Når Echo & The Bunnymen til uka legger ut på turné er det med et nytt album i bagasjen. Det burde bety at publikum får høre alle de gamle Echo-klassikerne.
Liverpool-gjengens første utgivelse siden «Meteorites» i 2014 er nemlig et tilbakeblikk på bandets storhetstid i 1980-årene. For på «The Stars, The Oceans & The Moons» har Ian McCulloch & Co gått i studio med et knippe gamle låter og spilt dem inn på ny, i et nokså annerledes arrangement.
Og, slik tittelen antyder, selvsagt er perler som «Ocean Rain» og «Killing Moon» med blant de 13 kuttene i «transformed» drakt på den nye plata (som for ordens skyld også inneholder to helt nye låter).
To grunner
Det som ikke er like innlysende er hvorfor man har gått for denne plata? Hvorfor ikke bare la det nypsykedeliske bandets perler fra den gangen stråle i sitt opprinnelige lys? Ifølge McCulloch og gitarist Will Sergeant skal grunnen være todelt: Dels har de fått ny platekontrakt, og selskapet mente en nyinnspilling av gamle låter var den riktige åpningen på et nytt kapittel som skal følges opp med en helt ny plate med nytt materiale neste år.
Den andre grunnen skal være at McCulloch visstnok mener at han var litt for umoden da originalene ble spilt inn i perioden 1980-1987. Han hevder at han nå, som 59-åring, er bedre i stand til å tolke sine egne, gamle tekster.
Storhetstiden
Det som uansett er interessant å se er at bandet synes å få en aldri så liten renessanse. I hvert fall scorer de mye høyere på hipness-skalaen enn sine gamle rivaler i U2. Eller kanskje var det helst media som gjorde dem til rivaler? Der U2 med Bono i spissen jo var veldig ambisiøse og målbevisste, var Echo & The Bunnymen altfor ustrukturerte for å ta ut den kommersielle gevinsten.
Framfor alt framsto Ian McCulloch som like flytende og svevende som bandets musikk, med et psyke passende en særing. Derfor begrenset også den virkelige storhetsperioden til Echo & The Bunnymen seg til første halvdel av 1980-tallet, med fjerdealbumet «Ocean Rain» (1984) som både det kreative og kommersielle høydepunktet.
Ny giv
De rakk ytterligere et album før Ian McCulloch i 1988 erklærte bandet for oppløst, og satset på en solokarriere. Men selv om solodebuten «Candleland» i 1989 levde opp til Echo-McCulloch på sitt beste, tok solokarrieren aldri helt av og i 1997 ble han gjenforent med Will Sergeant i en ny versjon av Echo & The Bunnymen.
Aktivitetsnivået har siden kanskje vært litt så som så, men i hvert fall to av deres fire album på 2000-tallet, «Siberia» (2005) og før nevnte «Meteorites», har fortjent langt større oppmerksomhet enn de er blitt til del. Om plateselskapets forsøk på å bruke en revidert fortid til å gi dem en ny framtid vil lykkes eller ei gjenstår å se. Men der hvor mange gamle helter i dag høres utdaterte ut, har Echo & The Bunnymen et uttrykk som tåler gjenhør den dag i dag. Om og om igjen, til og med.
Av Leif Gjerstad
Les også: Ian på ferie (arkivintervju fra 1985)
Les også: Echo & The Bunnymen tilbake (arkivinqtervjue fra 1987)
