(Intervju første gang publisert oktober 1994)
Oslo: Det er en skrekkens tid vi befinner oss i. Fredag stepper Jack Nicholsons varulv inn på norske kinoer, og i forrige uke slapp R.E.M. sitt monster løs på platekjøperne. Og som om ikke det er nok: nå kommer også Motorpsycho med «Timothy’s Monster».
– Men det er et ganske vennlig monster, for Timothy er både snill og uskyldig. Med ham på laget, skapes det en god kontrast til monsteret. Som band liker vi tosidigheten som ligger i en slik blanding, betrygger Bent Sæther, Motorpsychos sjefspilot.
«Timothy’s Monster» er Trondheim-gruppas fjerde album, og når det gjelder omfanget, forsvarer plata i hvert fall betegnelsen monster. Med 15 låter og samlet spilletid på 100 minutter er det en dobbel-CD bandet nå slipper løs. De som fremdeles sverger til vinyl, må belage seg på en trippel-LP.
– For lytteren er det kanskje mye, men for oss er det bare halvparten av det vi spilte inn. De 15 låtene som er med på «Timothy’s…» fungerer godt som en helhet, og det er slik vi vil ha det, forklarer trommis Håkon Gebhardt for NTB.
Gebhardt ble med i bandet i 1991, og utgjør sammen med originalmedlemmene Bent (vokalist/komponist/bassist) og Snah M. Ryan (gitarist) grunnstammen i bandet. Utover disse tre har besetningen skiftet til det forvirrende, og når NTB møter dem er det som kvintett, med Helge Deathprod og Morten Fagervik som de to øvrige medlemmene. Morten spiller dog ikke på «Timothy’s Monster».
Fra undergrunn til parnass?
Motorpsycho har eksistert i undergrunnsfloraen av norske rockeband i fem år, men har sakte men sikkert utvidet sitt territorium og beveget seg mot overflaten. For selv om de ikke nødvendigvis er blitt mer mainstream med årene, er publikum blitt større for hver plate og turné.
Som et tegn på at gruppa er blitt nokså etablert, ble fjorårets CD «Demon Box» til og med nominert til en Spellemannpris. Men fordi deLillos stakk av med rocketrofeet, gikk tv-seerne glipp av Bents fargerike kjole.
– Jeg kjøpte den for 25 kroner på UFF, bemerker Bent med et litt skjevt smil som røper sitt om at kjolekjøpet var en flipp med symbolske undertoner.
– Hele den greia er helt på siden av det vi driver med, og vi hadde store sjelekvaler da vi oppdaget at vi var blitt nominert. Kanskje vi burde gjøre slik som Jan Garbarek, å nekte platene våre å bli nominert, reflekterer bandet.
Mer variert
Kanskje må de reflektere mer over dette, for undertegnede vil i hvert fall ikke bli forbauset om «Timothy’s Monster» til vinteren stiller sterkt i kampen om en rocke-Spellemann. Sammenliknet med «Demon Box», er den luftigere og mer variert, og dermed også lettere tilgjengelig.
– Tilgjengeligheten har vi ikke tenkt på, men vi har bevisst tonet ned den tunge «blodsheavyen» som delvis preget «Demon Box». Vi har vært så tunge og støyet så mye at det ville vært galt å gjøre det enda en gang. Vi ville unngå å lage en «Demon Box 2», sier Snah før Bent overtar stafettpinnen:
– Men selv om det tunge er tonet ned, er alle ingrediensene fremdeles der.
Aggressiviteten er ikke like åpenbar, men mer integrert i musikken enn tidligere.
Bent er den mest snakkesalige av de fem, men når vi snakker image og båser, vil alle ha et ord med i laget.
– De vanligste merkelappene på oss har vært heavy og 70-talls proggrock, men den eneste merkelappen som vi går god for er motorpsykedelisk rock. Som gruppe leker og friker vi fram låtene, og vi opplever det som artig å søke nye retninger. Det er befriende å ha denne friheten.
Nytt selskap
Inntil nå har Motorpsycho hatt tilholdsted på det lille, uavhengige selskapet Voices of Wonder. «Timothy’s Monster» gis i Norge imidlertid ut på EMI, noe som har ført til beskyldninger om at bandet «selger sjela si».
– Gjennom hele vår karriere har vi gjort og betalt alt før vi har gitt fra oss en «ferdig pakke» til plateselskapet. Det har vi gjort også denne gangen. Eneste forskjellen er derfor at vi nå har en bedre distribusjon i Norge og et mer profft apparat til å få ut plata til folk. Noen storselger har vi uansett ikke tro på. Jeg tviler på at musikken vår appellerer til flere enn maks 10.000 norske platekjøpere. Og så lenge vi selger 4.000 er vi fornøyde. Da får vi igjen pengene vi har lagt ned i «Timothy’s Monster», uttaler Bent som bedyrer at han er fornøyd med det.
– Ved å tjene så pass lite på musikken er det ingen fare for at pengene blir drivkraften. I fjor hadde jeg en årsinntekt på 60.000 – og en restskatt på 15.000. Så lenge jeg har penger til mat og røyk er jeg fornøyd, sier Bent som sammen med bandet skal ut på nok en turné.
– Norge før jul, og Europa etterpå, forteller bandet som har turnert Europa mer enn de fleste andre norske grupper.
– Men det er ingen big deal. Det har aldri vært snakk om noen storstilt lansering. Fordelen ved å turnere i mange land er ganske enkelt at vi får flere steder å spille på. Og kommer det bare sju tilskuere første gangen, kan vi kanskje håpe på 50 neste gang.
Av Leif Gjerstad
(intervju første gang publisert i NTB oktober 1994)
