Oslo: – Jeg er nok rastløs av natur, og blir lett deprimert av å være for lenge et sted. Men samtidig er det litt tungt å si farvel til nye venner akkurat når du begynner å bli virkelig godt kjent med dem, resonnerer Morten Abel.
Etter noen år i Oslo, har Stavanger-gutten nå adresse i London, dit han –
ifølge egne ord – dro for å «nullstille» seg.
– Livet føltes etter hvert for trygt. Riktignok prøvde jeg å gjøre et lite personlig opprør med Peltz, men på grunn av suksessen med September When lyktes det ikke helt. Det var ganske enkelt for mange som kjente meg i Norge, og som derfor kom til konsertene med helt klare forventninger og formeninger om hvem jeg var. I London er jeg derimot en totalt «nobody», og det byr på en vanvittig utfordring når det gjelder å fange oppmerksomheten. Det er bare det du gjør der og da som teller, sier den snart 37 år gamle artisten.
Men selv om bruddet med September When var sårt og eventyrlysten etter hvert førte ham til London, er han selv kjapp med å påpeke at båndene til Norge fortsatt er sterke.
– Jeg har et sted å bo i Stavanger og jeg leier ut leiligheten min i Oslo.
Og ikke minst: jeg har kontrakt med norske Virgin, ikke det engelske morselskapet.
Enda en debut
Og det er i den forbindelse han nå er i Norge. Over helga slippes hans andre soloalbum «Here We Go Then, You and I», to år etter solodebuten «Snowboy» og ti år etter September When-debuten.
– Det er blitt noen plater med årene, men fortsatt føles hver nye plate som en debut. Det er kanskje betegnende at jeg dro til London for å lage en plate, men den som nå foreligger er noe helt annet enn den jeg opprinnelig hadde i hodet. Det har med nysgjerrigheten å gjøre, og mitt ønske om å holde spenninga oppe hele tida. Det er nok nøkkelen til min kreative motivasjon, samtidig som det kan forklare rastløsheten, hevder Abel som med Mods, September When, Peltz og på egen hånd totalt har solgt nærmere en halv million plater.
– Fortida betyr imidlertid svært lite når «Here We Go Then, You And I» (tittelen er hentet fra et dikt med T.S. Elliot, red.anm.) snart skal leve sitt eget liv. Selv føler jeg meg ganske trygg. Jeg liker plata, den utstråler mer selvsikkerhet enn «Snowboy», samtidig som den er litt mer energisk og rocka. Og det til tross for at det også er flust med akustiske gitarer på plata. Den akustiske gitaren vil nok alltid forbli min aller beste venn, fastslår Abel.
Savner venner
Nettopp venner – eller kanskje heller savnet av dem – er ellers et litt sårt punkt i Abels liv anno 1999.
– Ikke misforstå meg. Jeg har mange venner, både i Stavanger, Oslo og etter hvert også London. Men etter at jeg brøt opp fra Stavanger, har jeg også betalt prisen for min rastløshet. Du blir kjent med noen, du blir venner – men akkurat når du er i ferd med å bli virkelig godt kjent, bryter du opp for å starte på nytt igjen. Da merker du savnet etter gode venner du har en fortid sammen med. Heldigvis er det ikke så langt fra London til Stavanger eller Oslo, kommenterer Abel som kom til vårt Oslo-møte med fly fra hjembyen.
– Jeg har vært der en måneds tid, for å spille meg inn med bandet jeg snart skal på turné med. Starten skjer i Stavanger torsdag 14. oktober, forteller Abel, og «glemmer» å nevne at turnépremieren finner sted på 37-årsdagen hans.
– Egentlig er jeg såpass gammel at jeg burde ha roet meg litt, men fortsatt må jeg ha bakdøra på gløtt for ikke å føle meg innesperret i mitt eget liv. Men det kan jeg snart gjøre noe med, når jeg til neste år satser på min egen plateetikett. Det skjer så mye bra i norsk musikk som ikke får sjansen på de store selskapene, at jeg er litt fristet til å bruke etiketten til å hjelpe fram nye artister, sier Abel før han flirende tilføyer:
– Så kan jeg om fem år sitte bak en mahognipult med skikkelig vom, sneipe sigaren, rive en kontrakt i filler og kaste ut en håpefull musiker, med beskjed om at «jeg hører ingen hit». Da er jeg endelig skikkelig etablert!
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 6. oktober 1999)
Les også: September nå! (arkivintervju fra 1991)
