På slutten av 1960-tallet svevde Grateful Dead i den psykedeliske sfæren som en av syrerockens fremste apostler. Det forhindret ikke at de i løpet av fem måneder i 1970 ga ut to av countryrockens tidlige klassikere, «Workingman’s Dead» og «American Beauty». Nå er den første av disse kommet i en 3CD-boks, mens den andre følger om kort.
Da hippiebølgen og den psykedeliske rocken skjøt fart i siste halvdel av 1960-tallet sto Grateful Dead i første rekke.
Musikalsk var de ekspansive og brøt med de fleste regler, der de jammet seg framover og ga plass til Jerry Garcias lange soli som snirklet seg oppover og utover før han med stor autoritet og følsomhet samlet trådene og styrte fram mot en myk landing.
Kulturelt sto de sentralt da San Francisco i en periode ble verdens musikalske navle, og sammen med Jefferson Airplane var Grateful Dead et slags «husband» på de kule arrangementene i den hippe hippie-bydelen Haight Ashbury. Og ikke minst, da forfatter Ken Kesey («Gjøkredet») og hans flippete gjeng Merry Pranksters holdt hoff med sine «Acid Tests» var det som regel med Grateful Dead på scenen og LSD i velkomstdrinkene.
Det handlet på alle måter om turn on, tune in & drop out. Grateful Dead var på alle måter far out.
Brå overgang
Derfor slo det ned som en bombe da Grateful Dead etter tre studioplater og en (selvsagt) dobbel liveplate sadlet om og i juni 1970 slapp folk- og countryalbumet «Workingman’s Dead». Det fortelles at da deres plateselskapssjef på Warner Brothers, Joe Smith, fikk høre tapen med den nye musikken stormet han gledesstrålende ut av kontoret og løp gjennom Warner Bros-korridorene mens han brølte «Grateful Dead har lagd en plate, Grateful Dead har lagd en plate!». Underforstått at her var endelig noe selskapet kanskje ville klare å selge, noe de bare i svært beskeden grad hadde klart med bandets tidligere utgivelser.
Så var da også «Workingman’s Dead» like jordnært nedpå som de andre Dead-platene hadde vært psykedelisk ekspanderende. Og som ikke det var nok, bare fem måneder seinere fulgte bandet opp med albumet «American Beauty». En plate som videreutviklet visjonene «Workingman’s Dead» hadde utforsket, og som gjorde det så godt at Grateful Dead med disse to albumene breddet sitt publikum betraktelig.
Selv om Grateful Deads overgang fra syrerock til folk/country den gangen overrasket de aller fleste, er det sett i bakspeilet kanskje likevel ikke så forbausende. Jerry Garcia og tekstforfatterkompis Robert Hunter hadde tross alt begge bakgrunn fra folk/bluegrass-miljøet i Paolo Alto utenfor San Francisco, og etter noen år med psykedeliske eksperimenter følte Garcia & Co tida moden for å gjenoppsøke gamle musikalske trakter, det velkjente «tilbake til røttene»-begrepet.
Nytt instrument og gammel gjeld
Likevel var det få som hadde sett det komme, og ifølge myten var Garcias nyinnkjøpte steelgitar, gammel gjeld til plateselskapet, Mickey Harts svikefulle far og bandets vennskap til Stephen Stills og David Crosby viktige faktorer til kursendringen.
Aller viktigst her var kanskje steelgitaren Garcia hadde kjøpt i Boulder, Colorado mens bandet var på turné. Han ble så forelsket i sitt nye strengeinstrument at han brukte mesteparten av tida utenfor scenen til å leke og bli kjent med sitt nye instrument.
Men det inviterte samtidig til å utforske helt andre uttrykk enn de psykedeliske eksperimentene som hadde preget Garcias spillestil i Grateful Dead. Og siden bandets tekstforfatter Robert Hunter også hadde blitt med på turneen, varte det ikke lenge før Garcia og Hunter i fellesskap hadde skrevet noen nye låter. Sanger som «Dire Wolf», «Uncle John’s Band» og «Casey Jones» fant kjapt veien inn på setlistene til bandet, og Garcia & Co følte snart på lysten til å prøve dem ut også i studio.
Kjapp innspilling
Det fikk de anledning til vinteren 1970, da de tilbake i hjembyen oppsøkte Pacific High Recording Studio, det samme studioet som de hadde brukt til sin forrige studioplate «Aoxomoxoa» året før. Den gangen hadde de brukt så lang tid på innspillingen at det hadde sprengt alle budsjetter. Plata solgte lite og da regnskapet skulle gjøres opp viste de nakne tallene at de skyldte plateselskapet $200.000, et nokså anselig beløp på den tida.
Men det var ikke det eneste de skyldte Warner Brothers, de var også kontraktforpliktet til å levere enda et album. De måtte denne gangen bare til enhver pris prøve å unngå en kostnadssprekk tilsvarende den på «Aoxomoxoa».
Da passet den mer akustiskpregete og tekstbaserte miksen av folk og country på de nye låtene godt. De kunne spilles inn mer rett på, og bare et par uker etter at de gikk i studio i februar 1970 kunne de forlate lokalet med ferdig plate.
– Det var litt som om vi hadde tatt av våre romdrakter og kommet tilbake til jorda der vi hadde funnet fram blåstellet og begynt å grave i jorda, har Grateful Dead-perkusjonist Mickey Hart beskrevet seansen som. Mens Jerry Garcia karakteriserte musikken på plata som «arbeiderutgaven av Grateful Dead». Derav tittelen «Workingman’s Dead».
Konflikt og uro
Blåstellet var likevel ikke det antrekket faren til Mickey Hart hadde brukt mest dette året. Som gruppas daværende manager var han alt annet enn transparent og nektet å presentere regnskap og dokumenter for bandet. Det viste seg etterhvert at han uten å informere bandet hadde fornyet og forlenget platekontrakten med Warner Brothers, og i den forbindelse samtidig sørget for at mye av bandets midler havnet i hans egne lommer.
Selv om akkurat det siste ikke kom for dagen før litt seinere samme år, gjorde hans oppførsel og hemmelighold en vanskelig situasjon enda mer kaotisk, og bidro ifølge Garcia også til ønsket om å «komme nærmere jorda». Holde det enkelt og holde kostnadene nede. Holde problemene unna.
Fra Dead til Beauty
At «Workingman’s Dead» ble innspilt så kjapt var altså noe bandet hadde hatt som klar intensjon da de gikk inn i studio. At de bare seks måneder etter skulle spille inn «American Beauty» var derimot ikke planlagt.
Egentlig skulle Grateful Dead den sommeren delta på Medicine Ball Caravan tour, en turné som ønsket å gjenskape noe av atmosfæren fra Woodstock og der bandene skulle sove i indianske teepee. Men etterhvert som det nærmet seg turnéstart ble Grateful Dead mer og mer skeptiske, og det endte med at de trakk seg fra hele turneen.
Dermed fikk de også litt uventet fritid, og de fant kjapt ut at et par av ukene med fordel kunne brukes i studio. De hadde jo allerede skrevet flere nye låter som hørte hjemme i det samme jordnære segmentet som dem på «Workingman’s Dead».
Harmonier
Resultatet ble «American Beauty», med perler som «Friend of the Devil», «Sugar Magnolia», «Ripple» og selvsagt bandets signaturlåt over alle, «Truckin’». Med sin miks av jordnær folk og country er albumet opplagt i nært slektskap med «Workingman’s Dead», men skiller seg likevel også ut på noen punkter.. Ikke minst ved at mens låtstrukturen sto mer sentralt på «Workingman’s Dead» er fokuset på «American Beauty» mer rettet mot harmonier.
Det var noe Grateful Dead før disse platene i svært liten grad hadde brydd seg med. Men da Stephen Stills i 1968 bodde på ranchen til Mickey Hart i tre måneder og ofte fikk besøk av David Crosby ble det mye skjønnsang. Debutalbumet til Crosby, Stills & Nash var underveis, og trioens harmonier fikk ifølge Hart Grateful Dead til å innse at alt ikke trenger å handle om instrumental improvisasjon. Det går an å synge sammen også.
I tillegg var disse nye låtene radiovennlige, og førstesingelen «Uncle John’s Band» fikk da også mer radiospilling enn noe med Grateful Dead tidligere hadde fått. Uten at det kanskje sier så altfor mye. Singelen kom i hvert fall aldri høyere enn 69. plass på US Top100. Baksiden på den, «New Speedway Boogie», omhandlet for øvrig Grateful Deads famøse initiativ til å leie inn Hell’s Angels som sikkerhetsvakter på Altamont-festivalen i desember 1969. Det endte som kjent i et voldelig kaos og at en ung publikummer ble mishandlet til døds av Hell’s Angels.
Klassikere sikret nytt marked
«Workingman’s Dead» og «American Beauty» ble ingen øyeblikkelige storselgere, men store nok til at de skrapte de nedre lag av Top 30 og snart sikret bandet deres første gullplater. Dessuten har nok disse to albumene mye av æren for at Grateful Dead ble den enorme liveattraksjonen som de ble. For mens de før de to utgivelsene i 1970 fortsatt var en kultgruppe med nedslagsfelt i California og rundt New York, ble de nå etterspurt over hele det store amerikanske kontinentet. Deres «long strange trip» (slik Jerry Garcia uttrykte det) hadde startet for alvor.
En ferd som med tiårene skulle etablere Grateful Dead som en institusjon i amerikansk musikkhistorie. Et kulturelt fenomen som har forent deadheads rundt om i hele verden og som har foret markedet med flere svære liveplateserier og forseggjorte bokser enn man ville tro var mulig.
Jubileumsutgaver
Og lite tyder på at Dead-arkivet vil bli tømt med det aller første. For det stopper selvsagt ikke med årets to triple CD-bokser basert på de to enkelt-LPene «Workingman’s Dead» og «American Beauty». For de mer spesielt interesserte har Grateful Dead også nettopp gitt ut den digitale samlingen «The Angel’s Share», med 2 ½ timers opptak fra studioarbeidet med «Workingman’s Dead». Heriblant de elleve opptakene som trengtes før Garcia & Co fant fram til den versjonen av «New Speedway Boogie» som havnet på plate for 50 år siden.
Skal vi tippe det også kommer noe tilsvarende fra «American Beauty»-innspillingen om ikke så altfor lenge?
Av Leif Gjerstad
Les også: LPer som tåler tidas tann
Les også: En lang, merkelig ferd ved veis ende
Les også: Leffe, Vidar og Grateful Dead
