USA hadde Elvis og England Beatles. Men verden hadde Bob Marley. Torsdag 6. februar ville reggaelegenden fylt 75 år, dersom han hadde fått leve.
Jeg hører allerede protestropene gjalle. Bob Marley viktigere enn Elvis og Beatles, liksom? Rabla helt eller? Og neida, selvsagt blir det feil å sette de tre opp mot hverandre, og i vår del av verden er det ingen tvil som at Elvis Presley og Beatles har hatt større kulturell betydning enn Bob Marley.
Men løfter du blikket fra vår hjemlige arena og i stedet lar det hvile på den tredje verden, så blir straks spørsmålet «hvem var størst?» mer relevant. For mens reggaens store apostel suggererte den vestlige verden med sine mykt, gyngende rytmer, ble han stående som et lysende kulturelt frihetssymbol for en frihetslengtende tredje verden.
Den 6. februar 2020 ville Bob Marley fylt 75 år, hvis ikke kreften hadde krevd hans liv for snart 39 år siden. Reggaekongens stemme stilnet da han åndet ut på et sykehus i Florida 11. mai 1981, men hans aller siste ord til kona Rita Marley har en symbolsk verdi den dag i dag: «Kroppen min skal forlate dere, men min ånd vil alltid være hos dere».
Som musiker var Bob Marley en visjonær stilskaper, med nasjonal og internasjonal gjennombruddskraft.
Riktignok hadde Jamaica allerede på 1960-tallet foret oss med sporadiske calypso- og skahits, men det var med Marley reggaen spredte sine vinger over verden på 1970-tallet. Det var med Marley den tredje verden fikk sin første internasjonale superstjerne, og det var med ham Jamaica for alvor ble plassert på det musikalske verdenskartet.
«Rude boy» fra Trenchtown»
Robert Nesta Marley ble født på den jamaicanske landsbygda i 1945, men det var livet som tenåring i Kingstons fattige slumstrøk Trenchtown som formet ham som musiker og menneske. Her fikk hans sosiale blikk og åndelige søken god næring, samtidig som han tidlig oppdaget musikkens styrke som uttrykksmiddel.
Sin aller første singel, «Judge Not/Cup Of Coffee», spilte han inn i 1962, og året etter fikk han sin første hit med «Simmer Down». På det tidspunktet var Marleys musikk en blanding av jamaicansk calypso og ska samt amerikansk rhythm & blues og soul. Og med dette ståstedet som utgangspunkt, utviklet han gradvis sin personlige stil som seint på 1960-tallet ble til reggae.
Wailers erobrer verden
Sammen med gruppa The Wailers var han derfor allerede godt kjent i Jamaica da sjefen for Island Records, Chris Blackwell, ved inngangen til 1970-årene fant tida moden til å presentere Bob Marley & The Wailers for et internasjonalt publikum.
LPene «Catch A Fire» (1972) og «Burnin» (1973) ga ham et kultnavn også i Europa, og «Catch A Fire» omtales ofte som den første reggaeplata. Men som så mange ganger før, måtte det også denne gangen en hvit artist til for at den nye svarte, musikkstilen skulle nå ut til et større publikum.
Eric Claptons versjon av Marleys «I Shot The Sheriff» (hentet fra «Burnin’») ble en stor hit i 1974, og åpnet samtidig mange hvite ungdommers ører for Marley. LPen «Natty Dread» kom inn på listene seinere samme år, slik også «Live!» og hitsingelen derfra, «No Woman, No Cry», gjorde det i 1975.
Rasta-vibrasjoner
Det store kommersielle gjennombruddet kom likevel først med LPen «Rastaman Vibration» i 1976, som pirret vestlige ungdommer både med sitt musikalske og åndelige innhold. Marleys eggende og kraftfulle reggae-rytmer representerte noe helt nytt, samtidig som hans sosiale engasjement og politisk krasse tekster ga musikken en dimensjon og bevissthet som ellers var mangelvare i rocken.
Markedet ble det neste tiåret nærmest overbefolket av fargede reggaeartister og hvite rockere som skapte begrepet reggaerock, med Stings gamle gruppe The Police og pønklegendene The Clash som tidlige og viktige referanser. Og kanskje vel så viktig i denne sammenhengen; med Marley som «ambassadør» ble rastafarianismen et kjent internasjonalt begrep, samtidig som det ga mange i Jamaica og ellers i den tredje verden økt selvbevissthet.
Religiøs og politisk sprengkraft
Marley var en ivrig rastafarianer, og derfor hele tida nøye med å understreke denne – i vestlige øyne litt kontroversielle – religionens betydning i den politiske kampen for større rettferdighet og frihet.
Med stikkord som drømmen om Afrika, kampen mot Babylon (=kapitalismen) og med ganja (marihuana) som bindeledd mellom menneske og Gud, samlet rastafarianismen mange tilhengere. Og selv om rastafarianere også hjemme i Jamaica ble uglesett av makthaverne, sikret Marleys stjerneposisjon rastafolket litt større respekt og spillerom.
Som frihetssymbol og åndelig pådriver fikk Marley dermed stor politisk innflytelse. Men et slikt, glødende engasjement var ikke bare ufarlig, og i 1976 ble Marley utsatt for et politisk-motivert drapsforsøk hjemme i Kingston.
Marley måtte rømme landet, men etter å ha spilt inn «Exodus» og deler av «Kaya» i England vendte han hjemover igjen. «Kaya» var i ord og toner mykere enn hans tidligere plater, og tilbake i Kingston ble Marley involvert i den store fredskonserten «One Love» i 1978. Det var på denne konserten som Marley og landets politiske rivaler Michael Manley og Edward Seaga trykket hender og ba det jamaicanske folket om å bilegge striden og begrave våpnene.
Fredspris
Også utenfor Jamaica fikk Marley og hans musikk stor politisk symbolverdi. Ikke minst i Afrika trykket folk i frihetslengtende land ham til sitt bryst.
Før han døde rakk han å besøke både Etiopia og andre afrikanske land, og i 1978 ble han av FN tildelt «den tredje verdens fredspris». Inntrykkene fra Afrika-besøket gjenspeilte seg i den militante LPen «Survival», hvor Afrikas frigjøringskamp ble hyllet i sanger som «Africa Unite» og «Zimbabwe».
At dette i sin tur gjorde sterkt inntrykk på det afrikanske kontinentet ble ytterligere demonstrert da Zimbabwe etter lang kamp vant sin uavhengighet i 1980. Marley ble invitert til landet som offisiell gjest for å spille og kaste glans over Zimbabwes store frigjøringsfest.
Sett litt i bakspeilet skurrer nok en slik entusiasme for og hyllest til Robert Mugabe i de flestes ører, men det er alltid lettere å ta de rette avgjørelsene med fasit i hånd. Den gangen Marley jublet sammen med Mugabe var det tross alt 20 år før det ble vanligere å snakke om «despoten» Mugabe enn «frigjøringshelten».
Siste besøk
Den triste utviklinga i Zimbabwe fikk ikke Marley oppleve, men like etter dette Afrika-besøket kom Bob Marley til Norge for andre og siste gang, i juni 1980. Og da fikk jeg, som Dagblad-journalist, gleden av å treffe ham noen timer før hans bejublede konsert i Drammenshallen. Og mens han på scenen utstrålte en sjelden sceneautoritet, fremsto han under vår timelange samtale som en meget vennlig og sjenerøs karismatisk person med en rekke fremtidsplaner.
Det vi den gang ikke visste, var at infeksjonen han hadde fått i stortåa etter en fotballkamp noen år tidligere, hadde utviklet seg til kreft. Bare tre måneder seinere kollapset Marley i USA hvor han nettopp hadde spilt det som skulle vise seg å bli hans aller siste konsert.
I stedet for flere konserter, ble det behandling på sykehus. Reggae-kongen hadde vunnet hele verden med sin musikk og sitt engasjement, men sin siste kamp – mot kreften – tapte den tredje verdens største og viktigste superstjerne. «Soul Rebel»» forever!
Av Leif Gjerstad
Les også: Bob Marley: – Vi er en familie (arkivintervju fra 1980
