(opprinnelig publisert september 1991)
Oslo: – Det meste jeg har lagd er kommet fra hjertet. Indre refleksjoner som har skapt et bilde av meg som et søkende individ. Disse stemningsbildene fungerer som drivkraft, men jeg har også en mer uhøytidelig overflate. Det er denne overflaten som tittelen på min nye plate, «En blekt blondins hjärta», leker litt med, forteller Eva Dahlgren..
Det er mange år siden 31-åringen begynte å bleke håret sitt, men som artist har den svenske artisten ikke tonet ned sitt uttrykk. Plater som «För väntan», «Ett fönster mot gatan», «Ung och stolt» samt «Fria världen 1989» har etablert henne som en utpreget stemningsskildrer, med sans både for poetiske tekster og spennende musikk.
Lettere tilgjengelig
På vår valgdag 9. september, kommer hennes nye og åttende album «En blekt blondins hjärta». Og det er en plate som både er og ikke er umiskjennelig Eva Dahlgren. Verbalt er hun fremdeles søkende, men denne gang har hun gitt musikken et enklere og lettere tilgjengelig uttrykk.
– Jeg har prøvd å finne tilbake til den unge musikklytteren i meg selv. Før ville jeg at det skulle skje noe nytt i musikken hele tida, men nå synes jeg at slik musikk fort blir slitsom å høre på. Målet med «En blekt blondins hjärta» var derfor å gjenskape noen av de stemningsbildene som jeg selv ble fascinert av da jeg vokste opp. Jeg ønsket å lage en plate med en enklere uttrykksform. En plate som som kan fungere godt som uhøytidelig bakgrunnsmusikk, men som samtidig innbyr til mer konsentrert lytting, sier Eva Dahlgren på snarvisitt i Oslo.
Åpen sjel
Personen Eva Dahlgren har mye til felles med plateartisten Eva Dahlgren. Det er langt mellom bråkjekke kommentarer og spissformuleringer, og hun tar gjerne den tid som trengs til å søke etter ordene som best beskriver det hun føler.
Selv om hun aldri har vært redd for å utlevere sine følelser i musikken sin, har hun vært mer tilknappet når det gjelder privatlivet. I motsetning til mange av sine svenske kolleger, er det lenge mellom hver gang hennes navn lyser mot leserne i svensk kulørt ukepresse.
– Skal jeg fungere som menneske trenger jeg å ha mine indre rom i fred. Det er i dem jeg kan absorbere erfaringer og det er i dem jeg finner kilden til det jeg skriver om. Hadde jeg latt ukepressen få boltre seg fritt, er jeg redd det hadde blitt fint lite igjen av meg selv, sier Eva Dahlgren som noe nølende bekrefter at tekstene for henne kan ha en slags terapeutisk effekt.
-Å komponere er en lek, men jeg er alltid litt redd når jeg skriver tekster. Det er som å reise gjennom sitt indre, og alt det nye som avdekkes er ikke nødvendigvis like lystig. Dessuten kan det ofte være vanskelig å sette ord på følelser.
Mer ydmyk og selvkritisk
«En blekt blondins hjärta» er Eva Dahlgrens åttende album siden debuten i 1978, og samtlige er produsert av Anders Glennmark. Hun mener selv at den 18-årige tidligere ABBA-kordamen som meldte sin ankomst med «Finns det nån som bryr seg om» har mye til felles med dagens 31-årige artist, selv om uttrykket har forandret seg underveis.
– Største forskjellen ligger nok i holdningen til omverdenen. Når man er ung er man gjerne verdensmester – vet og gjør alt best, mens ydmykheten kommer krypende med årene. Man blir mer selvkritisk, og det kreves mer mot for å gå i gang med et nytt prosjekt, påstår Eva Dahlgren som ikke ser noen grunn til å protestere mot karakteristikken av henne som et søkende menneske.
– Om ikke annet, så fordi et søkende liv kan brukes som en metode til å forsinke stagnasjonsprosessen i livet litt, ler hun hjertelig, men beklager i neste sekund «den svenska andan i folkhemmet» anno 1991.
Ønsker verdidebatt
– I Sverige har vi regjeringsvalg seks dager etter det norske valget, og jeg tilhører fremdeles «vet ikke»-gruppa. Ikke fordi jeg er så usikker på hva jeg ønsker, men fordi jeg føler at verdidebatten i Sverige helt har forstummet. Man snakker så mye om levestandard, om å gjøre karriere, bo bra, ha penger til å reise på ferie og andre ytre verdier. Men selv om vi materielt utvilsomt har det mye bedre enn tidligere generasjoner, er det heller ingen særlig tvil om at det er en skremmende tomhet og kulde i samfunnet.
– Jeg ser ikke på meg selv som noen politisk artist, men kanskje tekstene mine tross alt kan ha en politisk funksjon? De stiller spørsmål ved verdivalgene vi gjør, og det er jo noe politikerne tydeligvis ser seg best tjent ved å ikke berøre, avslutter den «bleka blondinen med det sökande hjärtat».
Av Leif Gjerstad
(intervjuet ble opprinnelig publisert i NTB september 1991)
