Lily Allens nye plate «West End Girl» er blitt månedens snakkis som «alle» prater om. Like god som den er utfordrende – og kanskje også problematisk?
Det er tre uker siden Lily Allen uten særlig forvarsel slapp sitt første album på mer enn sju år, «West End Girl». Med et så langt fravær er det ikke gitt at gammelt momentum fortsatt gjelder, men Allens nye plate var så vital og potent at den nærmest krevde oppmerksomhet.
Og… og…
Tekstene! Det hjelper ikke hvor god musikken enn er, det er framfor alt hennes svært personlige og nådeløse skildring av det havarerte forholdet til skuespillermann David Harbour som har vakt oppsikt. Og som har fått medier som ikke ellers ofrer musikk så mye oppmerksomhet til å rydde forsidene.
Forfriskende pust
Siden Lily Allen brakdebuterte med singelen «Smile» for snart 20 år siden, har hun vært et sjeldent frisk pust i popverdenen. Hennes konsert i Roskilde 2009 står fortsatt som et av de mest forfriskende minnene jeg har derfra. Og da hun til ekstatisk respons avsluttet settet med perlene «Fuck You» og «Not Fair» fra hennes da nye album «It’s Not Me, It’s You» var jeg overbevist om at hun ville bli et av 2010-tallets aller største navn.
Med suksessen oppfølgeren «Sheezus» i 2014 fikk, er det absolutt mulig å argumentere for at hun innfridde forventningene mange hadde stilt til henne. Men det er også mulig å argumentere mot, siden hun mellom de to nevnte platene og 2018-albumet «No Shame» tross alt stort sett var fraværende. Slik hun også har vært mellom «No Shame» og årets «West End Girl».
Personlige problem
Noe kan forklares ved at hun har prioritert samvær med sine to barn, men mye skyldes også personlige problemer. Allens ustabile psyke og turbulente privatliv har riktignok sikret henne en del oppslag i kjendispressen, men for de som ikke følger så godt med på den fronten har det ikke vært like mye å hente.
Ikke før hun nå er tilbake med et nytt album som igjen plasserer henne i fokus. For med «West End Girl» klarer Lily Allen å tilfredstille både musikkfansen og den sensasjonshungrige pressen. Med varierte og fengende låter og tekster av det smertefulle og utleverende slaget. Hun kler seg emosjonelt naken samtidig som hun nådeløst utleverer eksmannen David Harbour.
Fra himmel til helvete
Hele «West End Girl» er som en kronologisk dissekering av deres ekteskap, fra de i 2020 gifter seg og flytter sammen l New York til de høsten fire år etter separeres. Den gangen forholdt de seg tause om bruddet overfor omverdenen, men nå løfter Lily Allen ikke bare på sløret, hun inviterer folk inn på soveværelset til dyneløfting på det mest intime. For ikke å si brutale.
Fra avtalen om et åpent forhold som tilsynelatende var mer hans enn hennes ønske. Om den smertefulle tanken om hva som foregår i den utenomekteskapelige senga. Om tekstinga med en av mannens elskerinner. Om oppdagelsen av kjærlighetsbrev og sexleketøy i mannens andre leilighet. Med beskyldninger om han som manipulativ og uthengt som sexavhengig i låten «Pussy Palace». Fram til det endelige bruddet og Allens egne refleksjoner rundt det hele.
Les også: Ti andre klassiske skilsmissealbum
Skapt i løpet av to uker
Lily Allen har selv fortalt at sangene ble til i en kort periode i fjor høst, mens de ble innspilt rett før jul 2024. De skal være et resultat av fortvilelse og følelsesmessig kaos, men de skal også ha hatt en terapeutisk kraft. De skal ha fått henne til å innse at problemet ikke var så mye hennes som det var knyttet til hans personlighet. Mens hun på spørsmål om hvor «ekte» hendelsene i tekstene er har reservert seg litt. Hun vedgår at det handler om autofiksjon, men at ikke alt nødvendigvis har hendt selv om alt er knyttet til hennes opplevelser og erfaringer i det fallerte ekteskapet med sin skuespillermann.
Mens Lily Allen har jobbet seg gjennom bruddet og dokumentert hendelsene som førte dit, har David Harbour så langt unnlatt å kommentere innholdet. Han skal visstnok også ha vært uvitende om hva som var i vente, da Allen slapp «West End Girl» for tre uker siden.
Etisk problematisk?
Det har reist en del etiske spørsmål rundt Allens album. For selv om hun har uttalt at «noe» kan være fiksjon, skal det meste likevel handle om ting som faktisk har skjedd. Men er det ok å henge ut et bestemt menneske med slike beskyldninger, bare ved å påberope seg kunstnerisk frihet?
Noen har også stilt spørsmål ved om dette ikke kan være noe Lily Allen kan komme til å angre på, en eller annen gang i framtiden? Det er jo ikke alt man sier i en fortvilet situasjon som man nødvendigvis vil bli minnet på i resten av livet. Men det er en helt annen diskusjon.
Det som i hvert fall står klart er at Lily Allen har levert et brutalt ærlig album som vil finne sin naturlige plass blant klassiske skilsmissealbum. «West End Girl» klarer mesterstykket med å matche spretten pop av det svært fengende slaget med tekster der usikkerhet, bunnløs fortvilelse, sinne og forvirring kommer smertelig nær lytteren – og likevel får alt til å høres like naturlig ut.
Av Leif Gjerstad
Les også: Fem europeiske skilsmissealbum
Les også: Fem amerikanske skilsmissealbum