallen i Oslo), gikk Blind Faith over i historien.
På kjøret
På dette tidspunktet hadde Eric Clapton for lengst mistet styringen over eget liv, og havnet som så mange av sine musikerkolleger på den tida på dopkjøret.
– Jeg var altfor ung da jeg havnet i rampelyset. Det var hardt å måtte leve opp til «Clapton er Gud»-forventningene, og jeg gjorde alt jeg kunne for å rive ned myten om meg selv. Da jeg heller ikke fikset kjærlighetslivet, fant jeg den mest destruktive løsningen. Jeg flyktet inn i en evig rustilværelse, slo Clapton nøkternt fast da jeg traff ham i Oslo i desember 1989.
«Kjærlighetslivet» som han refererte til i vår samtale handlet formodentlig mest om Patti Boyd. I hvert fall var han desperat og ulykkelig forelsket i kjæresten til sin Beatles-kompis George Harrison, noe som ikke lenge etter resulterte i klassikeren «Layla» med Claptons neste bandprosjekt Derek & The Dominos.
Her fikk han hjelp av blant andre Duane Allman, men tida med Derek & The Dominos har Clapton seinere omtalt som en eneste lang «orgie i fyll og dop». Clapton innså alvoret og la seg inn til behandling for sitt heroinmisbruk, men da han etter et par års pause gjorde comeback med sin andre soloplate «461 Ocean Boulevard» i 1974, var det bare for å gå rett inn i en mangeårig alkoholtåke.
Soloartist
461-albumet markerte uansett et skille i Claptons musikalske liv. Mens alle tidligere plater med ham hadde vært preget av gitarhelten innenfor rammene av et band, var han nå soloartist samtidig som han gikk inn i en fase hvor han la større elsk på laidback musikk med gitaren i en langt mer beskjeden og tilbaketrukken rolle.
Det førte blant annet til albumet «Slowhand» i 1977, som med J.J. Cale-låten «Cocaine» og ikke minst Clapton-balladen «Wonderful Tonight» som signaturmelodier ble en gedigen suksess og sikret Clapton et nytt og større publikum.
Også «Wonderful Tonight» er for øvrig skrevet om og til Patti Boyd, men i en langt mer lykkelig romantisk kontekst enn «Layla». For på dette tidspunktet hadde Boyd forlatt George Harrison til fordel for Clapton, og ikke lenge etterpå ringte bryllupsklokkene for Eric og Patti. Men som for så mange andre relasjoner i Claptons liv ble også dette ustabilt, og åtte år seinere var paret skilt.
Foruten det faktum at Clapton hadde vært utro og fått en datter med en annen kvinne, er Claptons alkoholisme blitt framholdt som den fremste grunnen til at Patti Boyd til slutt ikke orket mer. Litt ironisk derfor at Clapton kort tid etter samlivsbruddet la seg inn til behandling og gikk inn i 1990-tallet som tørrlagt.
– Jeg holder meg langt unna alt som heter rusmidler. Den minste flørt med den slags kunne bli skjebnesvanger for meg. Min tidligere livsstil var gal på alle måter, og jeg har mistet for mange nære venner til å fristes tilbake til det livet, fastslo legenden ved vårt 1989-møte.
Mistet sønnen
Han har klart å holde stien ren siden, også da den store tragedien rammet ham i mars 1991. Da hans fireårige sønn Conor stupte ned i døden etter å ha falt ut av et vindu i 53. etasje i en skyskraper i New York. Noe Clapton naturlig nok dvelte ved da jeg traff ham i Milano, bare et halvår seinere.
– Jeg ble lammet av sjokk og isolerte meg – ute av stand til å jobbe eller lytte på musikk. Men du er nødt til å bearbeide sorgen, og jeg føler at Conors død har forandret livet mitt dithen at det er min plikt å bruke det kreativt.
– Tidligere øvde jeg aldri på gitaren hjemme. Å spille var noe jeg gjorde sammen med andre. Nå har jeg med meg gitaren døgnet rundt, som min nærmeste venn. Når smerten blir for tung å bære, søker jeg trøst og styrke i musikken. Jeg velger å tro at det er en mening i all den smerten som er påført meg. At min oppgave her på jorden er å omsette det i toner, sa Clapton.
Det resulterte kort tid etter i den meget personlige «Tears In Heaven» som ga Clapton en av hans aller største suksesser. Med den låten (og «Unplugged»-albumet) fikk Clapton en aldri så liten renessanse, samtidig som han selv vendte tilbake til sin opprinnelige kjærlighet: bluesen. Det materialiserte seg først i den kritikerroste plata «From The Cradle» (1994), og har også preget flere av hans utgivelser de siste par tiårene.
Blir det mer?
Claptons foreløpig siste studioalbum (ikke medregnet en juleplate) kom i 2016. Men da «I Still Do» kom, ble det sådd tvil om det faktisk ville komme mer nytt fra briten. Han antydet selv at hans nye liv med ung kone og tre små barn var en god grunn til å trappe ned, samtidig som reumatisme gjorde gitarspillet så pass smertefullt at det ikke fristet å turnere mer.
Og tatt i betraktning at han som soloartist har gitt ut 20 studioalbum, nesten like mange liveplater og dessuten er den eneste som er blitt innlemmet i Rock & Roll Hall of Fame tre ganger (med The Yardbrids, Cream og som soloartist), så er det vel ingen som ville reagere om mandagens 75-åring skulle bestemme seg for å gå over i pensjonistenes rekker.
Kanskje bortsett fra ham selv…
…for i kjent artisttradisjon har han allerede rukket å angre på egne «trekke seg tilbake»-uttalelser, og annonsert en 2020-turné som nå er utsatt til 2021 grunnet koronapandemien.
Av Leif Gjerstad
Les også: Et hardt liv preger stadig Eric Clapton (arkivintervju fra 1985)
Les også: Clapton er på reisefot (arkivintervju fra 1989)
Les også: En time og 24 netter (arkivintervju fra 1991)
Hør også: 33 x Clapton
