(Intervjuet ble første gang publisert i Bok og Samfunn høsten 2021 og gjenpublisert i BOK365.no 31. desember. Du finner det intervjuet her)
For 33 år siden skrev Klaus Hagerup bok om sin mor Inger Hagerup. Nå har Hilde Hagerup skrevet bok om sin far Klaus Hagerup. Like fint å jobbe som å danse kom før jul.
– Jeg var utrolig glad i faren min Han døde rett før jul 2018, ett år etter at han fikk sin kreftdiagnose. Det var et forferdelig år, konstaterer Hilde Hagerup før hun fortsetter:
– Å miste ham var en opplevelse av dyp sorg som jeg hadde behov for å bearbeide, og jeg begynte å skrive små notater om min far og vårt forhold. Men samtidig som han var min pappa var han også del av flere toneangivende miljøer i norsk kulturliv. Som et ledd i sorgbearbeidelsen ville jeg derfor snakke med noen av hans venner. Jeg ville høre om hans liv og hans tid fra andre, og etterhvert innså jeg at notatene og materialet jeg hadde pekte i retning av en bok.
Personlig fortelling
Hagerup beskriver Like fint å jobbe som å danse som en personlig fortelling om sin far, mer enn en biografi. Hun følger ham fra barndommen i Oslo fram til slutten i en sykeseng i Fredrikstad, og underveis skriver hun seg inn i historien med kjærlighetserklæringer, refleksjoner og varme gjenfortellinger av anekdoter som tegner et fargerikt bilde av Klaus Hagerups liv.
Foruten å saumfare egne minner og snakke med mange av farens venner brukte Hilde Hagerup også adskillige timer til å gjennomgå materiale i Nasjonalbiblioteket og NRK-arkivet.
For det manglet ikke akkurat på stoff om gutten til nasjonalikonet Inger Hagerup og hennes mann Anders. Enten vi snakker om barndommen på Haugerud i Oslo, ungdomstida på den revolusjonære venstresida eller sine fem tiår som profilert skuespiller, dramatiker og ikke minst forfatter. Et forfatterskap som omfavnet både lyrikk, noveller, romaner og reiseskildinger – foruten flere ungdomsbøker som gjorde Klaus Hagerup til en av Norges mest populære forfattere og dramatikere.
Godt likt
Samtidig som Klaus Hagerup var en godt, synlig offentlig person var han også pappa til Hilde og Hanne. Opplevde Hilde som barn noen større forskjell på de to rollene?
– Egentlig ikke. Jeg har hatt inntrykk av at han var meget godt likt av alle, med sitt nysgjerrige og energiske vesen. Og det bildet stemmer godt med hvordan jeg som jentunge opplevde ham hjemme. Selvsagt kunne han innimellom komme sliten hjem og synke ned foran TVen, men som regel sprudlet han heller over av energi. Og han kom alltid med en positiv oppmuntring til alt Hanne og jeg måtte prøve oss på. Pappa var vår største fan. Og han var alltid morsom, svarer Hilde.
Under arbeidet med boka ble hun også påmint om hans fortid i SUF og etterfølgende AKP (m-l), i nært tospann med bestekompis Tron Øgrim.
– Akkurat det har jeg undret meg mye over. Jeg opplevde min far som en åpen, nysgjerrig og lyttende mann. Det rimer dårlig med å gå aktivt med i en så autoritær bevegelse som AKP (m-l). Det kan godt være at det har noe med tidsånden den gangen som er vanskelig for meg og min generasjon å skjønne, men jeg har vanskelig å få et slikt valg til å stemme overens med min fars personlighet.
Hagerup-klanen
Hagerup-navnet har hatt en sentral posisjon i norsk litteratur helt siden Hildes farmor Inger dukket opp på arenaen for omlag 80 år siden. Begge hennes sønner Klaus og Helge ble forfattere, og mens tre av Helges barn gikk den veien har både Hilde og hennes søster Hanne gjort det samme. Likevel påstår Hilde at det ikke var opplagt at hun skulle bli forfatter.
– Jeg følte aldri noe press eller noen forventinger om at jeg skulle velge «det riktige». Men så mye i min barndom og oppvekst handlet om ord, så det føltes naturlig å skulle jobbe med språk. Drømmen var lenge å bli journalist, men jeg er redd for omtrent alt, og det passer dårlig for en journalist, ler 45-åringen som i stedet nærmet seg litteraturen. Hennes første ungdomsroman Bølgebiter kom i 1998, og sden har det ikke vært noen vei tilbake.
– Selv om jeg aldri ble pushet, var arven hjemmefra en positiv ballast. Vi arvet en slags struktur og forståelse for hvordan forfatterlivet kan være. For mange unge skriveglade er forlag og bokbransjen noe ukjent og skremmende, for Hanne og meg var det bare en naturlig del av livet.
Flyttet utenlands – og hjem igjen
Det første tiåret som forfatter hadde Hilde Hagerup adresse i Storbritannia, dit hun flyttet som 17-åring med utferdstrang. Som forfatter ble det mange svippturer over til Oslo for møter med forlag og gjensyn med familien, men etterhvert rykket den mentale returen til Norge nærmere.
– Å bo lenge i utlandet gjør noe med språket ditt. Du tar ikke like naturlig del av språkets utvikling, og jeg var litt redd for å miste litt av mitt norske språk. Som tobarnsmor var dessuten alle turene fram og tilbake slitsomme. Det var på tide å vende hjem, sier Hilde.
Heldigvis var også hennes britisk-argentinske mann åpen for å bryte opp og flytte til et nytt land, og i 2010 gikk flyttelasset fra leilighet i Oxford til hus på Kråkerøy utenfor Fredrikstad. Og derfra kort tid etter til familiens nåværende bopel på Nesodden.
Samarbeid med far Klaus
Etter tilbakekomsten til Norge innledet Hilde Hagerup også et samarbeid med pappa Klaus. Resultatet ble fem bøker om Mesterdetektiven Tim & Co.
– Det var kjempegøy! Pappa og jeg utfylte hverandre godt. Mens jeg er fornuftig og ordentlig, var pappa alltid like sprudlende opptatt av lek, forteller Hilde som også modellerte bestefaren i sine to bøker om Bestefar og jeg på sin egen far.
Det nære forholdet mellom far og døtre manifesterte seg også da lillesøster Hanne tok initiativ til samarbeidet mellom de tre som førte til publikumssuksessen på NRK i 2016 med julekalenderen Snøfall. Som året etter ble belønnet med Gullruten-prisen, som årets beste barne/ungdomsprogram.
Hedersmannen
Bare ett år etter at søstrene Hagerup og pappa Klaus kunne juble over Gullruten, fikk Klaus Hagerup en om mulig enda gjevere utmerkelse: Brageprisens Hederspris «for sin intense fortellerglede og en uløselig blanding av dypt alvor og ellevill humor». Det ble også den aller siste prisen han fikk tildelt. Få uker etter døde han.
– Da pappa fikk Hedersprisen var han for svak til å kunne være tilstede på prisutdelingen i Oslo, så Hanne og jeg måtte opp på scenen og viderebringe hans takketale. Men rett etter utdelingen dro vi sammen med William Nygaard, Mia Bull-Gundersen og Trygve Åslund fra forlaget sporenstreks til sykehuset. «Hvor er Klaus Hagerup» ropte Trygve Åslund, «han har vunnet Brages ærespris» mens vi gikk bortover gangen til pappas værelse. Han var veldig dårlig, men lyste opp da vi kom inn. Et trist, men varmt minne.
Av Leif Gjerstad
(Dette er kortversjonen av et portrettintervju som ble skrevet på oppdrag for Bok og Samfunn/BOK 365. Portrettintervjuet i sin fulle lengde kan leses her)
