Det var særlig to grunner til at jeg ville høre Steve Hackett på Sentrum Scene i går kveld: Jeg ville studere gitarspillet og den en gang så innovative gitarstilen til hovedgitaristen i Genesis fra 1971 til 1977, og jeg ville høre høydepunkter fra «The Lamb Lies Down on Broadway». Det ble en gedigen fest med progrock av ypperste klasse.
Dobbeltalbumet fra 1974 er kanskje det jeg har spilt aller mest de siste 51 åra. Det ble også slutten på min «Genesis-periode». Den startet først for alvor med «Selling England by the Pound» (1973) og toppet seg året etter med konseptalbumet over alle konseptalbum, rockoperaen om puertorikaneren Raels gjøren og laden i New Yorks mørke gater.
«The Lamb Lies Down on Broadway» var langt på vei Peter Gabriels verk. Det ble også hans siste innspilling med Genesis, som fortsatte med trommis Phil Collins på vokal. Gabriel fortsatte på mange måter den standarden han satte med «Lamb Lies Down…», og har gitt ut soloalbum med lett eksentrisk popmusikk fra debuten i 1977 og fram til fjorårets «i/o».
Les også: Peter Gabriel 75
Genesis-tribute
Genesis er plutselig blitt veldig aktuelle på nyåret, men i føste omgang i form av «etterlikninger». 21. mars hadde Vulkan i Oslo besøk av «The Watch Plays Genesis» med hovedvekt på «Foxtrot» og «Selling England by the Pound». 9. april spilte The Musical Box fra de samme albumene «Genesis Live 72/73» på Sentrum Scene.
Og I går spilte altså Steve Hackett (75) med sitt band på fem (tangenter, tangenter/blås pluss bass, trommer og hovedvokal) samme sted. Men Hackett spiller ikke i et tributeband, han spilte på de mest toneangivende albumene til Genesis (seks studioalbum og tre livealbum), og var delaktig i låtskrivingen, og satte dermed et umiskjennelig preg på musikken og «lyden av Genesis».
Det kom ikke minst til uttrykk i det suverene ekstranummeret« Firth of Fifth» fra «Selling England by the Pound» i går kveld. Du merker deg noen gitarsoloer gjennom et langt liv som lytter. Hacketts eminente – og myke – gitarbriljering på «Firth of Fifth» er blant de ypperste som er spilt inn. Den var ikke mindre briljant i går kveld, tvert imot sto den fram enda tydeligere enn på albumet.
Solokarrieren
Det tok tid før vi ble blåst av banen av «The Lamb Lies Down on Broadway», mer nøyaktig 55 minutter og en pause på 20 minutter. Bandet startet med solomaterialet til Hackett, som har gitt ut en rekke album siden debuten i 1975.
Etter låter som «People of the Smoke», «Every Day» og «The Devil’s Cathedral», pluss en bass-solo og en saksofon-solo tok han oss inn i pausen med den siste halvdelen av «Shadow of the Hierophant». Pausen kom godt med, for her ble volumet skrudd opp så til de grader at håret på toppen av hodet faktisk vibrerte der jeg sto veldig nær scenen. Men for en versjon, og publikum takket med en uvanlig lang og varm applaus.
Hovedretten
Etter pausen kom hovedretten mange av oss tross alt hadde ventet på og gledet oss til – eminente låter som favoritter som «Carpet Crawlers», «The Chamber of 32 Doors» «Lilywhite Lilith» og ikke minst tittelsporet, som har meget karakterisiske basslinjer.
De ble gjenskapt til den minste detalj av Jonas Reingold, som har spilt med Hackett de siste sju åra. Vokalist Nad Sylvan har vært med de siste tolv åra. Han er såvisst ingen Peter Gabriel, og jeg hadde gjerne sett at Hackett sang mer. Men – etter en noe svak start finner han mer og mer grooven, enten han står til venstre for Hackett eller troner aller øverst på podiet som en annen «superstar». Han gjør jobben!
Rob Townsend og Roger King spiller begge tangenter. Kings pianointro på «Firth of Fifth» (han har vært med Hackett siden 1997) er gåsehudfremkallende, mens Townsend, som også spilte diverse treblåseinstrumenter, kunne framstå som i overkant ivrig her og der. Samtidig brakte han, interessant nok, en jazz-vibe inn i soundet. Den tyske trommisen Felix M. Lehrmann hadde sin første jobb for Hackett i går, og besto «svenneprøven» med glans. Og ja da, han fikk en liten trommesolo helt på tampen.
Tapping
Men Hackett er hovedpersonen her. Den karakteristiske tappingen på strengene, som andre tok etter ham, i særdeleshet Eddie Van Halen, er én ting, men det øvrige gitararbeidet er virkelig en studie verdt. Hackett er en av de aller beste, og 75-åringen er utholdende også. Han gir seg ikke før etter to og en halv time – i tillegg til pausen. Da har han også ledet bandet gjennom Genesis’ lengste låt, «Supper’s Ready» (1972) – for første gang på lenge. Kanskje Sentrum Scene var spesielle i går? Den strakk seg mot en halv time. «Den perfekte singel», som Hackett fleipet med.
Bandet avsluttet med en tung miks av Genesis’ «Los Endos» og hans egen «Slogans». «Introen» i konserten (55 minutter) ble kanskje i overkant lang for oss som var mer opptatt av Genesis enn Hackett, men for en progfest det ble!
Av Øyvind Rønning