(Intervju første gang publisert i mai 1996)
Sett «Re» foran Fugees, og du får refugees. Men de tre «flyktningene» som tirsdag spilte i Oslo, er definitivt ikke støtt ut i det ytterste mørket. Deres album «The Score» topper denne uka de amerikanske salgslistene, mens de onsdag klatrer til 4. plass på VG-lista. Og så høyt har ingen rapgrupper før dem klart å klatre i Norge.
– Å være her samme uke er vel det som kalles god timing, smiler Wyclef Jean, når vi treffer trioen på hotelletnoen få timer før deres utsolgte Oslo-konsert. Men han tilføyer at selv om de er glade for suksessen, er det helt andre ting som har vært New Jersey-trioens drivkraft.
– Vårt mål er å skape god musikk med et positivt budskap. Hiphop-miljøet er så mye mer enn macho-skrytende og militant gangsta-ræpp, men det går dessverre mange hus forbi. Folk leser om alt det negative, og formoder dermed at all hiphop er voldelig og sexfiksert. Men slik er det jo ikke, og det er dette Fugees gjerne vil vise, erklærer Wyclef på vegne av seg selv og sine to Fugees-kolleger Lauryn «L» Hill og Prakazrel «Pras» Michel.
Etniske flyktninger
Fugees debuterte i 1993 med albumet «Blunted On Reality», men hadde allerede før den tid ræppet seg fra kvarter til kvarter i noen år. Og navnet henspiller altså på deres sosiale bakgrunn.
– Våre forfedre var slaver. Vi er en minoritet i USA og vi kommer alle fra fattige kår, forklarer Wyclef som kom til New York fra Haiti i 1980, som tiåring.
– Den omstillingen var definitivt ikke lett, selv om du godt kan si jeg forlot en ghetto for å bo i en annen. Mentaliteten var imidlertid en helt annen, og jeg søkte tilflukt i breakdance og det gryende hiphop-miljøet, forteller Wyclef som tilføyer at akkurat det var hans far ikke særlig begeistret for.
– Min bestefar var voodoo-prest på Haiti, og min far er prest i New York. Men han så ikke noe åndelig positivt i hiphop-scenen, som han mest av alt betraktet som en utklekkingsanstalt for gatekriminelle og doplangere. Jeg måtte derfor ræppe i skjul, og snike meg inn etter å ha vært i studio. Helt til jeg var 21 dengte han meg faktisk, for at jeg skulle holde meg langt unna «djevelens» musikk.
Stor forståelse
Til tross for farens motstand, fortsatte Wyclef med musikken med stor glød. Og i dag er han raus nok til å vise forståelse for farens reaksjon.
– Han reagerte bare slik de fleste som ikke kjenner hiphop-miljøet fortsatt reagerer. Problemet for mange ghettoungdommer i USA er nemlig at de fjerner seg for mye fra røttene. Det er så mye dritt i gatene, at kunsten er å oppdage det positive som tross alt finnes bak all denne dritten. Det er det dessverre mange som ikke gjør, og vår oppgave i Fugees er derfor å synliggjøre disse positive vibrasjonene. Vi må hjelpe dagens ungdommer å finne hjem igjen, forklarer Wyclef som i tenårene ble inspirert av artister som Kool & The Gang, Sly & The Family Stone, Marvin Gaye og ikke minst Bob Marley.
Sluker alt
Marley er for øvrig representert på «The Score»-ablumet med sin klassiker «No Woman, No Cry», og Wyclef innrømmer at han blir ekstra glad for alle godordene som Fugees har fått for sin Marley-versjon.
– Det er ikke bare-bare å spille Marley. Du må virkelig føle ham innvendig for at resultatet skal bli bra, hevder Wyclef. Han avslører videre at han er såpass altetende når det gjelder musikk at andre inspirasjonskilder teller hvite artister som Enya, The Doors og Pink Floyd (!).
– Spesielt det med Pink Floyd overrasker mange, ler Wyclef og legger stemmen i et kunstig leie: «Hvorfor hører en sort ghettogutt som deg på dem?», er et spørsmål jeg har hørt utallige ganger. Men alt jeg kan svare er at jeg har et åpent sinn. Og i min musikalske verden er det plass til alt som kan gi meg positive ideer.
Av Leif Gjerstad
(Intervju publisert første gang i NTB 21. mai 1996)
