De fleste får med seg en festival eller to i løpet av sommeren. Fay Wildhagen har allerede vært på ti, og onsdag venter Øya.
– Det har vært interessant å reise rundt om i Norge denne sommeren, med all slags vær. Gjerne på en og samme dag, ler 22-åringen fra Bærum.
I slutten av mai kom hennes debutalbum «Snow», som av kritikerne jevnt over ble veldig godt mottatt. Drøye to måneder seinere har hun i tillegg fått mulighet til å presentere musikken sin live for festivalpublikum landet rundt.
Roskilde og Øya
Med Slottsfjell, Månefestivalen og Træna som tre av de mest profilerte. Og med avstikkere utenlands både til Sverige (Storyran i Östersund) og Danmark (Roskilde-campen), før hun onsdag ettermiddag denne uka entrer scenen på Øya-festivalen.
– Selvsagt gleder jeg meg stort, men det var faktisk først i fjor jeg lærte å like det å være på en scene. Før det føltes det ukomfortabelt, innrømmer Wildhagen som også forteller at konsertene hennes på mange måter kan kategoriseres som «før og etter».
– Før jeg ga ut «Snow» var jeg en slags wildcard. Ingen forventet eller krevde noe av «hu unge jenta» på scenen. Nå som jeg har et album ute blir det litt mer alvorlig. Nå kjenner noen musikken min og de forventer noe når de ser meg. Men alt det der er jo bare veldig hyggelig, og fortsatt har jeg litt trøbbel med å forstå at det er noen som har tatt musikken min til seg.
Plate med spesiell besetning
Musikken de har tatt til seg har vokst gradvis fram på jenteværelset i Bærum. Hun forteller at hun har skrevet låter i mange år. Og lenger tilbake enn 2012, året de eldste sangene på «Snow» er fra. De fleste av de ti låtene på albumet er uansett av nyere dato. Og alle innspilt tidligere i år.
– Vi gikk i studio tidlig i mars, og før mai rakk å bli juni var plata ute. Så det gikk ganske kjapt, konstaterer Fay Wildhagen fornøyd.
Når hun sier «vi» inkluderer hun bandet sitt, som foruten standard rytmeseksjon bass (Andreas R. Haga) og trommer (Espen Th. Granseth) har en litt uvant besetning: Cello (Sunniva Show), fiolin/trekkspill (Sofie Mortvedt) og trompet (Ina Sagstuen).
– Da vi først kom sammen var det ikke ment å bli et fast band. Men etter at vi hadde jobbet med noen demoer, ville det ha føltes rart å ikke fortsette med de som hadde vært med fra starten. Og i dag er jeg veldig glad for at det ble slik. Det gir oss et litt annet lydbilde enn de fleste andre, samtidig som vi med cello og fiolin får et mye mer organisk uttrykk enn om vi skulle brukt synther, kommenterer Fay Wildhagen. Før hun leende innrømmer én ulempe med dagens besetning:
– Å reise rundt med en stor cello byr innimellom på noen ekstra utfordringer. Det hadde vært lettere med en på munnspill.
Ikke så hip
Selv kommer hun fra singer/songwriter-båsen, med gitar som hovedinstrument. De tidlige sangene hennes ble derfor bygget opp rundt det instrumentet, men etter at dagens band tok form har også låtskriverprosessen endret seg.
– Det har helt klart fått konsekvenser for måten jeg skriver på. Jeg skriver mye mer åpent nå enn tidligere, bekrefter 22-åringen som da anmelderne skulle finne referanser til «Snow»både viste til Arcade Fire og Bon Iver.
– Bon Iver liker jeg veldig godt, så den er helt grei. Kanskje kan jeg også forstå Arcade Fire, men de har jeg egentlig aldri hørt på. Egentlig har jeg aldri hatt noen hip musikksmak, og jeg har vel heller ikke vært særlig godt orientert i alt det nye som kommer, vedgår Wildhagen. Og illustrerer ved å trekke fram de navnene som dominerte hennes musikkliv som jentunge.
– Britney Spears, Pink, Westlife og ikke minst Robbie Williams. Og derfra gikk ferden videre til Foo Fighters, Guns’n’Roses og Coldplay. Kanskje ikke så hipt akkurat?
Naturens kraft
Hipt er kanskje heller ikke klassisk musikk og barokk og kor. Eller for den saks folkemusikk. Men alt dette trekker hun fram som inspirasjonskilder som har vært med på å forme musikken hennes.
Slik også naturen har? Ikke bare heter albumet «Snow», men to av de andre låtene har også fått naturtitler som «Into The Woods» og «Fire on the Mountain».
– Det er jo ikke akkurat skog og fjell de sangene handler om, presiserer Wildhagen, før hun innrømmer at ja, naturen er viktig for henne.
– Jeg er mye ute i naturen og det har jeg vært helt fra jeg var liten. Det er fascinerende å være så liten i noe som er så stort. Og egentlig tror jeg naturen betyr mye for de aller fleste, det er bare livene våre i dag som har gjort at mange har mistet kontakten med naturen. Den er ikke del av alles hverdag lenger. Den må oppsøkes.
Ung, men ikke lenger up-and-coming
Det gråaktige coveret av et voldsomt fjellmassiv er for øvrig tatt av hennes far, Johan Wildhagen. Han er ikke bare fotograf, han har i tillegg jobbet mye som naturfotograf.
– Vi hadde en annen arbeidstittel på plata, men da jeg så bildet føltes «Snow» straks så riktig. Det lange tittelkuttet (syv minutter) er på mange måter en oppsummering av hele plata, og ordet snø inviterer til mange metaforer. Fra den innvendige tomheten til noe stormfullt og livsfarlig. Men også til den kontemplative roen. Jeg håper min plate rommer hele aspektet, sier Fay Wildhagen som avslutningsvis fastslår at enda en positiv konsekvens av «Snow» er at hun ikke lenger er så up-and-coming.
– Ok. Som 22-åring er jeg ung, og jeg føler meg fortsatt ofte som en nykommer. Men med et album i ryggen blir du tatt mer seriøst, og slipper alt det der «halvveis»-syndromet nye og helt ferske artister sliter med. Er du up-and-coming har du liksom ikke krav på noe og behandles ofte deretter. Det koster mye, ikke minst krefter. Og jeg har lyst å bruke mine krefter på noe mer konstruktivt og givende.
Av Leif Gjerstad
