Noen ganger kan tanken om pensjon melde seg. Men hver gang avfeier Mikael Wiehe ideen raskt. Det føles jo som han fortsatt er midt i livet. Lørdag fyller den svenske artisten 75 år.
Siden Wiehe entret scenen med Hoola Bandoola Band tidlig på 1970-tallet har han vært en markant figur i skandinavisk musikkliv. Med et glødende politisk engasjement har han holdt fanen høyt, samtidig som han har skapt musikk med en melodiøsitet som har gått hjem også hos folk som ellers måtte stå et godt stykke unna ham politisk.
Rolig feiring
Han er blitt hyllet og feiret, men feiringa av sin egen 75-årsdag har han bestemt seg for å droppe.
– Jeg har fem barn, åtte barnebarn og også ellers en stor familie. De siste årene har vi pleid å samles på bursdagen min, og det har vært veldig hyggelig. Men grunnet koronaen er det umulig i år, så det får heller bli en rolig hjemmekveld, sier Wiehe på telefon fra Malmö. Men litt feiring kan det kanskje bli likevel?
– I mitt helt vanlige kjøleskap fant jeg en flaske vin jeg har oversett. Da jeg kikket nærmere på den så oppdaget jeg at det står årstallet 1947 på den. Det er nok en flaske jeg har arvet og glemt. Den tenker jeg at jeg kan åpne på bursdagen min! Om den har holdt seg aner jeg ikke, så det blir spennende å se om jeg kan feire dagen med en ekstra god vin eller om det bare er eddik som må tømmes i vasken.
Å bli 75 innrømmer Wiehe føles litt uvirkelig. Han peker på at da han vokste opp var de fleste 75-åringer «ferdige med livet» og hadde slått seg til ro, mens dagens 75-åringer er aktive og i spranget på en helt annen måte.
– Men man vet jo hvor gammel man er, og tanken på døden melder seg fra tid til annen. Ikke minst når venner dør, men selv da oppleves døden som noe litt fjernt som bare gjelder andre. Ikke meg, kommenterer Wiehe og sender noen tanker til sin gamle venn og musikerkollega Björn Afzelius som døde i 1999.
– Han ble bare 52 år. Så mye han gikk glipp av. Så mye vi andre har gått glipp av uten ham.
Nytt album på vei
Sammen med Wiehe var Alfzelius den store drivkraften i Hoola Bandoola Band. Mer om det seinere, men først litt mer dagsaktuelt, som at Mikael Wiehe for tida legger siste hånd på sitt nye album.
– Arbeidstittelen har vært «Den siste mohikanen», men gjenstår å se om det også blir den endelige tittelen. Når det gjelder utgivelsesdato var egentlig tanken nå i vår, med turné rett over sommeren. Men pandemien har fått oss til å utsette turneen til vinteren 2022, så da utsetter vi også plateslippet til seinhøsten 2021. Og skulle det vise seg at pandemien tvinger oss til å utsette turneen ytterligere, så venter vi tilsvarende med plata, forklarer Wiehe.
Om sin nye langspiller forteller han at den er spilt inn i Malmö, og at man noen steder i kompet kan finne litt påvirkning av hiphop.
– Jeg lytter mye på musikk, men det er sjelden noe nytt virkelig fanger meg. Innimellom sjekker jeg også ut det mine barnebarn lytter på, bare for å holde meg litt orientert i hva som skjer der ute. Ved en slik anledning hørte jeg den svensk-amerikanske rapperen Lil Peep, og det var noe i kompet der som jeg likte og trakk inn på det nye albumet. Jeg er ingen hiphoper og jeg rapper ikke, men det føles inspirerende og morsomt å prøve noe nytt.
Som musikere flest har Mikael Wiehe merket koronaen ikke minst på fraværet av liveopptredener.
– Mitt liv er normalt delt i to. I det ene livet befinner jeg meg på turné eller i studio langt unna hjemmet, i omlag hundre dager av året. I det andre livet er jeg hjemme og arbeider formiddager og ettermiddager, går tur midt på dagen og hører på musikk og ser på tv om kvelden. Det livet leves ganske isolert og har vart minimalt påvirket av koronaen. Men det andre livet, «utelivet», har jeg savnet. Det har føltes veldig rart å ikke kunne turnere, å ikke få reise sammen med musikervenner, treffe publikum og få tid til å lese tykke bøker innimellom slagene. Det savner jeg. Men alt dette er tross alt bare bagateller sammenliknet med den virkeligheten mange andre har måttet takle. Jeg har ikke lidd så altfor mye.
Wiehe fyller 75, Hoola Bandoola 50
Da den svenska musikrörelsen feide over Sverige med sitt politiske engasjement i første halvpart av 1970-tallet, sto Hoola Bandoola Band i fremste rekke. I juli er det 50 år siden bandet ga ut sin debut-LP «Garanterat individuell», men Wiehe har ingen planer om noen markering av noe slag.
– Halvparten av medlemmene er døde, så det ville føles veldig rart med en jubileumskonsert eller noe med andre musikere. Dessuten gjorde vi en gjenforeningsturné i forbindelse med 20-årsjubileeet på 1990-tallet. Det får holde, fastslår Wiehe. Før han holder døra bittelitt på gløtt likevel, i en litt annen kontekst.
– Jeg ble kontaktet av et par jenter fra Vänsterpartiet som skal framføre noen Hoola Bandoola-låter 1. mai. De lurte på om jeg kunne tenke meg å bli med. Jeg svarte at det hørtes veldig artig ut, men at jeg gjerne ville høre mer før jeg ga et svar. Så de sendte meg noe Hoola-musikk de hadde framført og spilt inn, og det var faktisk så bra at det endte med at jeg sa ja. Jeg skal derfor treffe dem om noen dager og spille noen låter sammen med dem som skal strømmes 1. mai. Funker det kunne vi kanskje spilt en ekstra konsert med noen flere Hoola Bandoola-låter på et litt seinere tidspunkt?
Musikk og politikk
Han antyder «10-12, kanskje 20?» låter som en mulighet til et slikt Hoola-konsept. Det v il i hvert fall ikke by på problemer å fylle et sett med låter med politisk brodd som jentene i Vänsterpartiet ventelig vil kunne stille seg bak.
For Hoola Bandoola Band og deres samtidige i den svenska musikrörelsen brukte sin musikk politisk på en måte som er vanskelig å forestille seg i dag. Wiehe mener dagens globale situasjon tilsier at den politiske musikken kan trenges like mye i dag som for 50 år siden, og han legger ikke skjul på at han fortsatt føler for «musikk med meningsinnhold».
– Det aller meste av musikken lages og brukes som underholdning. Slik er det nå, og slik var det da. Det snudde vi i Hoola Bandoola Band oss mot. Vi ønsket å gi musikken et annet innhold. Men musikk trenger ikke være politisk, man kan skrive viktig og bra også om hjertesorg. Bare det kommer fra hjertet og er ekte, kommenterer Mikael Wiehe.
Sangbok ligger og venter
Når hans nye plate forhåpentligvis kommer til høsten er det fire år siden hans forrige album «Portvakten». Men derimellom har han også gitt ut et album med Dylan-tolkninger sammen med Ebba Forsberg, «Med kropp och själ».
Det er faktisk det andre «Dylan-albumet» Wiehe og Forsberg har gitt ut, og det tredje han selv har vært involvert i. Og til høsten kommer forhåpentligvis boka «Mikael Wiehes amerikanska sångbok», med hans gjendiktning til svensk av omlag 160 låter skrevet av fortrinnsvis Bob Dylan, Leonard Cohen, Tom Waits og Joni Mitchell.
– Både «Med kropp och själ» og sangboka springer ut fra et prosjekt som Forsberg, Plura Jonson og jeg gjorde i 2015. Vi turnerte, med tanke på å gi ut bok og plate. Av diverse grunner strandet prosjektet den gangen, men siden oversettelsene lå der ferdige er de nå samlet i boka, supplert med noen ekstra jeg gjerne ville ha med, forklarer Wiehe. Han bekrefter at boka er ferdig, men at juridiske spørsmål rundt rettighetene har forsinket prosjektet.
– Alt var avklart, men da Bob Dylan nylig solgte rettighetene til sine sanger sto vi overfor en helt ny situasjon. Det trenger ikke nødvendigvis bety trøbbel, men nå jurister må inn i bildet tar det uansett litt tid. Vi får bare vente og se, avslutter helgens 75-åring.
Av Leif Gjerstad
Les også: Fortsatt til å stole på (arkivintervju fra 1985)
Les også: I forandringens tegn arkivintervju fra 1991)
Les også: Stemningsfull og engasjert (valgkampskonsert i 2018)
