Det er lenge siden New Musical Express hadde noen definisjonsmakt. Likevel skaper nyheten om at papiravisa nå avvikles stor aktivitet på sosiale medier.
Det er jo mange av oss godt voksne som har fått en viktig del av vår musikalske oppdragelse gjennom den litt frekke, oppkjeftige blekka med sin usvikelige tro på at det «siste nye» de ropte opp om også var «det nye store». At de i sine velmaktsdager dessuten hadde mange glitrende penner og noen kunnskapsrike journalister i sine rekker, gjorde ikke gleden av å lese den ukentlige musikkavisa mindre.
Dette skal likevel ikke bli en lang analyse av New Musical Express (NME) og den rollen avisa spilte i dens tre viktigste tiår (1960-, 1970- og 1980-tallet). Eller for den saks skyld om den høyst perifere rollen NME har hatt i dette årtusen. Heller ikke satsinga på nett har klart å gjenskape noe av den autoriteten publikasjonen en gang hadde.
Startet karrieren i NME!
Nei, denne saken er bare ment å formidle at det var der min musikkjournalistkarriere startet! I New Musical Express! Riktignok hadde jeg allerede hatt et par saker på trykk i musikkbladet Vår Musikk, men i ettertid så ser jeg jo at det var dagen jeg kom på trykk i NME som viste veien framover. Bare så synd at jeg i mange år var uvitende om det.
For eventyret startet i leserbrevspalta til NME, hvor begrepet «smart ass one-liner» oppsto midt på 1970-tallet. Det var, kort forklart, betegnelsen på folk som sendte inn superkorte poengterte enlinjers innlegg med humoristisk eller satirisk snert. Fenomenet vokste etterhvert som folk ble alt mer kreative i sine forsøk på å skrive enlinjers innlegg som sikret dem plass i den eksklusive «smart ass one-liner»-gjengen.
Nordmenn teller ikke
Der ville jeg også være med, så en dag forfattet jeg den enkle setningen «Dear Sir, Am I a smart ass one-liner?» og postla til England. I uke etter uke saumfarte jeg deretter spent leserbrevspalten i NME, men hver uke måtte jeg like skuffet konstatere at bidraget mitt ikke sto på trykk.
Det kunne vært end of story, hadde det ikke vært for at jeg mange år seinere ble kjent med Geir Rakvaag. Musikkjournalist han også, og selvsagt like ivrig NME-leser som meg og de fleste andre av oss musikknerder. Og han hadde klart å få med seg det som mitt skarpe blikk ikke hadde oppdaget! Han hadde sett bidraget mitt på trykk, og at en nordmann var i NME var den gangen så sjeldent at han både husket innlegget og navnet på innsenderen. Meg.
Men derfor kunne han også fortelle at NME ikke hadde akseptert min «am I a smart ass one-liner»-søknad. I sitt svar hadde de bare slått fast «Sorry, Norwegians don’t qualify».
Synd, men selv om jeg ikke ble funnet verdig en plass i den eksklusive gjengen, kan jeg trøste meg med at jeg i det minste har hatt noe på trykk i NME. Og at det garantert var det initiativet og den episoden som fikk meg til å satse på et liv som musikkjournalist.
Takk, NME!
Av Leif Gjerstad
Tre NME-omslag gjengitt i The Guardian i dag:
