Mange artister har hentet inspirasjon fra egen misere til å skape stor kunst. Ikke minst gjelder dette skilsmisser. Vi har funnet fram ti sentrale utgivelser i denne kategorien, fem fra USA og fem fra Europa.
Bob Dylan «Blood On The Tracks» (1975)
Dylan har selv uttalt at dette albumet ikke ble inspirert av skilsmissa med Sara, men både albumtittelen, den nokså nedpå stemningen og bitre tekststrofer som «You’re an idiot, babe/It’s a wonder you still knoew how to breathe» («Idiot Wind») gjør det fristende å likevel knytte den til samlivsbruddet. For på denne plata framstår Dylan både som tverr og bitter, mens sangen ofte avleveres med et frustert snerr som speiler kjærlighet som har gått sur.
Fleetwood Mac «Rumour» (1977)
Kanskje den mest legendariske skilsmisseplata av dem alle. Da plata ble lagd sto begge de to parene Stevie Nicks/Lindsey Buckingham og John McVie/Christine McVie midt oppi opprivende brudd. Nicks og Buckingham bruker til og med hver sin låt på plata til å øse ut anklager/bitre følelser om den andre («Go Your Own Way» og «I Don’t Want To Know»), og plata vibrerer av emosjonell sprengkraft. Men gjør det samtidig på en så melodiøst fengende måte at den ble en bestselgende klassiker, med et akkkumulert salg i dag som skal ha passert 40 millioner.
Marvin Gaye «Here, My Dear» (1978)
Da Marvin Gayes ekteskap med Anna Gordy (søsteren til Gayes plateselskapssjef Berry Gordy) var et faktum, dømte retten Gaye til å spille inn et album hvor både forskuddet og halvparten av royaltypengene skulle gå til ekskona. Med storsuksesser som «What’s Going On» og «Get It On» rett bak seg, så det ut til å kunne bli en god deal for Anna Gordy. Men så kom «Here, My Dear»…. en sjelfull sangsyklus som skildret parets lange samliv. Mer også så pass introvert at den floppet. Anna Gordy ble rasende og beskyldte Gaye for bevisst å ha lagd en «dårlig» plate. Også anmelderne var nokså lunkne, men i ettertid har «Here My Dear» fått oppreisning og betraktes i dag som langt bedre enn samtiden syntes å mene.
Bruce Springsteen «Tunnel of Love» (1987)
To år etter at Springsteen hadde giftet seg med modellen Julianne Phillips, fant han ut at tida var moden for å lage en plate om kjærlighet og romantikk i et parforhold. Men som tittelen antyder, var det ikke følelsene til en nyforelsket mann som dominerte. Riktignok begynner plata romantisk, med stor tro på forholdet, men utover albumet blir tonen altmer tvilende, mollstemt, klaustrofobisk og smått desperat. Med denne LPen i hånda, kom ikke skilsmissen bare to år etter som noen større overraskelse.
Beck «Sea Change» (2002)
Åtte år etter at Beck ble den store vinneren med «Loser», møter vi artisten i et for ham helt nytt terreng. En dempet, melankolsk plate som utforsker hva som gikk galt i forholdet til hans mangeårige kjæreste NN. Til tross for bruddet er det likevel ikke bitterhet, men sørgmodige refleksjoner og ettertanke som råder grunnen. Og mens hipsteren på de tidligere platene med suveren dødsforakt kunne bevege seg mellom ulike sjangere i en og samme gang, har «Sea Change» et fokus som minner om store singer/songwriter-klasssikere, bare ispedd en passende dose psykedelia.
Av Leif Gjerstad
Les også: Fem europeiske skilsmisser
