(Intervju første gang publisert i mai 1985)
København: – Roxy Music hadde kommet til veis ende. Ved «Avalon» ble de personlige motsetningene mellom Phil Manzanera, Andy Mackay og meg for åpenbare, og hadde vi valgt å fortsette ville de personlige motsetningene på sikt også gått ut over det musikalske innholdet. Det fantes ikke lenger noe å bygge videre på, og å fortsette Roxy Music ville ha blitt det samme som å stemple inn på et kontor bare for å heve penger. Og det er ikke det jeg vil med livet mitt.
Vi sitter sammen med Bryan Perry i restauranten på et av Københavns mest eksklusive hotell, D’Angleterre. Ferry er avslappet og vennlig, det er lite ved hans oppførsel som minner om hans gamle arrogante image når han snakker om sin nye LP «Boys And Girls» som kommer ut den 3. juni.
– Arbeidet med den startet sommeren 1983 og har pågått så å si kontinuerlig hele tiden. Med årene har jeg brukt lenger tid på å komponere, jeg må grave stadig dypere i meg selv for å finne noe jeg er helt fornøyd med, forklarer Bryan som sammen med medprodusent Rhett Davies har reist frem og tilbake mellom studioer i London, New York og Nassau (Bahamas).
Og i studioene har han benyttet seg av rundt 30 musikere, med Mark Knopfler, David Gilmour, Nile Rogers, David Sanborn, Tony Levin, Marcus Miller, Neil Hubbard og Andy Newmark blant de mest kjente.
Eksperiment
– På «Boys And Girls» har jeg prøvd å trekke ut det beste av moderne teknologi og menneskelige ressurser. Kanskje er det å overdrive å bruke så mange musikere, men det var et bevisst eksperiment. Jeg ville finne ut mer om hvilke musikere jeg trives med. I Roxy Music var det begrenset hvor mange gjestemusikere jeg kunne trekke inn uten å tråkke Phil og Andy på tærne og såre deres musikalske selvfølelse, sier Bryan litt nølende og fortsetter:
– Den største forskjellen mellom det å være gruppemedlem og soloartist er at nå må jeg kjempe med meg selv i stedet for mot andre. Og det er lettere å kjempe mot andre! I Roxy Music var det en stimulerende kreativ kamp mellom Phil, Andy og meg om hvem som hadde de beste ideene. Og siden det var min musikk følte jeg det som en ekstra forpliktelse å utarbeide de beste ideene. Men når jeg i dag jobber med så mange fullendte musikere er det vanskeligere å finne noe de gjør som kan forbedres. Derfor består kampen i dag mer av å utfordre mine egne tankebaner og finne ut hvordan jeg best kan bruke de forskjellige musikernes bidrag.
Egne iåter
Før «Boys And Girls» har Ferry gitt ut fem solo-LPer, den siste («The Bride Stripped Bare») i 1978. Men mens hans tidligere solo-LPer var basert på coverversjoner, består «Boys And Girls» utelukkende av egne komposisjoner.
– Tidligere var Roxy Music stedet hvor jeg presenterte min egen musikk, mens solo-LPene bare var «hobbyprosjekter». Men nå som Roxy er definitivt gravlagt presenterer jeg min musikk under eget navn, forklarer Ferry som gjennom Roxy Music var, ved siden av David Bowie, Europas viktigste stilskaper i 70-årene.
Men til tross for at det fremdeles finnes nok av europeiske Roxy-kloninger har suksessen for Roxy Music i USA vært ganske begrenset.
– Vi passet aldri helt inn i USA. Imaget var litt for sært, og musikken var forut for sin tid. Musikalske ideer sprer seg mye raskere i Europa enn i USA, hvor forretningssiden står utrolig sterkt. Og i et forretningsfiksert klima har den velkjente, polerte musikken en klar fordel, hevder Ferry og fortsetter leende:
– Derfor er det litt komisk for meg å se at grupper som bygger på det som Roxy Music gjorde for over ti år siden i dag er «in» i USA. Vi ryddet veien for mange av dagens grupper, og nå blir det kanskje de som baner veien for meg?
Identitetsløse kloninger
– Hvordan reagerer du på de mange Roxy Music/Ferry-kloningene?
– Litt splittet. Jeg er forfengelig nok til å føle en viss glede av å se at så mange har likt det jeg har gjort. Som musiker derimot er det ganske trist å se så mange klamre seg til noe gammelt, tilsynelatende ute av stand til å utvikle en egen musikalsk identitet. Men samtidig fungerer Roxy Music-kopiene som en kreativ drivkraft for meg. Det tvinger meg til å tenke fremover, slik at jeg ikke mister min egen klare profil.
– Roxy Music hadde et visuelt image med deg som arrogant tilbeder av det glamorøse. Hvordan ser du på dette med image i dag?
– Som svært lite viktig. Det er musikken som teller. Jeg vil bli bedømt ut ifra det jeg presterer som kunstner, og ikke ut ifra noen feilaktige inntrykk av meg som person.
Sjenert
– Så imaget av deg som arrogant og kjølig stemmer ikke?
– Til en viss grad, kanskje. Jeg er sjenert av natur, og åpner meg derfor ikke så lett for fremmede. I pressen blir dette gjerne fremstilt som at jeg er en forferdelig person, uten humoristisk sans og kald og uinteressert i det meste. Men selv mener jeg selvfølgelig at jeg er ganske følsom, og ja, jeg blir såret når jeg leser i aviser om udyret Ferry!
Ferry tar en pause, ser usikkert opp men fortsetter så ettertenksomt:
– Da jeg startet Roxy Music var jeg veldig opptatt av det visuelle. Jeg ville skape en fargerik kontrast til den grå arbeiderklassetilværelsen som jeg vokste opp i. Jeg ville skape en litt glamorøs og på overflaten mer attraktiv verden. Det jeg ikke forutså var at så mange misforsto hele greia og tok det på alvor. De så på det som et reelt alternativ til den virkelige verden. Bryan rister på hodet.
Overfladisk nonsens
– Alle mennesker har fra tid til annen glamorøse drømmer. Drømmer om å kunne leve et annet liv enn det de har. Og det er ikke noe galt i å presentere disse drømmene gjennom bilder eller musikk hvis image og innhold balanserer. Men hvis imaget tar overhånd blir innholdet overfladisk og meningsløst. Og slik opplever jeg dessverre det aller meste av dagens pop- og rockmusikk. Overfladisk nonsens av folk som bare er interessert i å vise seg frem.
Musikk betyr for mye for meg til at jeg skal kunne aksep tere tanken på musikk som bare en konsumvare. Musikk må være ekte følelser som framstilles og formidles via de kunnskaper man har. Alle har vi forskjellige evner, og min livsoppgave er å gjøre det beste ut av mine. Jeg prøver å skape noe som har mer enn bare overfladisk verdi. Jeg prøver å fange følelser og strukturere og presentere det på en måte som jeg kan stå inne for også om ti år.
Familiefar
Siden «Avalon» kom i 1982 har Bryan Ferry fått to sønner (nr. 2 kom 19. mai). Hvor mye har den nye rollen som gift familiefar påvirket hans musikk?
– Svært lite. Min musikk er i dag mer tidløs og preget av stemninger enn før, men dette tror jeg mest er resultatet av en generell modningsprosess. Min nye rolle som familiefar har imidlertid ført til at jeg i større grad enn før har to separate liv. Et privat familieliv, et som seriøst arbeidende musiker. Og jeg trenger begge deler for å fungere, sier Ferry som avslutningsvis forteller at noen fremtidig Bryan Ferry-turné er lite sannsynlig.
– Derimot har jeg fremdeles lyst til å feriere i Norge og prøve laksefisket, smiler han. – Har du noen gode forslag om hvor jeg kan dra?
Av Leif Gjerstad
(Intervjuet ble første gang publisert i flere aviser. Denne versjonen er hentet fra Adresseavisen 30. mai 1985)
Les også: Bryan Ferry kryper ut av skallet (arkivintervju fra 1982)
Les også: Da Leffe lærte Bryan Ferry alt om farsrollen
