I dag starter Slottsfjell-festivalen. Skal du dit, så sjekk ut Ezra Furman. Og på veien kan du jo plukke opp hans rykende ferske album «Perpetual Motion People» – et av årets beste!
Mitt første møte med Ezra Furmans verden var i 2013, da jeg nokså tilfeldig snublet over «Day of the Dog»-albumet. En plate som ikke bare boblet over av fengende idéer, et sted mellom Jonathan Richman og Violent Femmes, men også viste en artist med et klart personlig preg.
Derfor hadde jeg satt et kryss ved hans navn i årets Roskilde-program, og han viste seg tilliten verdig med en glimrende konsert som etterlot inntrykket av en stigende stjerne.
Les også: To knallsterke kort
Fengende alvor
Det inntrykket er nå blitt ytterligere forsterket, gjennom 28-åringens tredje soloalbum, «Perpetual Motion People». En plate hvor han lettvindt spretter fra pønk til folk til pop og doowop, samtidig som den like sårbare som rastløse utforskingen av identitet – samt Furmans nakne skildringer av depresjon og forvirret utenforskap – sørger for dybde og alvor rett under den fengende overflaten. Blant annet formulert som «we can’t fit in/so we just head for the fringes» og «I lost the will to live/sick of my ordinary life» i sanger som «Lousy Connection» og «Ordinary Life».
Utfordrer kjønnsroller
Som åpent biseksuell utfordrer Furman visuelt tradisjonelle kjønnsroller med sminke og klær, samtidig som musikken har noe av den samme lekfulle tvetydigheten som preget den tidlige David Bowie («Haunted Head») og den skurrende dekadente uroen Velvet Underground bar lyd til («Tip of a Match»).
Men skal vi først nevne referanser er det en selvfølge også å inkludere Violent Femmes og deres frontmann Gordon Gano. Måten kompet (gjerne med spretten bass, sprø saksofon og keyboards som bærende element) er bygget opp på og måten han angriper vokalen på gjør det naturlig å trekke linjer fra Furman til Violent Femmes/Gordon Gano.
Lykkes godt
«Perpetual Motion People» inneholder 13 låter som i løpet av 42 minutter spriker såpass at det kan virke som den Chicago-fødte artisten ikke alltid helt vet hva han vil. Men det kan like gjerne være et ærlig bilde av nettopp hvem Ezra Furman er.
En litt forvirret mann som nekter å akseptere stengsler han ikke er komfortabel med. Og som klarer å formidle dette utenforskapet gjennom sanger det er lett å relatere til.
Av Leif Gjerstad
Hør også: Tre låter fra «Perpetual Motion People»
Se også: Ezra Furman-video
