Alle har vi vel opplevd å treffe noen vi bare for alt i verden ikke klarer å plassere. Det kan være pinlig, men kan likevel ikke sammenliknes med det å sitte der som journalist og intervjue en fyr du ikke aner hvem er. Jeg har prøvd det, og det frister ikke til gjentakelse.
På midten av 1980-tallet var Montreux i Sveits i noen år vert for International Music & Media Conference (IMMC), et arrangement som i løpet av noen hektiske dager bød på fagseminarer, artisttreff og masse konserter.
«Alle» var der, fra a-ha og Beastie Boys til The Cure, Stevie Winwood, Crowded House og alt derimellom. Og det ligger i kortene at det var svært travle dager, gjerne med fem, seks, sju intervjuer daglig, foruten noen seminarer, konserter og litt sosial mingling.
Det var en slik dag jeg med raske, målbevisste skritt gikk gjennom konferansesenteret, på vei til hotellet for å skrive ut og fakse hjem et intervju jeg nettopp hadde gjort. Men før jeg kom så langt hørte jeg plutselig en kjent stemme rope: ”Der er du jo Leif! Jeg har sett etter deg!
Det var Gyro Leira som på den tiden jobbet i Virgin Records som resolutt stoppet meg og grep tak i armen min. Før jeg hadde fått summet meg fortsatte hun: «Kom! Du har jo en intervjuavtale nå!
Ikke peil!
Hadde jeg? Det var i tilfelle helt blåst ut av hodet, men før jeg rakk protestere eller spørre om noe mer, nærmest dyttet hun meg inn i et lite rom hvor det satt en mann som smilte pent og sa «Hello». Han virket vennlig, det eneste problemet var at jeg ikke hadde peil på hvem han var! Jeg var ikke en gang i nærheten av å ha noen alternativ å velge blant. Han var helt, helt ukjent for meg. Og han skulle jeg altså intervjue…
Jeg burde sikkert bare skåret igjennom og lagt kortene på bordet, innrømmet at jeg ikke visste hvem han var. Men alt skjedde så fort og jeg syntes nok det var så flaut at jeg lot være. Og når du ikke gjør det straks du treffer noen, blir det ikke akkurat lettere etterhvert.
Latino? ca 30 år? Og???
Dermed var jeg nødt til å begynne å intervjue han derre fyren som jeg ikke ante hvem var. Jeg skjønte jo at han hadde noe med musikk å gjøre, jeg hørte at han snakket amerikansk og jeg kunne se at han var latino (litt svart i årene?) og rundt 30 år. Men det var også alt.
Jeg er i dag ikke i stand til å huske åpningsspørsmålene, men vet at de i stor grad fulgte «20 spørsmål»-malen, det vil si der du prøver deg fram med ulike spørsmål som eliminerer noen muligheter og til slutt forhåpentligvis leder deg fram til det ordet eller den personen du har i oppgave å finne. Siden jeg kunne se ham slapp jeg å spørre om kjønn eller hudfarge, uten at jeg følte det hjalp noe særlig. Verden der ute var fortsatt for stor.
Sirklet meg langsomt inn
De vage og runde spørsmålene må sikkert ha gjort ham litt forundret, men han var av den vennlige typen som snilt svarte på alt jeg spurte om uten å fortrekke en mine. Jeg kunne formelig kjenne hvordan den svidde lukta av en hjerne som jobber på høygir spredte seg i rommet, mens jeg inni meg om og om igjen lettere fortvilet gjentok :faen, faen, hvem er han? Faen, hvem er han!!».
Etter noen få minutter som virket som en evighet svarte han noe som jeg betraktet som et gjennombrudd. Han var fra – eller i hvert fall jobbet i – New York! Da var resten av verden ekskludert og jeg kunne zoome inn. Og jammen klarte jeg ikke også å kartlegge at han faktisk IKKE spilte i band! Ha, nesten i mål!!
Men så gikk det litt tråere, det finnes tross alt mer enn en latino-mann i New York som ikke spiller i band. Var han kanskje soloartist? Nja, mine spørsmål som var omhyggelig bygget opp slik at de ikke skulle avsløre min uvitenhet, var dessverre ikke så klare at de ga et klart svar tilbake. Likevel følte jeg at jeg muligens nærmet meg noe her? Og plutselig kom gjennombruddet, da han sa noe om studioarbeid og Madonna.
Gjennombruddet!
Det var Jellybean, en av 1980-tallets hotteste remix/produsenter! Han hadde blant annet jobbet med Madonna (de var vel også kjærester en periode?) og var nå dessuten aktuell med det egne debutalbumet «Just Visiting The Planet»! Det var derfor han var i Montreux, og det var derfor jeg hadde bedt om avtale med ham (i hvert fall var det det Gyro Leira hevdet)!
Fortsatt var det ikke det aller enkleste intervjuet å gjøre, siden jeg av naturlige grunner ikke hadde researchet eller lest meg opp på ham. Men lettelsen over at jeg i det minste visste hvem han derre fyren i stolen var, gjorde at resten av samtalen fløt fint og at jeg etter en halvtime kunne ta hans hånd og takke for en hyggelig prat og faktisk ha ordene i behold.
De forferdelige minuttene før jeg klarte å plassere ham fikk forbli min hemmelighet, men jeg har mange ganger siden lurt om han kunne merke noe, om han skjønte sammenhengen men valgte å holde gode miner til slett spill?
Det spørsmålet får jeg vel aldri svar på, spesielt som det ikke finnes en sjanse for at jeg ville gjenkjenne John «Jellybean» Benitez dersom jeg plutselig skulle treffe på ham på gata.
Av Leif Gjerstad
Ps! Skulle gjerne lagt ved Jellybean-intervjuet fra 1987 til denne saken, men har ikke klart å oppspore det. Trolig sto det på trykk i noen aviser som (for den perioden) fortsatt ikke er digitalt søkbare på Nasjonalbiblioteket.
Les flere Leffe-saker her!
