Det fins langt verre ting å oppleve enn å bli sittende fast i én dag i Solvej Balles selskap!
Solvej Balle «Om utregning av romfang 4» (Forlaget Press, 231 sider. Oversatt av Trude Marstein)
Høsten 2022 ble de tre første bindene av den danske forfatterens ambisiøse syvbindsverk Om utregning av romfang belønnet med Nordisk Råds Litteraturpris. Da var bare førstebindet utgitt i Norge, men i løpet av 2023 kom både bind 2 og 3 ut på norsk. Og begge ble lovprist på en måte som viste at de norske kritikerne – deriblant Bok365s anmelder – ikke hadde noen større innvendinger til Nordisk Råds vurdering av Balles merkverdige prosjekt. Nå foreligger bind 4 av Om utregning av romfang, og den fascinerende reisen utenfor tiden fortsetter å forundre og forføre.
Fast i 18. november
For nye Balle-lesere kan vi fortelle at det overordnete spørsmålet som romansyklusen stiller og utforsker er hva som skjer om tida går i stykker og vi blir sittende fast i en dato? Hva blir konsekvensene for våre relasjoner til omgivelsene, og hvordan blir hverdagen når vi hver dag våkner opp til en ny 18. november? Når vi sitter fast i en tidsloop som alle de andre er totalt uvitende om og uforstående til? Når alt unntatt det vi foretar oss blir en nøyaktig reprise av alt som skjedde dagen før?
I første bind ble vi kjent med antikvarbokhandleren Tara Selter og hennes opplevelse av å bli sittende fast i 18. november. Om hvordan den opplevde friheten og fascinasjonen over å våkne til samme dag hver dag, av «å stå utenfor tiden», gradvis avtar og etterhvert antar en form for fengsel. Det blir slitsomt å erfare at for alle andre er hukommelsen nullstilt ved hver dags start, siden de naturlig nok ikke kan huske noe de aldri har opplevd.
Ensom tilværelse
Tara innser at hun må bryte opp og i andre bind har hun forlatt sin mann Thomas i Clairon-Sous-Bois og lagt ut på en reise som tar henne til ulike steder i Europa. Til å begynne med er reisen i stor grad motivert av en jakt på årstider som kan bryte tristessen med en gjentagende 18. november i den gråtunge franske høsten. Men etter hvert som reisen tar henne til ulike land, skifter fokuset fra de ytre omgivelsene til en indre reise. Hun får behov for å bygge en helt ny tilværelse med ståsted i den ene dagen hun sitter fast i.
Men helt mot slutten av bind 2 erfarer hun at hun ikke er helt alene om å sitte fast i 18. november. Hun treffer den norske sosiologen Henry Dale som hun deler skjebnefellesskap med, og i bind 3 slår de seg sammen i et bofellesskap og deler sine erfaringer om å ha ramlet utenfor tiden.
Et skjebnefellesskap
Tara er ikke lenger alene, og de to blir i løpet av bind 3 til fire, når de treffer Olga og Ralf som begge befinner seg i samme situasjon. De finner et tomt hus i Bremen, og med det som base kan de bygge opp en ny tilværelse. Der ensomheten tidligere knuget de fire sjelene, kan de nå finne et nytt fellesskap.
Dette ga bind 3 et mer utadvendt preg enn de to smått klaustrofobiske førstebindene. Det er jo forskjell på å bare ha seg selv som samtalepartner og det å ha tre å dele erfaringer med. Både dialogene og replikkene sitter løsere.
Denne utviklingen fortsetter i bind 4, som starter med Taras #1892 i rekkefølgen av 18. november. Våre fire venner fra foregående bind kommer etter hvert i kontakt med stadig flere som har havnet i samme situasjon som dem, og huset i Bremen fylles av nye mennesker og liv. Noen for å bli, andre bare på besøk og gjennomreise. Mens Tara konstaterer: «Det føles som om vi har gått på hver vår sti i den samme skogen. At vi gikk oss bort, og vi gjorde det hver for oss, men vi var ikke alene om å gå oss bort (…) Man tror det starter når man møtes, men historiene våre var allerede flettet sammen».
Fra eksistensielle til trivielle diskusjoner
Og dermed utvikler seg også fellesskapet som tok form da Tara, Henry, Olga og Ralf flyttet inn i huset. De blir så mange i kollektivet at de må organisere seg som et lite minisamfunn for å få hverdagen til å fungere. Noen setter gamle møbler i stand, noen reparerer sykler, noen baker, noen handler inn og lager mat, mens andre prøver å dyrke grønnsaker. Hele veien omkranset av allmøter hvor dagsorden blir avgjort av hvilke forslagslapper som blir trukket opp av en bolle.
Et smart trekk av Solvej Balle som dermed kan invitere oss med på et vell av diskusjoner. Noen med klare preg av miljø- og sivilisasjonskritikk, noen av det eksistensielle slaget, men også noen av den mer trivielle typen. Og ikke minst mange med filosofiske aspekter, der tidsbegrep, definisjonen på et menneske og tilværelsens mening(sløshet) står i fokus.
For hvilken tidsenhet skal man bruke når dagen alltid er den samme? Hvordan betegner man dagene i en tid uten år eller årstider? Og hvis vi blir sittende fast i en dato med en bevissthet som er utenfor rekkevidde for våre medmennesker, kan vi da fortsatt kalle oss mennesker? Og når eventuelle gode gjerninger du gjør blir ugjort når den samme dagen begynner om igjen, hva blir da meningen med tilværelsen? Eller for å si det med Tara: «Det er mye man kan gjøre. Men det er ikke sikkert man gjør det».
Enkelt og presist
I disse partiene gnistrer det av Solvej Balle i en lekende og undrende originalitet som også finner veien inn i språket, fint oversatt til norsk av Trude Marstein. Det kunne blitt tunge, intellektuelle filosofiske diskusjoner, men Balle skriver med en språklig enkelhet og nøysom presisjon – og innimellom også humoristisk tone – som tar de store spørsmålene ned på jorda, som et hverdagslig akkompanjement til huslige sysler i et avslappet sosialt lag. Og underveis speiler også meningsbrytningene individenes ulike bakgrunn og forståelse av og evne til å takle det som de har vært utsatt for.
Samtalene skaper så mye liv og bringer i levende replikkvekslinger så mye interessant tankegods på banen at vi får lyst til å bli der. I hvert fall for det meste, for som i de foregående bindene kan detaljene av og til bli så mange at noen av diskusjonene etterhvert oppleves som langdrøye. For selv om diskusjoner om hvilke ord som kan passe som beskrivelse på en tilstand som oppleves forskjellig av ulike personer – finnes det egentlig et felles, dekkende uttrykk? – kan være både morsomme og surrealistiske og fungere som øyeåpnere, kan det innimellom bli for mye av det gode.
Bryter mønster, skaper forventninger
Disse innvendingene er likevel av det marginale slaget, for bind 4 bare forsterker inntrykket av at Solvej Balle med Om utregning av romfang har skapt en romansyklus som både er original og engasjerende.
Når det mot slutten av bind 4 i tillegg skjer noe som får Tara til å utbryte «fuckings merkelig» skrur det seg til. Hun må forlate huset i Bremen og legge ut på en ny reise – og jeg følger villig med. Jeg gleder meg allerede til det femte møtet med Solvej Balles 18. november.
Av Leif Gjerstad
Les også: Når tiden går i stykker (anmeldelse av «Om utregning av romfang 2)
