Oslo: – Den viktigste delen av mitt liv er opplagt musikk. Det krever meg nesten døgnet rundt. Men i sommer var jeg seks uker på hytta, slappet av og padlet kajakk. Det burde du prøve, det er en flott måte å oppleve naturen på!
Ute faller høstregnet i strie strømmer, og 28-årige Anne Grete Preus’ blonde hår er fortsatt vått etter å ha forsert regntunge Oslo-gater på vei mot vårt møtested, Café Vara, et steinkast fra Østbanen og Karl Johan. Men regnet tynger ikke Anne Grete, en av våre største kvinnelige profiler i dobbel forstand.
Vokalist i rockebandet Veslefrikk gjennom flere år, før hun sammen med Per Vestaby startet Can Can, gruppa som med sin LP «En lek i forhold» snappet Spelemannsprisen for årets beste rockeplate rett foran øynene på Åge Aleksandersen og «Levva livet». Og ved siden av disse rockebandene har hun skrevet musikk til spillefilmene «At dere tør», «Svarte fugler» (begge i regi av Lasse Glom) og «Snart 17» (regi: Laila Mikkelsen). Hun har skrevet musikk for radioteatret, for andre artister, og holder for tida på med et prosjekt for fjernsynsteatret. Og selvfølgelig: hun var programleder i TV-programmet Zting. Men før alt dette, sine barnesko trådte hun i Haugesund!
Positive minner
– Nærmere bestemt i Rogalandgata 14, eller Baglersvingen som gata nå heter, smiler ,Anne Grete bekreftende. – Der bodde vi helt til jeg var åtte år, i en firemannsbolig med min tante og onkel som nærmeste nabo. Og med «fotballfamilien» Risanger som både lekekamerater og reserve-foreldre de luxe i tillegg, var jeg alltid omgitt av mange kjente. Dette ga meg en trygg og fin oppvekst, og jeg har utelukkende positive minner fra den tida.
Anne Grete innrømmer at hun til tross for sin store entusiasme for padling neppe kan sies å være en «natur-freak». Like fullt er mange av de vakre minnene fra Haugesund knyttet til naturen.
— Landlige omgivelser med kyr og helger på ei hytte i Kvalevåg, eller fisketurer til et eller annet vann, har satt sine spor. Men det har i og for seg Lillesund skole, hvor jeg gikk førsteklasse, også gjort. Jeg husker skolen som så svær, sier Anne Grete og slår ut med armene og himler med øynene for virkelig å illustrere hvor enorm skolebygningen var i ei lita jentes øyne.
– Og så ruslet jeg forbi den i fjor, da jeg var i Haugesund sammen med Can Can. Og kan du tenke deg, den hadde krympet betraktelig i løpet av disse årene! Anne Grete ler godt ved minnene og tenner seg en ny røyk.
– Jeg sluttet ved juletider, men har nok fått en liten sprekk, kommenterer hun mens sigarettrøyken langsomt leter seg vei ut i lokalet.
Mørk ungdomstid i Skjetten
Verken Anne Gretes mor eller far er fra Haugesund, og det var arbeid — mora er lærer og faren logoped — som fikk familien Preus til Haugesund. Og arbeid var også årsaken til at mor, far, storebror Hans Ragnar og Anne Grete flyttet til Skjetten, ved Lillestrøm. Der ble Anne Grete boende inntil hun flyttet til Oslo, 20 år gammel. Når hun i dag ser tilbake på årene i Skjetten, betrakter hun det som en svært viktig, men langt fra lett, fase av sitt liv.
– Helt fra jeg gikk i den katolske barnehagen i Haugesund har jeg vært en ganske bestemt dame. Jeg har nok aldri vært av den typen som tilpasser seg omgivelsene sånn uten videre. I dag ser jeg på det som en god egenskap, men i ungdomstida skapte dette store problemer. Jeg minnes tida som en ensom og tung periode, uttaler Anne Grete, tar tankefullt en slurk kaffe og tilføyer:
– Vet du at mens de fleste unger under lek identifiserer seg med cowboys, føler noen større slektskap med indianerne? Vel, jeg var alltid indianer. En outsider som så ting fra en annen innfallsvinkel.
Hold ut!
– Mye av dette finner fremdeles veien til mine Can Can-tekster, forteller Anne Grete. – Jeg skriver ganske mye om å ta vare på seg sjøl, om ikke å la sin egenverdi forsvinne bare for å tilpasse seg kravene som stilles av gjengen. Spesielt mange unge jenter mellom 10—15 opplever dette som et stort problem. Til alle disse ønsker jeg å si: OK, det er tøft, men hold ut! Når du blir eldre er det helt andre ting enn gjengens norm som betyr noe!
Omslaget for Anne Grete kom da hun begynte på gymnasets samfunnsfaglinje. Dels hadde hun begynt å markere seg musikalsk i lokalmiljøet med ei visegruppe, og dels ga interessen for politikk — med datidens EEC-kamp og Vietnam-krig som brennbare temaer — Anne Grete en helt ny plattform å stå på og miljø å bevege seg i.
– Fra å være et hår i suppa, befant jeg meg plutselig midt i smørøyet.
Politisk aktiv
Glødende engasjert bar ferden rett inn i AKPs ungdomsorganisasjon, SUF (m-l), siden det framfor alt var m-I’erne som var de aktive i Skjettens og Lillestrøms politiske ungdomsmiljø.
Men etter hvert fikk Anne Grete tydelige problemer med å tilpasse seg m-I’ernes jeg-benektende kollektive tankegang. Det ble for trangt under taket, og etter to år som medlem bar det ut igjen.
– Min tro på sosialismen har jeg imidlertid fremdeles i behold. Filosofien bak sosialismen, at hvert menneske har en egenverdi er fin, seiv om venstresida i Norge kanskje ikke alltid har vært like flink til å leve opp til disse fine idealer. Litt for mange på venstresida er litt for dogmatiske og opptatte av å vare lydige. Det gis for liten plass til å utvikle sin egen identitet, enda dette er en av bærebjelkene i sosialismen.
Anne Grete henter seg en ny kopp katte og veksler noen ord med et par kjente, før hun vender tilbake til vårt bord og politikken.
– Vet du, til tross for vel ti år som sosialist har jeg aldri stemt ved et valg før i år! Det som gjorde utslaget denne gang var spørsmålet om atomvåpen, vår tids viktigste spørsmål. Et spørsmål om liv og død. Og det eneste politiske parti som jeg føler er troverdig på dette punktet er SV. Derfor fikk de min stemme.
Politisk skepsis
– Ellers har jeg en inngrodd skepsis til hele det politiske systemet. Det bygger på karrierejag og ønske om makt. For å komme til topps må man ha inngått så mange kompromisser underveis at det blir fint lite igjen av idealisten. Jeg har også inntrykk av at tendensen i vårt samfunn i dag dessverre er at forgrunns-figurer og ledere i alt større grad velges på grunn av sin selvsikkerhet og verbale slagferdighet enn på grunn av innsikt og kunnskap.
På grunn av dette rekrutteringssystemet tror jeg heller ikke at det betyr noe om det er menn eller kvinner som styrer. For selv om kvinner ofte har et litt annet verdigrunnlag enn menn, har også kvinner i maktposisjon måttet gå gjennom den harde mannsstyrte politikerkverna.
Tekster med mening
I Veslefrikk-tida var Anne Grete ganske konkret politisk i sin uttrykksform på en helt annen måte enn hun er i dag, i Can Can. Hun er likevel ikke helt enig i at hennes tekster i dag er mindre politiske enn før.
– De er bare mer personlig politiske. I 70-åra skulle politiske tekster være dogmatiske og firkantede. Men mennesket er ikke firkantet, og svært mange kjente seg ikke igjen i paroletekstenes virkelighetsbilde. For å skrive politiske tekster som folk forstår, må man vekk fra det dogmatiske. Man må bli mer ærlig overfor seg seiv, fastslår Anne Grete og fortsetter:
– I Can Can prøver jeg å lage musikk som er ærlig. Musikk som tar opp temaer på en slik måte at man kan tro på det jeg synger om. Skal jeg være selvkritisk, så ble tekstene på «En lek i forhold» muligens noe pastellfarget. De var riktignok meget personlige, men kanskje var jeg ikke tilstrekkelig brutal overfor meg selv. For selv om det er vanskelig å innrømme ens mørke sider i personligheten, slik som sjalusi og misunnelse, er det ikke desto mindre en viktig del av ens liv som må avdekkes i en ærlig beskrivelse av den virkeligheten som omgir en.
Vellykket?
– Dessverre tror jeg ikke mulighetene til å være personlig naken og/eller politisk i tekstene er så gode som de burde være i dag, sier Anne Grete litt nølende. – Mens det for ti år siden var «in» å late som om man var mislykket og misforstått, er det nå i skuddet å være vellykket. Men denne tendensen til å lete etter suksess utenfor seg selv, fører lett til halvhjertede og påtatte forsøk på å være litt, men ufarlig, uortodoks. Dette er en trend som preger hele mediesamfunnet i dag, fra artister via aviser til radio/TV. Man gir litt til alle, og dette er usunt. Litt til alle holdningen resulterer jo bare i at man aldri får gått skikkelig i dybden i viktige temaer.
Artister vil vel ellers alltid være litt redde for å miste publikum ved å stå fram med sterke, meninger som ikke så mange deler. Men heldigvis finnes det også mange viktige
ting som alle, eller i hvert falI nesten alle, kan gi sin støtte til. Som for eksempel Forente Artister og Rock On The Dock, hvor norske musikere fra svært ulike miljøer kunne samles til en felles innsats for det tørkerammede Afrika, sier Anne Grete, som med sitt Can Can selvfølgelig var blant de med virkende artistene i disse prosjektene.
– Men mitt håp er at man kan føre dette opplegget litt lenger. Ta apartheid. De aller fleste av oss føler avsky for apartheid-politikken. Også det burde kunne samle mange til felles innsats. Tenker Anne Grete høyt og blikker utover fortauet hvor folk prøver å verne seg som best de kan mot regnet som fremdeles høljer ned. Plutselig ser hun opp igjen, slår ut med armene, smiler avvæpnende og utbryter:
– Jeg har mye på hjertet, av og til kan det kanskje bli for mye av det gode. Men jeg pretenderer i hvert fall ikke å styre på andres vegne. Jeg bare lager musikk som jeg kan stå inne for…
Litteratur og mat
Rockmusikere er omspunnet med myter om sitt ville liv med fester som varer hele natta og vel så det. Men dette passer iallfall ikke på henne, hevder Anne Grete smilende, men bestemt.
– Jeg reiser så mye med bandet — bare de siste to årene har vi reist to ganger jorden rundt med turnébussen — at jeg trenger ro når vi kommer tilbake til Oslo. Og roen finner jeg ikke ute på byen, men hjemme. Og aller helst med ei bok eller ute på kjøkkenet.
Ja, sier Anne Grete leende, veit du hva gutta i bandet pleier å svare når noen spør dem hvordan det er å reise på turné sammen med meg? Jo, «Anne Grete er så kjedelig, fordi hun alltid leser ei bok». Men jeg liker å lese. Alt fra gammel russisk litteratur til moderne amerikansk. Og ikke minst biografier, som jeg faktisk samler på. Lennon, Ibsen, Bjørneboe eller Dostojevskij — alt går ned. Ja, du kan godt ta med Napoleon også for den saks skyld, ler Anne Grete hjertelig før hun fisker opp den siste røyken, krøller sammen pakka og fortsetter i en litt mer alvorlig tone:
— Du vet, å lese gir både innsikt samtidig som det fungerer meditativt. Noe av den samme meditative følelsen finner jeg for øvrig igjen i indisk kokekunst, og indisk mat er da også min andre store fritidspasjon. For indisk matkultur er virkelig kultur. Det skal ta tre timer å lage en rett. Og det er noe helt annet enn vår higen etter fastfood. I det hele tatt, det er vel nettopp det som er krisen i vår del av verden i dag: at alt skal gå så fort. Alle nye trender er jo omtrent ute før de blir «in»…
Av Leif Gjerstad
(Intervjuet ble første gang publisert i Haugesunds Avis 5. oktober 1985)
