Mens Vigdis Hjorth stiller spørsmål ved om Agnar Mykle er overvurdert, uttrykker Dag Solstad skuffelse over måten han er blitt behandlet på i jubileumsåret.
– Mykle er en av våre aller største forfattere, og allerede for 30 år siden foreslo jeg at det måtte reises en statue til hans ære utenfor Oslo S. Men det skjedde aldri, og i stedet for å hylle hans forfatterskap har det vært for mye fokus på hans stormannsgalskap, sa Dag Solstad på et Mykle-seminar i Oslo tidligere i uka.
Med der var også Vigdis Hjorth, som ikke er enig med Solstad. Hun peker i stedet på Mykles stormannsgalskap som en av hans største drivkrefter.
– Håpet om å bli stor deler Agnar Mykle med mange. Det er likevel ikke alle som er så overbevist over egen storhet som han var. Som kvinne er jeg takknemlig for at det ikke finnes en tradisjon for å dyrke kvinnelige genier, slik man dyrker mannlige. Da risikerer man ikke å bli så overvurdert, kommenterer Hjorth.
Hun støtter likevel polemisk Solstads ønske om en Mykle-statue.
– Solstad ønsker en statue som alle unge menn som drømmer om å bli noe stort kan la seg inspirere av. Jeg ønsker en statue som kvinner kan se på som et uttrykk for alle unge menn som drømmer om å bli noe stort, men sjelden blir det.
Ærlig Mykle
8. august var det hundre år siden Agnar Mykle ble født, og tirsdag feiret Gyldendal forlag jubileet med et seminar. Selv om Hjorth er kritisk til hans stormannsgalskap, framholder hun at hun setter pris på Mykles mannlige blikk på kvinnen, på grunn av hans ærlighet.
– Når det kommer til driftslivet er ærlighet en dyd. Her skiller Mykle seg fra de aller fleste menn, hevder Hjorth, som røper at hun som kvinne alltid har lurt på hvordan det føles for en mann å trenge inn i en kvinnes hulrom.
– Der er Mykle den som er kommet nærmest i å forklare dette. Kanskje fordi hans skildringer av menn er poetisk og lyriske, mens kvinnene skildres klinisk og nøkternt.
Rubin i søpla
Mens Vigdis Hjorth forteller at for henne har Agnar Mykle «alltid vært der», røper Dag Solstad at han var 25 år da han oppdaget Trondheims-forfatteren.
– Det var en søppelkjører som tente meg på Mykle. I 1965 hadde jeg sommerjobb hos Narvesen i Oslo, da en søppelkjører kom bort til meg med ei bok han hadde funnet i søpla. Det var «Sangen om den røde rubin». Der og da betydde ikke gaven så mye, fordi jeg lenge hadde nektet å lese Mykle. Likevel ble det til at jeg leste Rubinen ganske kjapt, og da var det gjort. Jeg elsket den, fastslår Dag Solstad som svarer «Veldig!» på Adressas spørsmål om Agnar Mykle har betydd noe for ham.
– Som leser fungerte han veldig frigjørende på meg, men som forfatter er vi så forskjellig at det blir vanskeligere å finne likheter.
Godt lest
Blant de andre deltakerne på seminaret var også Helene Uri, som i likhet med Solstad var litt sein med å oppdage Mykle.
– Han sto i bokhylla hjemme, så jeg kjente til ham som forfatter. Men det var først da jeg begynte på grunnfag norsk at jeg leste ham, siden «Sangen om den røde rubin» sto på pensum. Og da jeg først hadde lest den gikk jeg like gjerne løs på hele forfatterskapet, sier Helene og røper at da hun kikket i bokhylla til foreldrene, la hun merke til at de erotiske sidene i Mykle-bøkene var fingret på og lest mer enn de andre.
– Faren min forklarte det med at det var mange som hadde lånt boka, men jeg har mine tvil.
Av Leif Gjerstad
(Saken er skrevet på oppdrag for Adresseavisen og ble publisert på papir der onsdag 2. september. Ligger ikke på nett)
