(Anmeldelsen skrevet på oppdrag for Bok365.no, hvor den ble publisert lørdag 12. september 2020)
Hva har naboens velpleide plen med rustne oljerigger, svindel og korrupsjon å gjøre? En hel del faktisk, skal vi tro Unni Lindell i hennes nye, velskrevne krim «Nabovarsel».
Unni Lindell «Nabovarsel» (Capitana forlag)
Etter 25 år på Aschehoug forlag gikk Lindell tidlig på året til Petter Stordalens nystartede Capitana. Den 63-årige forfatteren har entusiastisk omtalt overgangen som «en ny vår», og hun innleder da også nystarten i god stil og med en ny krimhelt, Lydia «Snø» Winther. Sin gamle helt Cato Isaksen lot Lindell bli igjen i Aschehoug-lokalene på Sehesteds plass, mens Marian Dahle er blitt med videre, i en litt tilbaketrukket sjefsrolle.
Når vi møter Snø (som hun foretrekker å kalles) på Sentrum politistasjon er hun helt ny i jobben som politibetjent. Som fersking får hun tildelt rutineoppgaver «for å komme inn i det», men mens hun blar seg gjennom gamle mapper med savnede får politiet en uromelding. Ei ung kvinne har påtatt seg å klippe og vanne plenen til sine ferierende naboer, når hun plutselig hører en lyd fra huset og skimter noen i vinduet i huset. Noen som åpenbart ikke vil bli sett, i et hus det ikke skal være noen i.
Skummelt hus
Den unge kvinnen, Sonja Jansen, varsler politiet, og sammen med en litt mer erfaren kollega får Snø sin aller første utrykning. Men framme ved huset finner de ingenting og Snøs makker avskriver hele saken som bomtur. Snø er likevel ikke overbevist. Det er noe som ikke stemmer, og hun tror på jentas forklaring. I det skjulte holder hun kontakt med Sonja helt til den unge kvinnens mobil blir taus og Snø bekymret drar tilbake for å sjekke mer.
Når dette skjer har leseren allerede fått vite litt om alt det grusomme som foregår i nabohusets kjeller, med kidnapping, drap og partering som stikkord. Og med den stakkarslige eldre kvinnen Esme Madsen som «vokter» og hennes nevø Hansi som en like brutal psykopatisk som smart og beregnende drapsmaskin.
Mulig sammenheng?
Omtrent samtidig med Sonjas forsvinning får politiet varsel om nok en forsvinningssak. En kvinne med jobb i et oljeselskap er blitt borte, og sammen med henne visstnok også noen dokumenter.
Har de to kvinnenes forsvinninger noe å gjøre med hverandre, og hva slags forbryter står man overfor? Uten særlige spor famler politiet i villrede, mens Snø begynner å lure på om de gamle savnet-sakene hun har fått i oppgave å sjekke muligens kan ha noen sammenheng med disse nye?
Sammen med den kjekke, mannlige etterforskeren Hans Arnold «Hay» Ytrefjord (med en sykelig sjalu kone) blir Snø satt på saken, og snart baller det på seg. Og uten å røpe for mye kan vi bekrefte at alt ikke er som det bør være i oljeselskapet og med dets oljerigger. Det er en skitten bransje med store penger i omløp som inviterer til svindel, forfalskninger og korrupsjon. Og noen er bokstavelig talt villig til å gå over lik for å få det de vil ha.
Intenst driv
Rutinert får også Lindell leseren dit hun vil. Gjennom korte kapitler på (som oftest) en side eller to dyrker hun et intenst driv som sprer uhygge og uro for hva som skjer med kvinner i mørke kjellere og tomme leiligheter. Spesielt som vi værer at en kynisk drapsmann ligger på lur og vokter på sitt neste bytte.
Forfatteren får oss villig til å bla videre, mens hun i de korte kapitlene alternerer mellom å sette fokus på Snø og Hays møysommelige arbeid for å nøste opp de mange sprikende trådene og å skildre drapsmannens og hans mystiske oppdragsgivers like brutale som hensynsløse framferd.
Bakgrunnsstoff
Slik klarer Lindell å flette jakten på den psykopatiske forbryteren sammen med big business og en oljebransje som ikke alltid tar sikkerhet og miljø på alvor. Vi får bevitne økonomisk kriminalitet over landegrensene og vi får en geologisk innføring i oljeboringens mulige konsekvenser for havbunnen, samtidig som Lindell profesjonelt knytter sitt fiktive univers opp mot faktiske hendelser og begivenheter.
Underveis lar Lindell oss også bli godt kjent med de skakkjørte livene til drapsmannen og hans tante, samtidig som vi via et sidespor blir klar over at også Snø bakser med traumer fra oppveksten. De tynger og innhenter henne og får sin nådeløse forklaring mot slutten av boka.
Akkurat dette sidesporet oppleves ikke som nødvendig for boka, men ellers har det aller meste i fortellingen sin naturlige plass og bidrar til å styrke helhetsinntrykket av «Nabovarsel» som en veldreid krim av god, gammel Lindell-klasse. Men den sjalu kona til Hay, med sine evinnelige telefoner, irriterte ikke bare Hay og Snø. Hun irriterte også meg, så for min del kan Lindell gjerne nappe sim-kortet ut av hennes mobil til neste gang. Snø står støtt på egne bein.
Av Leif Gjerstad
